130206jpj

Utvalgets sammensetning Forslag fra de politiske partiene på Stortinget Kirkelige organer Den samiske befolkning Ulike tros- og livssynsamfunn Særskilt fagkompetanse Om utredningen Forholdet mellom stat og kirke har vært omdiskutert i mer enn 150 år. 9 større offentlige utredninger siden 1859 og 4 kirkelige etter krigen. Etter henstilling fra et samlet Storting oppnevnte Regjeringen i mars 2003 dette offentlige utvalg med 20 medlemmer Utvalget har hatt representanter etter forslag fra alle de politiske partiene på Stortinget i forrige Stortingsperiode, fra kirkelige organer, den samiske befolkning, Norges frikirkeråd, Humanetisk forbund, andre religioner og representanter med spesiell fagkompetanse

Mandat Formål: Å gi grunnlag for å treffe beslutning om statskirkeordningen skal videreføres, reformeres eller avvikles Et utredningsutvalg Legge til rette for en grundig politisk prosess om statskirkeordningen skal ”videreføres, reformeres eller avvikles”. Ikke utredet tros- og livssynspolitikken i sin bredde

Mandatets tema Kirkeordning Finansieringsordninger Gravferdsforvaltningen Fredede og verneverdige kirkebygg Eiendomsrett

Historisk tilbakeblikk Den tusenårige kirkehistorie i Norge viser at det ikke alltid har vært en statskirke i landet, men alltid en tett relasjon mellom folk og kirke Etter reformasjonen og i enevoldstiden oppstod den statskirkeordning vi i dag kjenner med Kongen som kirkens førstemedlem og øverste leder Parlamentarismen som statskikk skapte uklarhet mht kirkestyrets kirkelige og konfesjonelle forankring. Stortinget har ingen konfesjonell forpliktelse Debatt om statskirkeordningen siste 150 år, 9 offentlige utredninger fra 1859 og 4 kirkelige utredninger etter krigen. Sivertsen utvalget i 1975 foreslo et skille mellom kirke og stat og Bakkevig- utvalget en ny ordning av forholdet Kirken har fått større indre selvstyre siste 100 år Historisk tilbakeblikk Det handler om en tusenårig tradisjon i Norge. For 1000 år siden ble religionen ansett som en nødvendig sammenbindende faktor i samfunnet og bevisst brukt av kongene i rikssamlingsprosessene. Kristendommen ble offisiell religion. Den tusenårige kirkehistorie i Norge viser at det ikke alltid har vært en statskirke i landet, men alltid en nær relasjon mellom folk og kirke. I middelalderen hadde Kongen og en selvstendig kirke nære relasjoner, ofte samarbeidet de, - ofte lå de i konflikt og maktkamp. Ved reformasjonen på 1500- tallet skjedde det store endringer og kirken ble en kongestyrt lands eller folkekirke med et visst selvstyre. Den statskirkeordning vi kjenner i dag, ble utviklet primært under enevoldstiden. Samtidig som Kongen bevisst brukte kirken som samlende styringsredskap i samfunnet, identifiserte han seg helt med Kirken og var dens førstemedlem. 1814 og Grunnloven gjorde lite endringer i statskirkeordningen, Kongen beholdt sine prerogativer og Stortingets makt var begrenset i forhold til kirken. Da parlamentarismen ble etablert som statskikk på 1880- tallet, oppstod en ny situasjon. Folkestyret ble bedre sikret og embetsmakten svekket, men det skapte uklarhet i det øverste kirkestyrets kirkelige og konfesjonelle forankring. Stortinget hadde ingen konfesjonell forpliktelse, slik Kongen og hans regjeringsmedlemmer hadde. Andre begivenheter hadde også konsekvenser for statskirkeordningen Konventikkelplakaten som hadde gitt prester enerett til å forkynne og holde møter, ble opphevet i 1842. Dissenterloven som ga kristne utenom Den norske kirke rett til å organisere menigheter, ble vedtatt i 1845 Fra 1850 tallet har forholdet mellom stat og kirke vært under diskusjon og behandlet i Stortinget mange ganger og det er fremmet en rekke forslag om å endre statskirkeformen. Det har vært 9 offentlige utredninger siden 1859 og 4 kirkelige utredninger etter krigen. Forrige offentlig utredning, levert i 1975, ledet av AP- politikeren Helge Sivertsen, foreslo et skille mellom stat og kirke, noe Regjeringen (AP) og Stortinget ikke ønsket. Kirkens eget kirke- stat - utvalg, Bakkevig- utvalget, som leverte sin utredning, ”Samme kirke – ny ordning” for 4 år siden, foreslo også en ny ordning av forholdet mellom stat og kirke. Selv om statskirkeordningen har bestått, har kirken gjennom de siste 100 år gradvis fått større indre selvstyre, med menighetsråd og menighetsmøter, med bispemøte og bispedømmeråd, Kirkemøte og Kirkeråd og delegasjon av oppgaver og myndighet overført fra Kongen til kirkelige myndigheter.

Tros- og livssynsfriheten og statskirkeordningen (1) Sondring mellom tros- og livssynsfriheten som prinsipp og som rettslig begrep Tros- og livssynsfriheten både som individuell og kollektiv rettighet Likebehandling av tros- og livssynssamfunn Den norske kirke skal respekteres som trossamfunn ut fra samme prinsipp

Tros- og livssynsfriheten og statskirkeordningen (2) Dåps og oppdragerplikten i §2 avvikles En statskirkeordning må ikke være i strid med tros- og livssynsfriheten i juridisk forstand Det finnes bedre måter å ivareta tros- og livssynsfriheten på enn i dag, både for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn

Statskirke og folkekirke (1) Enighet om at Den norske kirke skal forbli en folkekirke Kirke og folk ikke forstått som sammenfallende størrelser Folkekirke forstått som en deskriptiv beskrivelse av de historisk og aktuelle tette bånd mellom folk og kirke Folkekirke forstått som kirke for hele folket

Statskirke og folkekirke (2) Tre posisjoner: Det viktigste er å bevare Den norske kirke som folkekirke (dagens statskirkeordning) Det viktigste er å styrke religionsfriheten (fristilling/ likestilling av Den norske kirke) Det er mulig å gi selvstyre, større grad av likebehandling og samtidig videreføre folkekirken

Fremtidig kirkeordning Grunnlovsforankret folkekirke Selvstendig folkekirke Lovforankret folkekirke

Grunnlovsforankret folkekirke Dagens statskirkeordning videreføres Kongen (regjeringen) øverste kirkestyre Stortinget lovgivende myndighet Læreansvar og utnevning av biskoper forblir hos Kongen (regjeringen), proster kan overføres til kirken Ingen endringer i Grunnloven

Selvstendig folkekirke Grunnlovens bestemmelser om statskirkeordningen oppheves Selvstendig trossamfunn med egne styringsorganer Biskoper utnevnes av kirkens organer Reguleres gjennom trossamfunnsloven Mulighet for særskilte avtaler

Lovforankret folkekirke (1) Grunnlovens bestemmelser om statskirkeordningen oppheves Stortinget vedtar en egen kirkelov, denne hjemles i Grunnloven Selvstendig rettssubjekt med egne styringsorganer Avgjør selv alle saker som har med lære og virksomhet å gjøre og utnevner sine biskoper selv

Lovforankret folkekirke (2) Stortinget gir en særlov for Den norske kirke en rammelov som gir lovhjemmel for de kirkelige organenes myndighetsutøvelse reflekterer de bestemmelser kirken selv har fastsatt som sitt trosgrunnlag Loven forankres i grunnloven

Lovforankret folkekirke (3) Kirkemøtet fastsetter en kirkeordning med bestemmelser om dens læregrunnlag, organer, medlemskap og valg og utnevnelser - og annet regelverk Endringer i kirkeordningen krever særskilte prosedyrer for å sikre kontinuitet Særloven og kirkeordningen utarbeides parallelt og i dialog mellom kirken og staten

Folkekirke, trossamfunn og likebehandling Landsdekkende kirke med bred kontaktflate og ulike grader av trosengasjement Kirkens selvforståelse som trossamfunn ivaretas Større vekt på likebehandling med andre trossamfunn

Finansiering (2) Ny oppgave fordeling mellom stat og kommune Kommunalt ansvar for kirkebygg og gravferdsdrift Alle personalkostnader til staten Ny tilskudds - ordning for fredede og verneverdige kirkebygg Opplysningsvesenets fond til kirken

Verdiparagraf Den kristne og humanistiske arv forbliver statens verdigrunnlag

Gravferdsforvaltningen Kommunen som forvalter Betegnes ”gravlund”/”gravplass” Vigsling av enkeltfelt

Den videre prosess Høring i 2006 Stortingsmelding i 2007 Grunnlovsendringer våren 2008 Endelig behandling av grunnlovsendringene i stortingsperioden 2009 – 2013 Iverksetting?