Svartedauden Sykdommen Sykdommen kom til Norge Konsekvenser for samfunnet Behandlingen Hvordan ”kjerringa” så ut

Sykdommen Disse var det mange av. Dysenteri og kopper var vanlig.  Spedalskhet var en annen sykdom med ganske stor utbredelse. I langtkomne stadier førte den til store sårdannelser og også lammelser. Spedalske ble isolert på spesielle sykehus for denne gruppen av syke. I Bergen hadde man St. Jørgens hospital, dette hører man om for første gang i 1411, men antagelig har dette hospitalet en mye lenger historie. Spedalskhet hadde antagelig en topp på 1200-tallet, men så sent som i 1950-årene døde en av de siste spedalske fra St. Jørgens hospital. Skjørbruk var veldig vanlig, og ikke bare blant sjøfolk. Sykdommen kommer av mangel på C-vitamin, og oppstår ofte når kostholdet blir dårlig og ensidig, noe det ofte var hos fattige.

Mer om sykdommen Matforgiftning for man ofte. Spesielt den som kom fra forgiftning av kornet som man brukte til grøt og brød. Kornet ble forgiftet av meldrøyesoppen, en soppart som likte seg godt i fuktighet. Når somrene var våte ble gjerne avlingene også små. Derfor ble kornet gjerne brukt med det samme, da der ikke var nok avling til å lagre det. Denne soppen ble svakere jo lengre den fikk ligge å tørke, men når dette ikke ble gjort førte så dette til matforgiftning. Igjen var det ofte de fattige som ble rammet, for disse hadde sjelden reservelager av korn. Pesten var høyt fryktet. Den verste og den mest kjente er svartedauden, men der var store epidemier også senere i middelalderen. Der fantes to typer pest; lungepest som spres gjennom vanlig dråpesmitte, og byllepest som spres gjennom lopper eller fra husrotter. Når loppene ikke hadde flere rotter igjen å angripe, gikk de over på mennesker.

Sykdommen kom til Norge I 1349 kom svartedauden til Norge, via byen der hvor mesteparten av eksport og import foregikk, Bergen. Smitten kom opprinnelig fra Ukraina, som ligger nord for kaspihavet. Der levde det jordekorn, og noen av dem hadde pestbakterier i blodet. I pelsen hadde de lopper, og loppene hoppet over på rotter når de hadde sugd blodet av ekornene. Rottene drog til bondegårdene og gjemte seg i kornlagrene der. Når bøndene solgte kornet, fulgte pestloppene med. Slik spredte smitten seg over store avstander. Båten som førte bylle- og lungepesten svartedauden med seg til Norge kom fra England, og var et av de mange skipene som kom til Bjørgvin på denne tiden. Svartedauden gikk over hele Europa på 1340- 1350 tallet, og krevde til sammen ca. 25 millioner menneskeliv. Et annet navn var manndauden.

Konsekvenser for samfunnet Konsekvenser og virkninger av svartedauden kan måles som umiddelbare og langtrekkende på det politiske- økonomiske- og det kulturelle liv i samfunnet. Rundt år 1300 var folketallet omkring 450 000 i Norge. Svartedauden reduserte befolkningen med 50-60 %, til under 200 000. Pesten slettet om lag 40 % av folket i Europa i løpet av tre år. Pesten som hadde sitt opphav i Mongolriket drepte 60-70 % av de som ble smittet. Angsten og overtroen rundt sykdommen kan vi finne igjen i kunst, musikk og littereatur fra middelalderen.

Behandlingen Det kunne være forskjellige måter å behandle sykdom på. Tidens leger bestod først og fremst av vanlige barberere eller barteskjærere som i tillegg til å klippe hår og skjegg også foretok årelating og sårbrenning. Årelating foregikk ved at barberen snittet hull på en åre eller vene og tappet ut blod. Kanskje var der for mye blod i kroppen, mente man, eller man var blitt syk fordi blodet var urent.  Koppsetting var en annen metode som førte til mindre blodtap. Da gjorde man et snitt i huden og festet på en sugekopp. Eller man kunne bruke blodigler som sugde seg fast i den sykes kropp og sugde ut blod. Glødende jern kunne bli brukt til å stanse og rense byller, men også for å lege indre sykdommer og sinnssykdom. 

Et annet sammendrag om hvordan Svartedauden kom til Norge Svartedauden herjet fra 1300 til 1500 tallet. Den kom med et skip til Norge fra England. Sykdommen kom med et skip til Norge fra England. Denne sykdommen var som et eneste stort mareritt. Nesten alle ombord på skipet var døde av sykdommen. De som ikke var døde gikk i land, og spredde sykdommen. Folk prøvde å stoppe dem med det gikk ikke. De som ble hardest rammet var prester, munker og nonner. For det var disse personene som hjalp de syke. Det var umulig for folk å ikke bli smittet epidemien. Ingen hadde noen medisiner mot sykdommen. Nesten tre ti deler av Norges befolkning døde. Mange steder i Norge lå øde og forlatt, etter svartedaudens herjinger.

Hvordan ”kjerringa” ser ut Svartedauden blir symbolisert som en kjerring i svart, som har med seg en sopelim og rive.

Bilder Bildene er ikke så klare.

Laget av: Monica