Moderne samtidsromaner 2 – tendenser på 1990- og 2000-tallet Norsk 1, 12.11.08

Realistisk tradisjon i 90-tallslitteraturen Felles for nesten alle de nye forfatterne på 90-tallet er en relativt tradisjonell, realistisk fortellermåte Den avantgardiske, eksperimenterende holdningen til postmodernismen (80-tallet) er avløst av enklere estetiske konsepter Et merkbart fravær av den mytologiske, fantastiske, urealistiske litteraturen (Renberg 1999) Jan Kjærstad: ”episk imaginasjon” vs ”skriftlig emosjon” Ny virkelighetsorientering og en ny inderlighet ”Den nye følsomheten” (Renberg 1999)

Tendenser i 1990- og 2000-tallsromaner Interesse for familien. Familiestrukturene har vært i voldsom forandring i de siste tiårene, og dette nedfeller seg i litteraturen. Mellommenneskelige relasjoner: mor, far og barn Barnets synsvinkel 1990-tallsromanene er kjennetegnet ved en sterk språklig bevissthet og en sterk tro på fortellingen (Engelstad 2003) ”Vi skaper oss selv gjennom å fortelle” – Jerome Bruner Familie, identitet og fortelling er temaer som har mange forbindelseslinjer.

Ekstreme livssituasjoner Antihelter, nesten alltid menn Skittenrealisme – fra am. tradisjon (Bill Buford) Ekstreme livssituasjoner Antihelter, nesten alltid menn Desperate i sin søken etter anerkjennelse og mening med tilværelsen Muntlig språk Domineres av jeg-fortellinger og dermed egnet til å utforske forståelsen av et selv slik det konstitueres gjennom det å fortelle Naivistisk litteratur – tilværelsens sammenheng Eks. Erlend Loe

Kroppen – ny identitetsmarkør Anthony Giddens hevder blant annet at det ikke lenger er geografisk tilhørighet, religion, familiebånd eller klassetilhørighet som først og fremst forteller noe om hvem vi er. Det er de historiene vi forteller om oss selv som former identiteten vår, og en måte å fortelle på er gjennom kroppen. Skildring av kropp og gjerne ubehaget ved kroppen ser vi igjen hos flere norske samtidsforfattere Den groteske kroppen Den fortapte kroppen Kroppen som et sted for erkjennelse

Guds inntreden eller tilbakevending i norsk samtidslitteratur Sekularisering Kristne og religiøse motiver Den selvbiografiske vending i samtidslitteraturen En ny type dokumentarisme ”Ingen av personene i denne boken er fullstendig oppdiktet. Likheten med levende personer er uunngåelig og en forutsetning for alt som er festet til sidene. Forfatteren forbeholder seg retten til å komme med spotske, overdrevne, løgnaktige og sentimentale virkelighetsforvrengninger. Alle løgner er sannferdige.” (Forordet til Teori og praksis (2004) av Nikolaj Frobenius) Forfatteren er ikke død, vs. Roland Barthes

Kjærlighet (1997) av Hanne Ørstavik Fortellingsteknikk og komposisjon Karakterer og miljø Vibeke Jon Den hvite damen og togsymbolet – knyttet til død og dødsdrift Uforsonlig slutt Tematikk Det ensomme barnet Fraværets smerte Kombinasjon av familie og sterk språklig bevissthet

Skråninga (2001) av Carl Frode Tiller Fortellingsteknikk og komposisjon Karakterer og miljø – familien og bygda Jeg-personens utvikling – kroppslige manifestasjoner Troverdig forteller? (sannhetsgestalt) Virkemidler: Gjentakelser/ordvalg/metaforer/symboler Tematikk En oppvekstskildring? Et bekjennelsesskrift? Et karakterportrett? Kombinasjon av familie, kroppen og skittenrealisme

Referanser: Andersen, Per Thomas (2001): Norsk Litteraturhistorie. Engelstad, Irene (2003): ”Familie, identitet og fortelling i 1990-tallsromaner”, i: Samtiden, nr. 2. Engelstad, Irene (2002): ”Den hvite damen og den hvite smerten. Hanne Ørstaviks roman Kjærlighet”, i: Haarberg og Rønning (red): Kjærlighetens institusjoner. Festskrift til Irene Iversen. Krogh Hansen, Per (2001): ”... i en ein av HB og sur rullings ... En litterær turists ferieberetning fra de norske randområder”, i: Vagant 2/3, s. 29-38, 2001 Renberg, Tore (1999): ”Tale for den samtidige norske romankunsten”, i: Vinduet, nr. 1 (nettutgaven). Steensnæs, Jorunn og Anna Karolina Netland: ”Heldigvis fins fiksjonen! – noen tendenser i norsk samtidslitteratur” – i nettversjon: http://www.fagbokforlaget.no/lnu/downloads/Nl106Netland.pdf