Kanon-litteratur og formidling av litterære klassikere ABI – 26.02.14 – HR

«kanon»: gresk for «rettesnor», «forbilde», «regel» En målestokk – det som har blitt målt og akseptert Standarder «Orienteringspunkter»

Verkene som er samlet i kanon, regnes for å være best og viktigst Svært normativt; rangering Verk som utfordrer, engasjerer og gleder mennesker til skiftende tider Bør oppleves på bekostning av de verkene som ikke er med i kanon

Verkene innen kanon bør - ha preget tidligere generasjoners mennesker - i prinsippet ha noe viktig å si til alle personer og generasjoner nå og i framtiden - være uuttømmelige

Det finnes mange ulike kriterier for å lage en kanon Et kriterium kan være samfunnsmessig aktualitet Larsen og Sæterbakken et al.: Norsk litterær kanon (2007) Fridtjof Nansens: Paa ski over Grønland (1890) Nåtidens klimadebatt (og gode litterære kvaliteter) Aktuell på en annen måte enn i 1890 Kan brukes til problematisering av våre valg

«Gammel» litteratur som oversettes i dag Innen litteraturen er kanon de verkene som de fleste litteraturhistoriene omtaler og beskriver (den akademiske kanon) «Gammel» litteratur som oversettes i dag

Norges nasjonallitteratur (1967) – 40 bind; Gyldendal Johannes Thrap-Meyer: Anakreons død (1928) Norges nasjonallitteratur (1996) – 30 bind

I noen tilfeller er det forlagene og disse bokseriene som gjør at et forfatterskap aksepteres som «hevet over tiden» Forlagsredaktører og andre utgivere kan sikre en forfatters ettermæle, ry og status Pléiade-serien i Frankrike Kontroverser om Céline

Kanonkonservatisme: gamle tekster beholdes i kanon fordi de eldre generasjonene verdsetter dem Barnelitteraturen: de voksne kjøper mange av sine barns bøker «En klassiker er en bok som alle ønsker å ha lest, men ingen ønsker å lese» (Mark Twain)

Internasjonale kanoner, nasjonale, for grupper og personlige Innen ulike kunstarter og medier «den store kanon» og «små kanoner» (innen fantasy, science fiction, krim, regional litteratur m.m.) Små kanoner er litteraturutvalg for spesielle lesergrupper/-kulturer (barn, punkere, homoseksuelle, husmødre, gothere, personlig kristne, «nerder», MCere og andre subkulturer) «Høy» og «lav» kultur

«En gruppe af landets bedste kunstnere og mest vidende kunstfaglige har kigget på hundredvis af kunstværker, diskuteret dem, valgt og fravalgt igen og igen. Mange af os andre har spekuleret, og pressen har gisnet om, hvad de mon kom frem til. Her er så det endelig resultat: en kanon over dansk kunst og kultur.» (Lund et al. 2006)

Sjelden bare rene kvalitetshensyn - verk fra mange land? - fra ulike tider? - skrevet av både menn og kvinner? - både skjønnlitteratur og sakprosa? - kanskje til en viss grad både smal, lite lest litteratur og populær, folkekjær litteratur osv.

Trond Berg Eriksen: Nordmenns nistepakke (1995) «Kanon er en miniatyrutgave av kulturen, en essens eller et sammendrag […] Den må være representativ, en rettesnor for kvalitet. Oppløsningen av kanon er et symptom på at man ikke lenger kan enes om hvilken historie man tilhører.» En nasjonal kanon kan bidra til å skape eller holde ved like en nasjonal identitet versus «En kanon bør være privat. Det er litt som med bord og seng. Du deler det ikke med alle.» (Georg Johannesen i Dagbladet 22. oktober 2000)

Kanon-lister «sjekke ut filmer som har gått en hus forbi, eller se igjen filmer man aldri ville tenkt var en topplassering verdig (har Clint Eastwoods «Gran Torino» virkelig noe i dette selskapet å gjøre?) […] Få fenomener har trolig definert den populærkulturelle kanonen i samme grad. […] i en tid der det kulturelle markedet vokser seg stadig større og mer forvirrende, har vi blitt avhengige av topp 10-listene ved årets slutt.» (Ulrik Eriksen i Dagbladet 7. januar 2010 s. 52-53)

Harold Bloom: The Western Canon: The Books and School of the Ages (1994) Norsk oversettelse: Vestens litterære kanon (1996)

«The canon wars» «Today it’s generally agreed that the multiculturalists won the canon wars. Reading lists were broadened to include more works by women and minority writers» (Rachel Donadio) Nasjonale kanoner utestenger ofte innvandreres litteratur, det som ikke direkte bidrar til en samlet nasjonalfølelse Samisk litteratur i norsk kanon?

Gullstandard eller snobberi? «En advokat i det private i Bergen (kvinne, 30-40) mente at å si at Fløgstad var en bedre forfatter enn Sandemo var en typisk arrogant holdning. Det var nedlatende overfor alle dem som faktisk likte Sandemo bedre. En informasjonsrådgiver (kvinne, 20-30, Ø/J) i Oslo hadde en venn som leste Shakespeare på sengen mens han tok notater. Han prøvde å overbevise henne om at han gjorde det av interesse og at det ikke bare var «pretensiøst pisspreik». En psykolog på et offentlig sykehus i Oslo (mann, 40-50) fortalte at han ikke følte seg så intellektuell. Når noe ble definert som høykulturelt, da lyste det en varsellampe for ham. Av den grunn unngikk han å lese bøker og se filmer som fikk terningkast seks.» (Skarpenes 2007)

«Dannelse» Et vidt begrep som ikke kun omfatter kunnskaper og innsikter, men også blant annet oppførsel og en tolerant, human og empatisk innstilling til medmennesker Evne til selvrefleksjon Den kulturelle dannelsen er en del av allmenndannelsen (på gresk «enkýklios paidéia») Ses som en forutsetning for demokrati og sosialt samhold Det skal være sammenheng mellom kulturell innlæring, tanker og handlinger

Dannelsesbegrepet har gjennom historien ofte vært statisk, nesten tingliggjort Det ble stilt bestemte, konkrete «krav», f.eks. å ha lest Horats og kunne sitere fra denne romerske dikteren Et såkalt «dannelses-sitat» fungerte som statusbevis på kulturell kapital Det var en «plikt» å ha lest klassikere som Homer, Shakespeare og Goethe Fra slutten av 1700-tallet av ble det et krav innen det dannete borgerskap å kunne sette ord på sine følelser på en svært nyansert måte Dannelse kan i noen grad også «eies» som eller signaliseres ved gjenstander, f.eks. i form av praktutgaver av bøker

Kanondannelser kan føre til at folk tror verkene er vanskelige og uleselige, og at de blir «ødelagt» som genuine opplevelser ved pensum-tvangslesning Den sveitsiske forfatteren Max Frisch: «en klassikers gjennomslående virkningsløshet» Teaterkunstens fornyelse av verk

«Elevene får ikke «tukle» med klassikerne; verkene må forstås på én bestemt måte, fra et perspektiv som læreren besitter i kraft av sin akademiske utdannelse. Det er ikke uvanlig å se uberørte skinnbind med kanonlitteratur i bokhylla, mens det i samme hjem er populærlitteratur der bøkene er lest i filler» (Rosebrock 1995 s. 150) «Motkultur»

Kanon-verkene skal være noe å strekke seg etter: «[M]an må trene seg til å nyte det som virkelig er av kanonisk kvalitet» (professor Petter Aaslestad) David Foster Wallace: «I had a teacher I liked who used to say good fiction’s job was to comfort the disturbed and disturb the comfortable» Utfordrende/krevende litteratur

Noen bruker kanon-begrepet om skjellsettende (teoretiske) tekster innen en vitenskap, f.eks. sosialantropologi eller medievitenskap

Den norske sosiologiske kanon I 2010 presenterte tidsskriftet Sosiolognytt de fem første av 25 tekster som skulle utgjøre en «norsk sosiologisk kanon». På de to første plassene var tekster av Eilert Sundt. Sosiologforeningens oppgave var å velge ut 25 fagklassikere som gjør norsk sosiologi til en solid fagtradisjon. I 2011 var alle de 25 verkene valgt ut: Eilert Sundt: Om Giftermål i Norge: Bidrag til Kundskab om Folkets Kaar og Sæder (1855) Eilert Sundt: Om Sædeligheds-Tilstanden i Norge (1857) Nils Christie: Fangevoktere i konsentrasjonsleire: En sosiologisk undersøkelse (1952) Vilhelm Aubert: Om straffens sosiale funksjon (1954) […]

Aktualitet? Om Jonas Lies roman Familien på Gilje (1883) skrev May Grethe Lerum i 2011: «Familien på Gilje bor ikke lenger i Valdres. De bor i alle byers Stovner og Lisleby, det vi kaller innvandrermiljøer. De finnes også i enkelte lukkede kristne og ganske så etnisk norske kretser, som Smiths Venner og Jehovas vitner. Den autoritære, gammeldagse patriarken bygger stengsler og grenser for sine barn. Døtrene tvinges inn i fornuftsekteskap, sønnene til en karriere som hedrer farens.» (Morgenbladet 20. – 26. mai 2011 s. 37)

Professor Sylvi Penne: Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortelling Synnøve Solbakken (1857) «er som hentet ut av en Bollywood-film, og har fortsatt stor appell både blant norske og minoritetsspråklige elever. […] Handlingen er fra 1800-tallet og handler om det konfliktfylte forholdet mellom individkultur og felleskultur.

[…] En elev uttaler, for eksempel, at Synnøve Solbakken har en handling som er typisk for Sri Lanka i dag. Andre trekker frem den strenge oppdragelsen av Torbjørn og arrangerte ekteskap. […] Det handler om felleskultur og den skjøre starten på den individuelle kjærligheten.» (http://www.forskning.no/artikler/2010/oktober/267175; lesedato 26.08.11)

Kunnskapsløftet 27 mål innenfor norskfaget fram til ferdig ungdomsskole Ett av disse målene omfatter klassisk litteratur: Elevene skal kunne «presentere tema og uttrykksmåter i et utvalg sentrale samtidstekster og noen klassiske tekster i norsk litteratur» I læreplanens generelle del står det at skolen skal gi en felles plattform for forståelse. «Slike plattformer for forståing spenner over historiske hendingar («9. april»), maktfordelingsprinsippet i Grunnlova, klassikarane i litteraturen («Lille Marius») (...)»

«- Nå står læreren enda friere til å droppe klassikerne, sier Camilla Skorge. Hun er norsklærer på Stav ungdomsskole på Skjetten i Akershus. […] - Satt på spissen kan du nå være innenfor læreplanen hvis du leser to dikt av Wergeland, sier Skorge.» (Klassekampen 26. oktober 2013 s. 16-17) Elever som gikk ut av ungdomsskolen før 2006, skulle «lese eit utval tekstar av forfattarar som til dømes Knut Hamsun, Sigrid Undset, Olav Duun, Cora Sandel og nyare norske forfattarar, og få innblikk i ulike menneskelagnader, arbeide fagleg med dramatiske tekstar av mellom andre Henrik Ibsen og nyare forfattarar, presentere stoffet i eit større skriftleg arbeid» «På Blindern kan du i dag bli lektor i norsk uten å ha lest noe fra før Wergeland. I dag kan du bli norsklektor uten å ha lest verken Holberg eller norrøn litteratur. Og norrøn litteratur tilhører jo verdensarven.»

Per Thomas Andersen: «det er fire gode grunner til at skjønnlitteraturen fortjener sin posisjon: fellesskap, følelser, fantasi og fortelling. […] Opp gjennom historien har skjønnlitteraturen vist at den egner seg til å danne ulike fellesskap. Den kan brukes til å danne en type fellesskap som viser utover det nasjonale. […] Skal du ha et velfungerende demokratisk samfunn er empati, det å kunne føle andre menneskers følelser, den viktigste grunnleggende ferdigheten. Skjønnlitteraturen er best på å gjøre mennesker i stand til det.» (Klassekampen 16. november 2013 s. 12-13) Det mediespesifikke

I Storbritannia «er Shakespeare en del af det nationale curriculum, selv 14-årige skal til skriftlig eksamen i et af Shakespeares dramaer. […] På denne måde opnår et flertal af eleverne i engelske skoler et kendskab til hans tekstunivers, et vist citatberedskab og en viden om hans største figurer, så de forstår, hvad der menes med Hamlets tøven, Ofelias vanvid, Macbeths ambitioner osv. […] Dannelsen er i dette lys blevet forvandlet fra at være en indre kvalitet til at blive en ydre, målbar evne til at kunne tale med. Som sådan kan den optimeres, den kan fyldes på; når litteraturen træder i dannethedens tjeneste, udvider reference- og samtalepunkterne sig betragteligt.» (Møller og Siersted 2008 s. 35) Tyskland: generelle kompetansemål

Tema «abstrakt» Hva er det gode menneske, det gode liv og det gode samfunn? «universelle individualiteter»

Samtidsperspektivering: «Dante vil fortelle sin kristne samtid noen politiske sannheter som særlig dreier seg om at borgerkrigen må ta slutt. Italia på Dantes tid var akkurat som Balkan i dag. Alle kjempet mot alle, folk fordrev hverandre og det var etniske rensinger over en lav sko.» (Trond Berg Eriksen i 1993) Med evnen til å tolke og aktualisere teksten oppstår det altså en mulighet for å se betydningsfull relevans Den gamle litteraturen gir her et nytt (ikke gammelt) og annerledes blikk på dagens problemer

Boka forbudt i undervisningen «Tidsspor» n-ordet fjernet 219 forekomster av ordet Endret til «slave» Boka forbudt i undervisningen Er dette kritikkverdig sensur eller en hensynsfull og nødvendig tilpasning? «[T]il tross for all mishandlingen og rasistiske tilnavn forblir Jim den edle av romanens figurer. Ta bort fornærmelsen og vi går glipp av noe av størrelsen ved karakteren hans» (professor Mark Bauerlein)

Thorbjørn Egners sang om lille Hoa i hottentottenes land (1951 og senere versjoner) «Ved å endre og utelate fjerner man like fullt noe av Egners særpreg så vel som spor av den tid tekstene ble til i. Samtidig fjerner man en kilde som kunne vise hvordan enkelte ord endrer betydning med tiden. Egner er en del av sin tids diskurs, som hans tekster aktiverer.» (Aasta M. B. Bjørkøy i Morgenbladet 25. november – 1. desember 2011 s. 24)

Promotert av lesere uavhengig av forlagskampanjer Er samleobjekter Kultbøker Promotert av lesere uavhengig av forlagskampanjer Er samleobjekter Tar pulsen på en livsfølelse, en subkultur e.l. («mot-kanon») Leder ofte over i uoffisielle hjemmesider, fan fiction, fan art osv. …

Luke Rhinehart: Terningmannen (1971; på norsk 1995) «Han hadde aldri regnet med at Terningmannen skulle få den store oppmerksomheten og senere gjøre ham til «terningkultens» overhode. [...] Tusenvis av lesere verden over har gitt seg i kast med terningen etter å ha lest boken, den har inspirert til en dokumentarfilm om folk som lever etter terningens befalinger, et reiseprogram på [TV-stasjonen] Discovery [...] Terningmannen har alltid vært det man vil kalle en kultroman – det vi si at den ikke er blitt promotert på annen måte enn av mennesker som har lest den og anbefalt den for venner.»