DEN NORSKE KONGEREKKEN I VIKINGTIDA 865-1066 Konge: Norrønt konungr, av konr, mann eller ætling av fornem byrd. Opprinnelig bygde- eller stammehøvding, egentlig en som er av fornem ætt eller gudeætt, etter hvert vanlig betegnelse på statsoverhodet i et monarki. Det var veldig strenge regler for hvem som kunne bli konge i viking-tiden. For det første måtte man være mann og direkte etterkommer av Harald Hårfagre. I tillegg måtte man bli utropt til konge av et ting og overvinne eventuelle andre tronkrevere.

KRONOLOGISK REKKEFØLGE Vikingtid og kristningstid ca 900 - 1066 KRONOLOGISK REKKEFØLGE 865-933 Harald Hårfagre (Sønn av Halvdan Svarte i Vestfold.) 933-935 Eirik Blodøks (Sønn av Harald Hårfagre.) 930-960 Håkon Adelsteinsfostre, den gode (Sønn av Harald Hårfagre.) 960-970 Harald Gråfell (Sammen med de andre Erikssønnene.) 970-995 Håkon Sigurdsson Ladejarl (Jarl under danskekongen Harald Blåtann.) 995-1000 Olav Trygvasson (Sønn av Trygve Olavsson, en småkonge på Østlandet.) 1000-1015 Eirik og Svein jarler (Jarler under danskekongene Svein Tjugeskjegg og Knut den mektige.) 1015-1028 1028-1029 1029-1030 Olav Haraldsson (Olav var i landflyktighet fra 1028 til han vendte tilbake til slaget på Stiklestad 1030. I denne tid styrte Håkon Eiriksson, jarl under Knut den mektige.) 1030-1035 Svein Alfivason (Sønn av Knut den mektige med frillen Alfiva.) 1035-1047 Magnus Olavsson, den gode (Sønn av Olav Haraldsson.) 1045-1066 Harald Sigurdsson Hardråde (Halvbror av Olav Haraldsson, Sønn av Sigurd Syr.)

HARALD HÅRFAGRE – KONGE FRA 865-933 Vokste trolig opp i Sogn på Vestlandet. Kjæresten Gyda ville gifte seg med ham på betingelse av at han samlet Norge til ett rike. I ti år kjempet han mot småkonger og vikinghøvdinger. Harald og ladejarlen (den mektigste mannen nord for Dovre), klarte omsider å knuse vikinghøvdingene som truet skipsfarten langs vestlandskysten med overfall og sjørøveri. Det siste, avgjørende sjøslaget stod i Hafrsfjord i Rogaland rundt 880. Da kunne Harald kalle seg Norges konge.

HARALD HÅRFAGRE Harald krevde nå at de gamle høvdingene skulle godta at han var den øverste i landet. Han hadde en hird – krigere som kunne tvinge dem til å gjøre som han ville. Makten hans strakk seg likevel ikke over hele landet. Det var i kystområdet fra Møre og sørover til Oslofjorden han hersket. Fra Trøndelag og nordover styrte ladejarlen. Arkeologer har funnet rester etter en storgård på Avaldsnes, nær Haugesund, som menes å ha vært Harald Hårfagres kongsgård. Alle hans fem gårder lå på Vestlandet. Sagaene hevder at Harald fikk 20 sønner med seks forskjellige kvinner! I tillegg hadde han tre døtre. To av sønnene var Eirik Blodøks og Håkon den gode.

EIRIK BLODØKS HARALDSSON– KONGE FRA 933-935 Eirik Haraldsson med tilnavnet Blodøks. Eldste sønn av Harald Hårfagre Kong Harald, forsøkte å videreføre sitt rike ved en kombinert løsning, hvor han på den ene side ga kongsnavn og deler av riket til flere av sønnene sine, og på den annen side innsatte Eirik som overkonge over dem. Eirik fikk kongsmakt sammen med faren de siste årene faren levde, og ble enekonge etter ham. Snorre forteller at Eirik tok tidlig livet av flere av brødrene sine. I følge «Heimskringla» drepte Eirik i alt fem brødre. Eirik ble i sin tur fordrevet av sin yngre bror Håkon den gode (Adalsteinsfostre) da Håkon kom hjem fra England. Eirik tapte maktkampen med Håkon og rømte fra landet.

HÅKON DEN GODE – KONGE FRA 930-960 Sønn av Harald Hårfagre. Da Håkon var omtrent ti år gammel ble han sendt til England, til kong Adalstein for å fostres opp der. I Heimskringla framstilles det som om Harald Hårfagre narret Adalstein til å ta mot gutten. I virkeligheten må Harald ha hatt en helt spesiell plan for Håkon. Kong Adalstein hadde nemlig gjennom en årrekke mange unge sønner fra fyrstehus over hele Europa til oppfostring. Hos ham lærte de statsmannskunst, militær ledelse og politisk strategi. Og de fikk allmennutdannelse, blant annet ved det berømte klosteret ved Glastonbury. Han ble kalt Håkon Adalsteinsfostre, etter fosterfaren.

HÅKON DEN GODE Han var mer villig til å samarbeide enn faren og broren. Han var kristen, og forsøkte å omvende sine undersåtter. Folket ville ikke bli omvendt, og han tvang ingen. Håkon den godes rike strakte seg ikke ut over Vestlandet. Han hadde mange fiender, blant andre sønnene til broren Eirik og danskekongen Harald Blåtann. Derfor innførte Håkon en ordning som het leidang. Bøndene i et område måtte gå sammen om å bygge skip og stille med mannskap, mat og våpen når kongen krevde det. Det holdt ikke så lenge. I slaget ved Fitjar i 961 ble Håkon dødelig såret og på dødsleiet valgte han å overgi riket til nevøene.

HARALD GRÅFELL – KONGE FRA CA. 961-970 Han var sønn av Eirik, og vokste delvis opp i England hvor Eirik var underkonge, og delvis hos sin morbror, danskekongen Harald Blåtann. Han var den eldste av Eirikssønnene, og kunne overta selve kongenavnet. Harald ble kristen under sin oppvekst i England, og arbeidet ifølge sagaen for kristendommen ved å rive gudehov. Harald Blåtann hjalp Eirikssønnene med å kjempe mot Håkon den gode. Eirikssønnene klarte å ta livet av Sigurd Ladejarl. Sønnen hans, Håkon Sigurdsson, flyktet fra landet. Harald Eiriksson tok dermed makten over hele landet opp til og med Hålogaland, og han er den første som nevnes som Noregs kunungr, det skjer i skalden Geir Glumrasons minneord Gráfeldardrápa. Harald døde i et bakhold (planlagt av Harald Blåtann) ved Hals i Limfjorden i 970.

HÅKON SIGURDSSON LADEJARL – KONGE FRA 970-995 Sønn av Sigurd Håkonsson Ladejarl, og ble far til Eirik Jarl og Svein Jarl. Han var jarl av Norge, men fungerte som Norges konge. Håkon huskes best som den siste hedenske hersker i nasjonen Norge (og kanskje også den eneste bortsett fra Harald Hårfagre). Han var i prinsippet underlagt dansk overhøyhet (Harald Blåtann), men fungerte som selvstendig hersker. Sagaene og samtidige skaldedikt gir fyldige beskrivelser av jarlen, og han framstår nærmest som den ultimate vikinghøvdingen: «Håkon jarl var den vakraste mann å sjå, ikkje høg, men vørdeleg, og han var uvanleg klok.»

OLAV TRYGGVASON – KONGE FRA 995-1000 Født ved Frøylandsvannet på Klepp. Kan, ifølge kongesagaene, ha vært Harald Hårfagres barnebarn. Han var en skikkelig krigerkonge, og truet folk til å la seg døpe. Regnes som en av de sentrale og innflytelsesrike kongene. Olav Tryggvason regnes som en viktig nasjons- bygger i Norge - hans mål har øyensynlig vært å bygge en moderne, kristen stat på det som var det hedenske høvdinge- og tingsamfunnet. Olav Tryggvason var sønn av Trygve Olavsson, småkonge i Viken (Østlandet). Noen mener at det var han som grunnla Trondheim. Falt i slaget ved Svolder. Ryktene ville ha det til at han hadde klart å svømme til et fremmed land, men tilbake til Norge kom han aldri.

EIRIK OG SVEIN JARLER – KONGER FRA 1000-1015 Eirik Håkonsson Ladejarl, sønn av Håkon Sigurdsson. Eirik var med på å beseire Olav Tryggvason i slaget ved Svolder. Svein Håkonsson, også sønn av Håkon Sigurdsson, og halvbror til Eirik. Han var også Ladejarl og Norges reelle hersker fram til 995, og bror av Eirik Håkonsson som han delte regjeringen av Norge med fra år 1000 og til 1015. Datteren til Svein, Sigrid, ble gift med Aslak, sønnen til Erling Skjalgsson.

OLAV HARALDSSON – KONGE FRA 1015-1028 Etter sin død kalt Olav den hellige. Hadde også kallenavnet Olav digre, som tilsier at han var en stor mann. Sagaene sier at også han nedstammet fra Harald Hårfagre (tvilsomt). Som konge innførte han nye lover. Det ble ikke lenger lov å dra på vikingtokt, og det skulle være samme straff for rike som for fattige. Han forsøkte også å tvinge nordmennene til å bli kristne – de fikk ikke lenger lov å tilbe de gamle gudene og truet å drepe dem som nektet å la seg døpe.

OLAV HARALDSSON I begynnelsen sto høvdingene og jarlene på Olavs side, men han fikk dem mot seg da han begynte å gi vanlige bønder mer makt. Bøndene på sin side syntes han var hard og streng. Tvangskristningen gjorde ham ikke mer populær hos folk, og han ble til slutt jaget ut av landet. I 1030 dro han tilbake for å forsøke å vinne igjen kongeriket. Samme år kom han og mennene hans til Stiklestad i Verdalen for å slåss mot en hær av bønder og stormenn. Han døde i dette slaget.

HÅKON EIRIKSSON LADEJARL – KONGE FRA 1028-1029 Han var sønnesønn av Håkon Sigurdsson Ladejarl , norsk regent fra ca. 970 til 995. Håkon ble utnevnt til jarl over Norge av Knut den store i 1028, etter at Knut hadde tvunget kong Olav Haraldsson ut av landet. Håkon var tilbake i England i 1029, sannsynligvis for å gifte seg med Knut den mektiges søsterdatter Gunnhild. Han druknet på vei tilbake til Norge og etterlot seg datteren Bodil Håkonsdatter. Med Håkons død i 1029 døde mannslinjen i ladejarlætta og håløygætta ut. Dermed ble hårfagreætten (ynglingætten) enerådende som norsk fyrsteslekt.

SVEIN ALFIVASON – KONGE FRA 1030-1035 Svein Alfivason, norsk konge, sønn av den danske konge Knud den store og hans frille Alfiva. Etter Olav den helliges fall (1030) satte faren ham til underkonge i Norge med moren som formynder. Ifølge sagaen vakte deres skattekrav og nye lover sterk uvilje, og da Magnus Olavsson ble hentet hjem fra Gardarike, flyktet Svein uten kamp til Danmark, der han døde like etter. Slik gikk det til at danekongen måtte oppgi kravet på Norge en gang for alle, og det skulle gå flere hundre år før danskene igjen kunne gjøre seg gjeldende i Norge.

MAGNUS OLAVSSON – KONGE FRA 1035-1047 Også kjent som Magnus den gode, var sønn av Olav Haraldsson, helgenkongen. Bondehæren dro til Gardariket (Russland) for å hente hjem Olavs sønn Magnus. I Gardariket sverget de tolv manns ed om troskap til Magnus og bragte ham tilbake til Norge. Gutten var da 11 år gammel og ble den første norske konge som fikk bygge sitt kongedømme på arven etter Olav den hellige, perpetuus rex Novegjæ – Norges evige konge. Magnus var konge av Norge i tiden fra 1035 til 1047 og konge av Danmark i tiden fra 1042 til 1047. Harald Hardråde, onkel til Magnus, ble medkonge i 1046 og ble enekonge av Norge da Magnus døde.

HARALD SIGURDSSON HARDRÅDE – KONGE FRA 1045-1066 Han var sønn av Sigurd Syr på Ringerike og halvbror til Olav den Hellige. Han kjempet sammen med Olav ved slaget på Stiklestad som 15-åring, og flyktet. Harald Hardråde kom tilbake til Norge i 1045 og ble anerkjent som nevøen Magnus den godes medregent mot å dele sine sølv- og gullskatter med ham. Da Magnus døde 1047, ble Harald enekonge. Ifølge Snorre skal Harald ha grunnlagt Oslo. Orknøyene og Hjaltland (Shetland)ble knyttet fast til det norske kongedømme. I 1066 seilte Harald med en skipshær til England. 25. september samme år falt han i slaget ved Stamford bro, noe som førte til slutten av vikingtiden.