Utfordringen. Jeg har et nært og omsorgsfullt forhold til noen dyr - og så spiser jeg dem. Også til noen mennesker har jeg et nært og omsorgsfullt forhold, men jeg spiser dem ikke. Vi aner at det er både etisk relevant likhet og forskjell mellom mennesker og dyr. Hva slags moralsk beskyttelse er det rimelig å tillegge dyr? Hva er begrunnelsen for slik beskyttelse? ©per.ariansen@filosofi.uio.no

Moralsk beskyttelse av dyr. Tre mulige posisjoner Indirekte (via eiendomsrett eller via sympati med “eiere”) Direkte (dyr som fulle moralsk medspillere) Direkte, men som moralske klienter (som moralsk berørt part, men ikke som medspiller) Hver av posisjonene krever en begrunnelse. Man kan ikke bare plukke den man synes er rimelig. ©per.ariansen@filosofi.uio.no

Hva begrunner innplasseringen i posisjonene? Vi ta utgangspunkt i hva vi mener etikk vesentlig er. Når dette er klarlagt, tar vi et overblikk over dyrets ”empiriske (faktiske) egenskaper”. Disse vurderes med hensyn på hva slags verdi de har (hvis de anses som verdifulle) Den verdi man finner vil være av en viss type eller kategori. Verditypen bestemmer den etiske innplasseringen. ©per.ariansen@filosofi.uio.no

Verdikateogrier (1) Det som nytes fordi det er et middel til noe, har instrumentell verdi (heterotelisk verdi, instrumental value). Generer alene ikke moralsk beskyttelse. Kan gi grunnlag for indirekte moralsk beskyttelse. (2) Det som nytes for sin egen skyld, har egenverdia (autotelisk verdi, nytelsesverdi, intrinscic valuea). Kan gi grunnlag for indirekte moralsk beskyttelse. (Men se Rolston nedenfor, og merk utilitarismens apoteose av lykke/velferd). (3) Det som har en etisk fordring på oss enten vi liker det eller ikke, har egenverdib, iboende verdi (inherent value, av og til omtalt som intrinsic valueb). Generer moralsk direkte beskyttelse. ©per.ariansen@filosofi.uio.no

Holmes Rolston III: nytelsesverdi (intrinsic value) gir iboende verdi? “As soon as we move from a natural is to a natural is good, our relations […] become moral. We follow what we love, and the love of an intrinsic good is always a moral relationship. Value, in this axiological sense, generates duty”. Rolston, Holmes. 1932. Environmental Ethics. Duties to and Values in the Natural World. Philadelphia: Temple University Press. s. 53 Altså: At vi setter pris på, eventuelt elsker noe, genererer moralsk forpliktelse. Men: Problematisk at det vi liker skal ha fordringer på oss. Og hva med å elske: er det slik at den som ikke elsker dyr, heller ikke har moralske forpliktelser overfor disse? ©per.ariansen@filosofi.uio.no

Et feilresonnement om etisk relevant verdi “Ting” har instrumentell verdi og gir ingen etisk beskyttelse (unntatt indirekte via eiendomsrett). Siden mennesket har en verdi som er ikke-instrumentell og har moralsk beskyttelse, så vil andre ting få beskyttelse dersom vi kan vise at de har en ikke-instrumentell verdi. Det overses her at det finnes (i alle fall) to ikke-instrumentelle verdibegrep: egenverdi og iboende verdi. At noe har egenverdi genererer ikke moralsk beskyttelse. Feilslutning: “Dyr har vel ikke bare nytteverdi for deg?” ”Stemmer!” ”Vel, i så fall har de moralsk verdi.” ©per.ariansen@filosofi.uio.no

Utilitarismen (Bentham, Singer) og nytelsesverdi som iboende verdi. Utgangspunktet er det kjente: “Can they suffer” (Bentham). Her ligger både en oppfatning om hva etikk er og en utpeking av den etisk relevante egenskap. Peter Singer fører dette videre. Singer avviser andre mulige etikkbærende egenskaper, som artstilhørighet og rasjonalitet. (det siste ut fra marginaltilfelle-argumentet). Generelt mener han at ingen empiriske egenskaper (hudfarge, tankeevne) er etikkbærende. Innvending: Men det å føle smerte er selv en empiriske egenskap. Hva gjør den etisk relevant? ©per.ariansen@filosofi.uio.no

Singer: frigjøring av dyr er analogt til frigjøring av mennesker. Singer viser til frigjøring av slaver og andre hvis interesser har vært moralsk (og sosialt) diskriminert. Singer: Dyr har utvilsomt interesser, og det å ikke ta samme hensyn til disse er diskriminering. (Singer, Peter. 1989. "All Animals are Equal". In Animal Rights and Human Obligation, edited by T. Regan and P. Singer. London: Prentice-Hall Intl.) PA: Spørsmålet er (1) om det å ha interesser er tilstrekkelig som etikkbærende egenskap og (2) om det å ha en interesse for ikke-diskriminering kan utledes av interessen for velferd. Kan hende var slavenes og kvinnenes engasjement primært et engasjement for likebehandling, ikke for mer velferd? ©per.ariansen@filosofi.uio.no

Tom Regan: kritikk av sentientismen Regan skiller mellom moral agents og patients (men forklarer bare hva ordene betyr). Det å være sentient er ikke tilstrekkelig til å bli moral patient. Regan avviser utilitarismen fordi: Dreping av dyr og mennesker (evt. i hemmelighet) faller for lett Dyr og mennesker blir bare beholdere for det som virkelig har moralsk verdi: totalmengden av lykkefølelse. Altså: ingen ekte moralsk bekymring for menneskene eller dyrene selv. (Regan, Tom. 1983/1988. The Case for Animal Rights. London: Routledge s. 205) ©per.ariansen@filosofi.uio.no

Regan: hva skal til for å ha iboende verdi? Blant patients skiller Regan mellom vesener som “bare” kan føle smerte og vesener som i tillegg: “have desires and beliefs, who perceive, remember, and can act intentionally, who have a sense of the future, including their own future (i.e. are self-aware or self-conscious, who have an emotional life, who have a psychophysical identity over time, who have a kind of autonomy (namely preference autonomy)[…)]” Regan, Tom. 1983/1988. The Case for Animal Rights. London: Routledge. s. 153 Disse har en iboende verdi. Denne kommer ikke i grader. Hjerneskadde mennesker har ikke lavere iboende verdi; heller ikke dyr som ”kan” mindre enn mennesker. Derfor ikke “gradert verd” se Ariansen, Per, Jon Wetlesen. 1994. "Miljøfilosofi". I Etikk, en innføring, red. K. E. Johansen. Oslo: Cappelen. ©per.ariansen@filosofi.uio.no

Regans dyrevernspolitiske program Rettigheter for dyr impliserer Ingen bruk av dyr i vitenskapelig forskning Full avvikling av kommersielt landbruk Full avvikling av fangst og jakt for rekreasjonsformål ©per.ariansen@filosofi.uio.no

Taylor, Schweitzer - biosentrisme Anklage: Singer og Regan er “ryggmargssjåvinister”. Levede vesener streber. Det gir dem objektive interesser, noe som i sin tur gir moralsk beskyttelse. Schweitzer: liv påkaller ærefrykt og tjeneste for alt som lever. Taylor: moralske prinsipper for forholdet til dyr og planter er: ikke-skade, ikke-innblandig i dyrets normalitet, ikke-bedrag (feller, agn etc.) og restitutiv rettferdighet (om et dyr er drept skylder vi populasjonen et offer). Taylor, Paul W. 1986. Respect for Nature Princeton, N. J.: Princeton University Press. s.169-92) ©per.ariansen@filosofi.uio.no

Argumentet fra marginaltilfeller Både Singer og Regan viser til følgende dilemma for dem som ikke vil gi dyr direkte moralsk beskyttelse: Hvis kriteriene for beskyttelse gjøres så krevende at ingen dyr kommer med, vil også noen mennesker falle utenfor. Hvis kriterierene formes slik at alle mennesker blir med, vil noen dyr måtte inkluderes. PA: Mulig og tidsbegrenset kompetanse kan tilkjennes mennesker fordi standardutgaven har kompetansen. Så ikke med dyr. ©per.ariansen@filosofi.uio.no

Gir en kantiansk-inspirert etikk en løsning? (1) Utfordringen: Dyr skal ikke være direkte moralsk berørte parter, men mishandling av dyr må fordømmes på moralsk grunnlag. Startpunktet: Mennesker kan overveie sine formål og finne rutiner til å nå dem. Man kan ikke ønske å tillate opplegg som gjør at man ikke når målene (eks. at man alltid kan ta det beste til seg selv). Opplegg som blokkerer egne mål dersom alle forfølger dem må avvises som selvmotvillende. Reglene for hva som avvises tillates og påbys, må utformes som spilleregler alle skal kunne følge. ©per.ariansen@filosofi.uio.no

Kantiansk løsning? (2) Det moralske rom er analogt til et spill med regler. Reglenes ”regelkarakter” gir i seg selv en rekke påbud om forholdet mellom mennesker: ikke lyve, ikke tvinge osv. Dette er etikkens direkte plikter og rettigheter. Moralen gir spillerrettigheter, men bare til “spillere”, ikke til dyr, for bare mennesker forstår poenget med spillet. Derfor er det ingen direkte plikter mot (og ingen moralsk klandring av) dyr. Utfordringen: hvordan forby plaging av dyr når de ikke er ”med” i det moralske spillet? ©per.ariansen@filosofi.uio.no

Kantiansk løsning? (3) Sensitivitet for lidelse hos andre er ”før-etisk” og beslektet med kjærlighet og hat. ”Animalske” pasjoner. Etikk er en rasjonalisering (regelstyring) av denne sensitiviteten. Den som viser insensitivitet til andres (også dyrs) lidelse, viser forakt for moralens utgangspunkt (det x som reglene skal rasjonalisere) og dermed for det moralske og sivilisasjonsbyggende prosjekt. Dyreplageri (og ødeleggelse generelt) er anti-moralsk, men ikke umoralsk. Analogi: Disrespekt for lovverket ikke u-lovlig, men anti-lovlig. Loven kan ikke ha en lov som krever respekt for loven ©per.ariansen@filosofi.uio.no

En siste utfordring Visse insensitive handlinger (pisking av hest i motbakke etc.) fordømmes som anti-moralske, mens andre (skyting av kråker) ikke gjør det. Hvilke kriterier ligger under? Per A: Handlinger blir bedømt som antimoralske når de ses som symbol på forakt for etikken. De symbolbærende egenskapene er nok lik de etikkbærende (lidelse), men på uprinsipielt vis: Drep ikke en sangfugl. Men drep gjerne en kråke. Nye ”størrelser” kan ”snakkes” frem til å bli symbolbærende: situasjonen til oppdrettsfisk er nå moralsk relevant, men ennå ikke situasjonen til pelagisk fisk som fanges i trål. ©per.ariansen@filosofi.uio.no