Barnet som subjekt i teologi og kirke Elisabeth Tveito Johnsen Høgskolelektor i religionspedagogikk/ doktorgradsstipendiat i barneteologi Det praktisk-teologiske seminar (PTS) Universitetet i Oslo Fagdag for prester i Hamar domprosti 5.september 2007

1. Barneteologi er: ”Å anerkjenne at barn og unge allerede er fullt ut mennesker, allerede mennesker fullt ut; at enhver som er døpt, allerede er en troende og fullverdig borger av Guds rike.” (Sturla Stålsett 2007) ”Det medfører en overgang fra lydig underordning til en situasjon hvor gjensidig ansvarlighet i jeg-du-møtet danner kriterium for vokses naturgitte ansvar for barna” (Dagny Kaul 2007)

Hva er barneteologi? Synet på barn som subjekter # objekter ”Det tredje leddet” - barns perspektiv på trosopplæringen Barns perspektiv # perspektiv på barn Fortolke den kristne tro og bibelske tekster sammen med barn Barneteologi # miniatyrteologi

Barneteologi er ikke: At voksne skal slutte å være subjekter At voksne skal slutte å utvikle teologi for barn At voksne skal abdisere fra sin voksenrolle At barn ikke skal lære noe At barn skal bestemme alt At barn skal bli akademiske teologer

2. Fra minst til størst Plan for dåpsopplæring i Den norske kirke 1991 Hovedformulering: ”Hjelpe den døpte” Fremtidsperspektiv mer enn nåtidsperspektiv Liten vekt på barn og unges bidrag Fokus: hva barn skal lære av voksne Bibelsteder, salmer, og bønner Barnet som objekt for opplæring? Miniatyrteologi? Forenkle… Barnet som samtalepartner?

”til et åpent liv i tro og tillit” NOU 2000:26 Fortsatt hovedfokus: hjelpe den døpte Tilleggsfokus: ta barn og unge på alvor Kan peke i barneteologisk retning ”Barn har en kompetanse på sitt eget liv som det er viktig blir tatt på alvor. Dette gjelder også i dåps- og konfirmasjonsopplæringen. Det må være viktig å lytte til og leve sammen med barn og unge og legge til rette for blatn annet deres troserfaringer.” (NOU 2000:26:45)

”Størst av alt” Barn som dagens kirke, ikke bare morgendagens ”Subjekt i egen læring” Hva barn kan hjelpe kirken til å bli Åpning for en barneteologisk refleksjon og praksis i DnK

Synet på barn i Dnk: 1991: ”få hjelp til å leve i menighetens fellesskap 2000: ”bli tatt på alvor med den livserfaring og livstolkning de har” 2004-08: ”er dagens kirke”

Utviklingspsykologisk paradigme: Har vært det dominerende synet på barn i samfunnet Fokus: hva barn ikke er eller ikke kan – jfr. skolen Å være voksen som idealet og malen Barndommen som noe som går over Barn definert i kontrast til voksne Barndomssosiologi/psykologi NÅ: barn som aktive, handlende individer og som meningsbærende og meningsskapende subjekter

Utviklingspsykologi i kirken Har vært det dominerende synet på barn i kirken Muliggjorde en teologi som betrakter barns tro som en mindre fullverdig tro Barnetro ble noe en skulle vokse av seg Dåps/trosopplæring: hjelpe barnet inn i voksentro Voksentro som den idealtypiske tro som all annen tro måles mot Men, utviklingspsykologi kan være et verktøy som kan hjelpe voksne til å innta et barneperspektiv på trosopplæringen!

Kan barn tro? Fortsatt et stykke igjen… Kan spedbarn tro? Den frelsende tro som personlig tro? Personlig tro som voksentro? Voksentro fortsatt ideal? Tro som kognitivt innhold? Tro på… Henger kirken igjen i den tidlige utviklingspsykologien i sitt syn på barn?

Barnetro som fullverdig tro Den kristne tradisjon har et helt bud annet på hva som er mønstergyldig tro: ”Den som tar imot Guds rike som et lite barn” undergraver idealisering av voksentro Trosopplæringens mål er ikke å gjøre barn mer og mer opplyste troende. Troen er ikke et kognitivt innhold som kan utporsjoneres litt etter litt Troen har ulike skikkelser, men voksentro er ikke kvalitativt bedre enn barnetro

3. Fra ord til handling Å si at barn har subjektstatus Å omsette ordene i praksis Må ikke bli en kirkelig klisjé! Behov for å konkretisere ordene Observasjon som metode Barn i gudstjenesten

Observasjon av barn Observasjon: oppmerksom iakttakelse Metode brukt i bla. barnehagen Systematisk trening av førskolelærere i å se barnehagen ut ifra barns perspektiv Systematisk trening på PTS av prestestudenter til å se gudstjenester, trosopplæring og kirkelige handlinger fra barns perspektiv. Målsetning: Få bedre kontakt med hvordan det er å være barn i voksenverden. Bli berørt av barnet.

4 åring på gudstjeneste ”Under dåpen ble alle barna tilbudt om å komme frem og se på. Da forsøkte hun å løpe frem med en eneste gang, men ble holdt av moren. Hun kjempet seg løs og kom likevel frem til døpefonten. Men hun ble holdt under god kontroll av moren særlig under bibellesningen.” ”På slutten var det mange som kom frem for å tenne lys, selvfølgelig kom hun også frem men lysgloben var så høy at hun ikke klarte å sette lyset på den, men hun nektet å bli løftet opp av sin mor og holdte på å brenne seg på dråper fra stearinlys før hun motvillig måtte gi lyset fra seg.”

Barn i gudstjenesten Barn som problem? Gudstjenesten som problem? Gudstjenestens hierarkiske verdensbilde: kjønn og alder Barn som objekt: Hvordan kan barna få noe ut av gudstjenesten? Barn som subjekt: Hva tilfører barn gudstjenesten? Barn gjør gudstjenesten menneskelig

5 åring i begravelse ”Jonas” sitt på fanget til faren sin. Eg startar observasjonen under tekstmeditasjonen til presten. Heile denne tida sitt Jonas uroleg på fanget. Han er helt stille, men gjør grimasar og bøyer hodet bakover og ser ut som om han prøver å viske noko i øret til faren.” (…) ”Når alle sett seg ned igjen for postludiet sett faren Jonas igjen på fanget sitt. No sitt Jonas mykje meir i ro, lener seg tilbake på faren sitt fang og lener hodet sitt så langt opp mot faren sitt kinn som han kan. Det trillar tårer nedover kinnet til Jonas, og han løfter den eine hånda opp og vil holde rundt halsen til faren. Bakfra ser eg nokre ristebevegelsar som minner om at han snufsar.”

Ny plan for trosopplæring Bør være eksplisitt i sitt syn på barnet som subjekt Bør ha en plan for hvordan barn subjektstatus skal realiseres Bør legge til rette for barns medvikning i trosopplæringens form og innhold, herunder gudstjenester

Vi, Den norske kirke forplikter oss til å: Sikre at barn kan medvirke i gudstjenesten Skape muligheter for å høre barnas stemme i våre menigheter og handle deretter Anerkjenne at barn i alle aldre kan ha en sterk tro og har tjeneser å bidra med i kirken Støtte opp under de gruppene som barnføler har en sentral plass i deres liv Ha respekt og omsorg for alle barn i våre menigheter Jfr. Den skotske kirke, barneåret 2001-2002

Lokalmenigheten som stedet Advarsel: Et kirkemøtevedtak kan gjøre barns medvirkning til ”de voksnes prosjekt” PS: Barns rett til medvirkning på sine premisser Lokalmenigheten som det viktigste stedet for å realisere barns subjektstatus Lokalmenigheten er der barn har sitt hverdagsliv og det er er de må bli tatt på alvor som fullverdig troende mennesker

Takk for oppmerksomheten!