808 – Guds offerlam 1/3 Si, hvem er han som bærer sår og skrammer, en smertens mann, hva galt må han ha gjort? Så full av sorg i sine mørke øyne at den som ser hans blikk, må snu seg bort. Men han skal stige, løftes og opphøyes, og fylt av håp og undring skal vi se at han som var foraktet, pint og hånet, har båret våre sår og smerter i vårt sted.
2/3 Et karrig tre, et rotskudd i en ørken, fortært av sykdom, rammet, slått av Gud. Der må han stå, så naken og alene, med skammens merker på en blodig hud. Men det er vår misgjerning han har båret, og alle våre synder rammet ham. Ja, ved hans sår er våre sår blitt leget fordi han ga sitt liv og ble Guds offerlam.
3/3 Han lot seg føre bort til retterstedet. Hans munn var taus og lukket mens han led. De tok hans liv, de så hans hode synke, og dødens mørke ble hans hvilested. Men han sto opp, og lyset fyller graven, og tomt er leiet der hans kropp ble lagt. Han sier: ”Fred! Vær ikke redd, her står jeg. Din synd er sonet, du er fri fra dødens makt!”