- Samhandlingsreformen – Veien videre….. bærekraftig utvikling for framtidas behov

Gjennomføring av samhandlingsreformen Mål og virkemidler Økt livskvalitet og redusert press på helsevesenet gjennom satsing på helsefremming og forebygging Dempet vekst i bruk av sykehustjenester Mer helhetlige og koordinerte tjenester Virkemidler: Lover og forskrifter Avtaler Eierstyring av spesialisthelsetjenesten Faglige styringsverktøy Planarbeid Ny finansieringsmodell

Forutsetninger Verken kommunene eller helseforetakene vil makte å møte morgendagens helseutfordringer hvis vi forsetter i samme spor som i dag. Kommunene styrkes gjennom sine tilbud og de samhandlingsopplegg som etableres, og derved reduseres presset på innleggelser og reinnleggelser. Større deler av behandlingen utføres der folk bor. Rask utskriving fra sykehuset, bruk av spesialisthelsetjenesten til det de er best på. Forutsetning: at kommunene overtar ansvar for tilbud som spesialisthelsetjenesten har ansvar for i dag at kommunene gjennom sine tilbud og de samhandlingsopplegg som etableres, reduserer presset på innleggelser og reinnleggelser økte muligheter for rask utskriving fra sykehuset 3

Grunnleggende forutsetning: å etablere en felles forståelse i kommuner og helseforetak av Målgruppe Utfordringsbilde Løsningsforslag Ønsket måloppnåelse. Mange samhandlingsprosjekter har vært etabblert med en ulik oppfatning av hva som egentlig er problemet. For eksempel kan en vanlig oppfatning være fra sykehusenes side at kommunene ikke stiller opp og tar imot pasientene når de er ferdigbehandlet på sykehuset, mens kommunene på sin side hevder at sykehusene overvelter problemer og kostnader over på kommunene. Å sette seg sammen og bli enige om hva man faktisk snakker om, hvilke pasienter det dreier seg om, hva som er beste effektive omsorgsnivå for disse og hvordan en i fellesskap kan oppnå dette. (neste bilde)

Grunnmuren ”Pasientenes behov skal være førende for struktur og innhold i tjenestene” Må ligge i bunn for alt vi bedriver.. Helhetlige pasientforløp som organiserende prinsipp

Samhandlingsreformens betydning for spesialisthelsetjenesten Forskyving av tyngdepunktet fra spesialisthelsetjenesten til mer fokus på kommunehelsetjenesten. Spesialisthelsetjenesten enda ”spissere” Kompetanseutveksling. Utviklingsmuligheter for lokalsykehusene i nært samarbeid med kommunene. Samhandlings- og koordineringsfunksjonen en tydelig ledelsesmessig og organisatorisk forankring. Konsentrere seg om oppgaver der sykehusene har sitt fortrinn Helhetlige pasientforløp med sikte på å lede pasienten dit kompetansen finnes. Spesialisthelsetjenestens organisering og oppgaver (kap.10) Forskyving av tyngdepunktet fra spesialisthelsetjenesten til mer fokus på kommunehelsetjenesten. Spesialisthelsetjenesten skal utvikles i enda tydeligere spesialisert retning i kombinasjon med standardiserte pasientforløp og pasientenes behov for koordinerte tjenester. Spesialisthelsetjenesten skal bidra med kompetanse ut til kommunene, men også ta imot lærdom fra kommunene. Reformen skal gi viktige utviklingsmuligheter for lokalsykehusene – nærhet til befolkningen, spesialistkompetanse og bredde i oppgaveporteføljen. Utviklingen forutsettes å skje i nær dialog med kommunene mht. oppgavefordeling. Skal en lykkes med reformen, må samhandlings- og koordineringsfunksjonen få en like tydelig ledelsesmessig og organisatorisk forankring som de spesialiserte funksjonene har i dag. Samarbeidet med kommunehelsetjenesten må gis et tydelig ansvarspunkt både organisatorisk og på et faglig overordnet nivå.   Riktig oppgavedeling med kommunene – i større grad kunne konsentrere seg om oppgaver der HFene har sitt fortrinn Sterkere fokus på helhetlige pas. forløp med sikte på å lede pasienten dit kompetansen finnes. Tilrettelegge for tydeligere prioriteringer Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering – fremtidige prioriteringsbeslutninger skal rettes inn mot helheten i pasientforløpene Nasjonal Helseplan videreutvikles til å bli et mer operativt redskap for prioriteringer innenfor den samlede helse- og omsorgstjeneste Helse Sør-Øst er godt forberedt på samhandlingsreformen. ”Plan for strategisk utvikling” og ”Omstillingsprogrammet mot 2020 – hovedstadsprosessen” har det samme hovedsyn på helse-Norges utfordringer som samhandlingsreformen 6

Hovedtrekk framover – Nasjonal Helseplan Spesialisthelsetjenesten: Se tjenesten under ett, inkl. avtalespesialister Desentraliserte tilbud til de store sykdomsgruppene Videreutvikling i takt med endringene i kommunene Ytterligere spesialisering, samtidig utvikling av desentralisering Lovpålagt samhandling (avtaler/fora, lokale samarbeidsprosjekter, felles planprosesser)

Krav til foretakene Lokalsykehus og distriktsmedisinske sentra – hovedarena for de store sykdomsgruppene Krav om å inngå i lokale samarbeidsprosjekter der det er kostnadseffektivt og gir like gode, eller bedre tjenester. Tjenestene skal understøtte kommunenes nye rolle Ved omstillinger skal brukere, ansatte og kommuner tas med. Behov for breddekompetanse ved små sykehus skal legges til grunn ved funksjonsfordeling Samarbeid om samlokalisering av lokalsykehus og DMS Spesialisthelsetjenesten skal bidra med kompetanseutveksling og –oppbygging i kommunene. Ventetiden skal ned og det skal ikke være fristbrudd Samhandlings- og koordineringsfunksjonen skal ha en tydelig ledelsesmessig og organisatorisk forankring

Kompetanse og rekruttering Avgjørende for å lykkes med reformen Mål: - Bedre fordeling av helsepersonell mellom kommuner og sykehus Betydelig kompetanseheving i kommunehelsetjenesten Virkemidler: - Utdanne tilstrekkelig personell med riktig kompetanse Arbeide systematisk med kompetanseheving – spes. I kommunene Stimulere til systematisk kompetanseoverføring på tvers og mellom nivåene Spesialisthelsetjenestens veiledningsplikt og etablering av samarbeidsavtaler og –fora er sentralt.  

Lars Hanssen på Helsekonferansen 2010: På helsekonferansen understreket direktøren for Statens helsetilsyn at en kritisk suksessfaktor for samhandling (riktignok snakket han om kommunene, men prinsippet er nok like riktig i samhandlingen mellom foretak og kommuner), at aktiv og reell ansvarstagen til samhandlingen fra ledelsens side er et suksesskriterium

Lars Hanssen på Helsekonferansen 2010: I små kommuner og enheter er den løpende kontakten så god at samhandlingen blir god pga nær løpende kontakt. I større og mer komplekse relasjoner viser det deg at de som lykkes har sørget for å ha nødvendig og tilstrekkelig formalisering av samarbeidet – både klare, skriftlige avtaler om prosedyrer og ansvarsfordeling, men også strukturerte møtearenaer der partene er likeverdige, og der en forankrer prosesser og prosedyrer – blir enige om hvordan ting skal gjøres, og tar opp problemer og avvik som måtte dukke opp. I Helse Sør-Østs arbeid med samhandlingsstrukturer viser vi eksempler på nettopp dette poenget:

Spørsmål som må løses Hvor stor andel av sykehusbruken kan påvirkes av gode effekter av forebyggende tiltak.. Hva påvirker henvisningspraksis til spesialisthelsetjenesten.. Hva er et godt pasientforløp.. Hvordan identifisere forhold som bør endres for å understøtte god lokal oppgaveløsning.. ..? Spørsmål som må løses: hvor stor andel av sykehusbruken kan påvirkes av gode effekter av forebyggende tiltak hva påvirker henvisningspraksis til spesialisthelsetjenesten hva er et godt pasientforløp hvordan identifisere forhold der politisk eller faglig myndighetsnivå bør gjennomføre endringer som bedre understøtter god lokal oppgaveløsning

Utfordringer Hvordan sikre (og måle) at tiltakene har effekt? Usikre/varierende rammebetingelser Effekter for pasientene Hvordan monitorere evt. uønskede virkninger av reformen? Fastlegenes ansvar og mulighet mht. å vurdere andre tiltak enn innleggelse i sykehus? Oppgjørsordninger – unngå byråkrati. Avtaler - sikre at disse blir gode verktøy for aktørene Økonomiske incentiver - utfordringer: Insitamentseffekter – hvordan sikre at tiltakene har effekt? Risikovirkning for kommuner og foretak – usikre/varierende rammebetingelser (eks. virkning av evt. ”tak” på kostnader for pasientoppgjør fra kommunene) Variasjon i kommunenes utgifter. Effekter for pasientene – jfr. Bekymring fra kronikergruppen (spesielt fokus i avtalene?) Hvordan monitorere evt. uønskede virkninger av reformen? Interkommunalt samarbeid en utfordring også mht. finansiering? Hvilket ansvar blir lagt på fastlegene mht. å vurdere andre tiltak enn innleggelse i sykehus? Etablere systemer mht. oppgjørsordninger – unngå byråkrati. Kommunene må forholde seg til et annet finansieringssystem. Overgangsordninger/gradvis innfasing – hvordan forberede og organisere dette? Etablere systemer for effektmålinger og styringsdata – ansvar for dette – har foretakene et ansvar her – må avklares. Avtaler om kriterier for utskrivingsklare pasienter og reinnleggelser utarbeides i fellesskap.  

God samhandling krever øvelse Det går an! Et suksesskriterium: øvelse, ikke kjeft og trusler. Men tilbakemeldinger både når det går bra og når det ikke går bra.