Tor Selstad Hvor bør grensene gå? Om regioninndeling etter st.meld. nr. 12 Høringsmøte Hordaland fylkeskommune 23. mars 2007 Innhold: 1. Målsettingene 2.Oppgavene 3. Prinsippene 4. Regioninndelingen

1. Målsettingene

”Det skal være tre folkevalgte forvaltningsnivåer i Norge ”Det skal være tre folkevalgte forvaltningsnivåer i Norge. Et fornyet og styrket regionalt forvaltningsnivå skal etableres. Regionnivået skal være den sentrale aktør for regional utvikling” Soria Moria erklæringen. Plattform for regjeringssamarbeidet mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet

”Kommunene og staten skal fortsatt være de viktigste leverandørene av velferdstjenester, mens regionene skal være de sentrale utviklingsaktørene” St.meld.nr.12 (2006-2007) s. 7.

”Regjeringen mener at det er behov for å styrke det regionale folkevalgte nivået slik at utviklingspotensialet kan utnyttes til beste for en helhetlig og villet utvikling i den enkelte region. Regionene må gis virkemidler og beslutningsmyndighet slik at de kan spille en sentral utviklingsrolle.” St.meld.nr.12 (2006-2007).s 5.

En prosess brolagt med gode intensjoner…. Det er 12 år siden Stortinget gravla strukturreformen for kommuner og fylkeskommuner – frivillighet! Det er syv år siden en stor NOU ”styrket” fylkeskommunen (Wilhelmsen-utvalget) Det er fem år siden den første Stoltenberg-regjeringen ”styrket” fylkeskommunen Det er tre år til det nye regionnivået skal iverksettes med ”betydelig flere oppgaver” enn i dag.

…men resultatet er likevel dette: Til tross for at fylkeskommunene er ”styrket” gjennom flere innsatser, og vil bli tilført noen nye oppgaver, er det regionnivået vi får i 2010 en svekket utgave av fylkeskommunen slik den var så sent som i 2002.

2. Oppgavene

Den lille regionpolitikken, et dårlig eksempel Planlegging, ”sterkere og mer fleksibel!” Innovasjon Norge, ”medeierskap” SIVA, ”foreslår” at organet oppretter innovasjonsselskap NFR, oppretter regionale forskningsfond og VRI

Den store regionalpolitikken, et godt eksempel! Vei og samferdsel I dag organisert i Statens vegvesen med et sentralt Vegdirektorat, fem vegregioner og 30 vegdistrikter Forslag: Overføre riksveier som ikke er stamveier til regionene, innkjøp av jernbanetjenester. Hvis større regioner kan hele Statens vegvesen (unntatt Vegdirektoratet) overføres til regionene Konkretiserer mulighetsrommet: Enten fylkene omtrent som i dag eller regioner ”ikke ulik” de fem vegregionene Den store regionalpolitikken Om det er lite å hente i den lille regionalpolitikken, hva så med den store? ligger det ikke i reformforslaget at regionene kan få andre oppgaver som kan tenkes å være vel så regionutviklende som bedriftssubsidier og planlegging?   Det er fristende å trekke fram vei og samferdsel, der regjeringen åpenbart har kommet lengst i et resonnement som kan føre til reell regionalisering. Samferdselsministeren har åpenbart vært med på notene. Vei og samferdsel. Forslaget er etter hvert velkjent, og skal ikke rekapituleres i detalj. Enkelt sagt: Riksveier som ikke er stamveier – såkalt øvrige riksveier – kan relativt enkelt overlates til regionene, i hvert fall hvis det blir noe færre regioner enn d agens fylker (10-12 antydes, s. 45). Dagens fylkesveier og øvrige riksveier vil altså til sammen utgjøre de nye regionveiene. I dag drives disse av Statens vegvesen, på oppdrag fra fylkeskommunene. Slik kan det naturligvis også bli i de nye regionene. Men så kan man også tenke seg at man regionaliserer det statlige administrasjonsapparatet, Statens vegvesen. Det er jo allerede delt opp i fem veiregioner og ytterligere 30 veidistrikter derunder. Hvis vi tenker oss at disse 30 distriktene regrupperes i fem nye regioner, da er det ikke noe til hinder for at praktisk talt hele Statens vegvesen overføres til regionene, altså inklusive stamveiene. Regionene kunne også utvikle sin særegne kompetanse i forhold til behov: Tunneler på Vestlandet, motorveier på Østlandet osv. Vegdirektoratet kunne da være det som ble igjen hos staten. Direktoratets oppgave ble å passe på saker av felles interesse, ikke minst stamveiene. I denne inverterte modellen måtte altså staten bestille tjenester av regionene for å få gjennomført spesielle tiltak, eller for å utnytte regionenes spesielle kompetanse. I tillegg kommer innkjøp av transporttjenester. Regionen kunne utvilsomt blitt tunge kompetansemiljø for infrastruktur og samferdsel. På dette området er reformen godt gjennomtenkt. Her får man til fulle visualisert desentraliseringspotensialet, og man får godt illustrert hva geografien betyr. Naturligvis kunne den samme tenkingen vært brukt på andre sektorer, men slik er det dessverre ikke.

Andre sektorer Kultur: Spillemidler idrett, støtte kulturbygg, styrerepresentanter i landsdelsinstitusjoner. Miljø: Overføres fra regional stat, ikke tilsyn og kontroll. Omkamp! Landbruk og mat: Overføres fra regional stat, ikke tilsyn og kontroll. Omkamp! Marin sektor: Oppdrettskonsesjoner, skolekvoter fiske, fangst av kystsel, lokale fiskereguleringer, tang og tare, kongekrabbefiske Utdanning: Grunnopplæring fra staten, fagskoler Utdanning og forskning. Grunnopplæring og fagutdanning overføres til regionene. Det er et naturlig tilskudd til ”skolefylket”, der fylkene allerede har ansvaret for VGS. Det styrker regionene som tjenesteytere, men neppe radikalt.   Mens fylkeskommunen i det forrige århundret bidro til opprettelse av amtsskoler og landbruksskoler, går fronten i dag først og fremst gjennom høyere utdanning. Her blir forslaget forbausende vagt. Riktignok skal regionene få ansvar for tildeling av basisbevilgninger til regionale forskningsinstitutter, og det skal opprettes regionale forskningsfond for å stimuler samarbeid mellom regioner, næringsliv og kunnskapsinstitusjoner. Men hvordan man skal oppnå dette tette samarbeidet i ”the triple helix” sies det lite om. Det henvises riktignok til at NFR skal gjennomgå sin rolle i forhold til regionale miljøer. Men virkemidler for regional FoU og innovasjon(VRI), skal fortsatt samordnes sentralt. Marin sektor. Sektoren har naturligvis mest interesse lags kysten, men illustrerer slik sett regiontilpasningen. Underoverskriftene er mange (og vitner om en samarbeidsvillig statsråd). Konsesjoner til oppdrett skal tildeles regionalt; skolekvoter i fisket fordeles av regionen; omfanget av fangst av kystsel skal bestemmes nasjonalt, men fordeles regionalt; regionen bestemmer også lokale fiskereguleringer; tang og tare skal høstes etter regionale forvaltningsplaner; regionale myndigheter bestemmer også kriteriene for og deltakelse i kongekrabbefisket. Landbruk og mat.Her forslår stortingsmeldingen, som allerede nevnt, på nytt en overføring av fylkesmannens landbruksavdeling til regionene – unntatt klagebehandling, kontroll, innsigelse, lovlighetskontroll. Hvor mye som blir regionalisert når denne grenseoppgangen er gått opp er høyst usikkert. Miljø. Det samme gjelder i prinsippet miljøområdet. Oppgavene skal overføres til regionene, bortsett fra kontroll- og tilsynsfunksjonene. Her hevdes det at enda mindre blir igjen når fylkesmannen har tatt sitt. Kultur. De nye regionene kan tildele spillemidler til idrett, investeringsmidler til kulturbygg, og får styrerepresentanter i landsdels- eller regioninstitusjoner. Det er viktig for kulturbyråkrater, men vil knapt merkes av folk flest. De oppgavene som er foreslått overført til regionene vil i liten grad endre deres tyngde som regionutviklende organer. Planleggingen blir knapt mer relevant, virkemidlene ikke særlig mer virkningsfulle. En radikal overføring av veimyndighetene er naturligvis interessant for regionene, men graden av regionalisering bestemmes her av villighet til å gjøre noe med geografien. Det kan vise seg å bli et stort problem.

3. Prinsippene

Regionale inndelingskriterier: Størrelse Funksjonalitet Identitet og oppgavene!

Oppgavene Det er ingenting i de foreslåtte oppgavene som tilsier større regioner enn dagens fylker. Den forsterkede fylkeskommunen kan videreføres innenfor dagens grenser Overtakelse av Statens veivesen har som vilkår større regioner. Men dette er nærmest et umulig vedtak for fylkeskommunene, gitt frivillighetsmodellen!

Størrelse Det er ingen av skisserte oppgaver som gir en bestemt terskelverdi, en minstestørrelse Tvert om kan den forsterkede fylkeskommunens tjenester ytes fra lavereordens regioner (=”regionkommuner”) Regionale utviklingsspørsmål kan med fordel løftes opp på er nivå større enn dagens fylkeskommuner, men det betyr at regionen må mestre by- og distriktsdimensjonen. Regioner kan avgjort blir for store, eller være for ulike størrelsesmessig, jfr. ”Helse Størst”

Funksjonalitet Fylkene er generelt ikke tydelige funksjonelle regioner bygd opp rundt ett senter. Landsdelsregioner blir også flersentrerte (polysentriske), men det må gjøres til en styrke, ikke svakhet Skal vi bygge opp funksjonelle regioner rundt ett senter får vi flere regioner anslagsvis 10-11 (svarer om lag til bispedømmer).

Identitet Fylkesidentiteten er generelt svakere enn følelsen av tilknytning til landsdeler, men fylkene gir en følelse av nærhet til beslutningstakerne! Landsdelene skaper generelt høyere identitet, men det er stor skepsis til landsdelssentrene som beslutningssentra

4. Inndelingen

Etter oppgavene i ”reformen” ”De forsterkede fylkeskommunen”: Dagens fylkesgrenser! ”Regionmodellen”: Med 5-7 vegregioner i bunnen, men da må alle fylkene være med! Urealistisk! Modifiserte landsdelsmodeller kan være mulige kompromiss (9-11) (eks. Selstads tredje forslag eller bispedømme-regioner) Men generelt bør en ikke lage regionene større enn oppgavene krever!

Morgendagens regioner Fylkene Landsdelssamarbeid, frivillige samarbeid mellom fylker, om lag som i dag ”Regionkommuner”, regioner som slår seg sammen frivillig, gjerne rundt bykommuner, for å overta regionale tjenester

En reell reform - en utopi? ”Samfunnsorganisering for bærekraftig velferd” Redusert sektorisering, helhetssyn Stat, regioner og kommuner deler velferdsproduksjonen Helsetjenester og sykehus i regionene, regionale kunnskapssentra

Regional utvikling Oppgaver umiddelbart: Oppgaver på sikt: RUP, Europeisk utviklingspolitikk Distriktspolitikken, småkommunene Transportinfrastrukturen Kollektivtransport Regionalt miljøvern og kulturminnevern Kulturoppgaver Oppgaver på sikt: Større ansvar fra flere politikkområder Utdanningsoppdrag innen høyskolesektoren Ansvar for gymnas og voksenutdanning

De nye regionene: ”Regionkommuner” Regionkommunene og regional stat (tilsyns-myndighet) har samme geografiske inndeling Hver region har eget sykehus, og om det ikke er mulig: avtale med større region Hver region har minst ett universitet med forskningsressurser 6-9 regioner

Prosess ABS-regioner 2030 (!) er regionenes byggestener, og de må ikke deles Regionene har 1-2 mill. innbyggere, bare unntaksvis under 500.000. Regionene må avgrenses slik at folk føler tilknytning til dem Inndeling 2008 Iverksetting 2010/2011, senest 2014/2015 Hvis prosessen stopper opp tar staten over!

SOU 2007:10: Hållbar samhällsorganisation med utvecklingskraft. Slutbetänkande av ansvarskommittén 27. Februar 2007. http://www.sou.gov.se/ansvar/betankande.htm

En norsk reform etter svensk mønster: Regionene er tunge også i tjenesteyting, det er det som gir legitimitet: VGS, sykehus, samferdsel, vei. Regionene hovedaktør for regional utvikling. Samler alle regionale ressurser fra Innovasjon Norge, SIVA og NFR. Plattformen: Regionale innovasjonsselskap! Statens bidrag i partnerskapet: Regionuniversitet! Sykehus, innovasjonsselskap og universitet kunne vært et dimensjoneringsgrunnlag.

Spissinstitusjoner som krever store regioner: Kunnskapssamfunnet krever: Forskning og forskerutdanning i alle regioner! Helsetjenester på regionnivå! (og de som er for små har sentralsykehus og vertskapsavtaler med sykehus på regionnivå) Alle virkemidler for regional utvikling overført til regionene! Primært: En landsdelsmodell, fordi dette er institusjonaliserte regioner Sekundært: En modifisert landsdelsmodell, fordi det er motstand mot for store enheter