SPENNINGER OG SAMMENHENGER MELLOM MODERNE UNGDOMSFORSKNING OG PEDAGOGISK PRAKSIS Forelesning for LUT-studentene av Willy Aagre, Høgskolen i Vestfold

Noen sentrale figurer fra 1900-tallets ungdomsforskning Ellen Key og Gustav Wyneken med sine budskap om ungdom som kulturelt handlende subjekt G. Stanley Halls tverrvitenskapelige ungdomsforskning, inspirert av utviklingslæren Siegfried Bernfeld og hans tidlige forsøk på å forene marxistiske og freudianske tilnærminger James S. Colemans strukturfunksjonalistiske ungdomsforskning innenfor en utdanningssosiologisk kontekst Paul Willis’ etnografisk orienterte nærlesning innenfor etnografisk orientert ungdomsforskning

James S. Coleman: Given this general condition, there are several directions in which educational efforts could turn. One is toward the channelling of adolescent societies so that the influence they exert on a child is in the directions adults desire. (Coleman 1961:9).

Siegfried Bernfeld: No theory of education can resolve the antinomy between the justified will of the child and the justified will of the teacher; on the contrary, education consists in this antinomy. (Bernfeld 1925:52).

Paul Willis: The rejection of school work by ”the lads” and the omnipresent feeling that they know better is also paralleled by a massive feeling on the shopfloor, and in the working class generally, that practice is more important than theory (Willis 1988:56).

Hvorfor skole som pedagogisk praksisfelt? Fordi skolen er samfunnets mest betydningsfulle ungdomsarena Fordi skolen står sentralt i det jeg kaller allmennkulturell orientering blant unge Fordi ungdomsfellesskapet på skolen også er sentral arena for ungdomskulturell meningsskaping Fordi møtet mellom egenkulturen og skolens kultur har stor betydning for både inkluderings- og utstøtingsmekanismer

PISA-undersøkelsens norske ungdomsskole: Betydningen av klasse- og utdanningsbakgrunnen er økende De kjønnsbetingede forskjellene tilsvarer effektene av klassemessige forskjeller 15 – 25% av guttene (3 – 8% av jentene) har funksjonelle problemer i forhold til lesing/skriving/regning Relativt stor prestasjonsspredning, til tross for betydelig spesialpedagogisk innsats Relativ lav bevissthet om læringsstrategier, både blant lærere og elever

Situasjonsbeskrivelser Grepperud (2000) Nordahl (2002) Samspillsproblemer fører til en ”feilsøking” som rettes mot eleven selv eller hans/hennes bakgrunn Begrenset selvrefleksivitet fra læreres side Nedvurdering av elevenes identitetsarbeid Lite reell medvirkning om arbeidsformer Lite interesse for elevens subjektive erfaringer i skolen Liten viten om skolens betydning som sosial arena for de unge Relasjonene mellom lærer og elev sentral, også for læringsutbyttet Lærerstyrt og formidlende undervisning oppleves som kjedelig

Ungdomskultur i lys av Kunnskapsløftet FRA GENERELL DEL Det samarbeidende menneske: En sammensatt ungdomskultur(side 16) Deres økende bruk av massemedier både setter dem i en passiv tilskuerrolle og utsetter dem for motstridende verdisyn. Innsnevringen av de unges kontakt med samfunnet utenfor skolen, og reduksjonen av deres omgang med voksne, forsterkes av en ofte innadvendt og selvbeskuende ungdomskultur.

HVA SLAGS LÆRERROLLE I EN REFLEKSIV SKOLE? Dialogisk og kritisk undersøkende, både overfor den allmenne kulturen og overfor ungdomskulturen Betrakter de unges kulturviten som en ressurs Øker bevisstheten blant ungdom om egne valg og egne smakspreferanser Bryter ned en nostalgisk grunnholdning og ser lysere og mer positivt nysgjerrig på samtiden Pådriver til en mer prosjektorganisert skole Bidrar til å løfte skoleprosjektene ut av skolen og inn i den lokale offentligheten

Professor Ola Stafseng, PFI, om forholdet mellom ungdoms- og utdanningsforskning Etterkrigstidens ungdoms- og utdanningsforskning har utviklet seg på hver side av en ugjennomtrengelig skolemur. Det må drives mer empirisk forskning av den brobyggende typen, kombinert med et metavitenskapelig og teoretisk utviklingsarbeid.

Henry Giroux om hva Critical Pedagogy prøver å utvikle: creating new forms of knowledge through its emphasis on breaking down disciplines and creating interdisciplinary knowledge. raising questions about the relationships between the margins and centers of powers in schools. rejecting the distinction between high and popular culture so as to make curriculum knowledge responsive to the everyday knowledge that constitutes peoples’ lived histories differently. illuminating the primacy of the ethical in defining the language that teachers and others use to produce particular cultural practices.