Demens, flerspråklighet og kulturforståelse OXLO-seminaret 20.09.10 Ingrid Hanssen Lovisenberg diakonale høgskole

Power-point-slides brukt i den muntlige presentasjonen 20. 09 Power-point-slides brukt i den muntlige presentasjonen 20.09.10 og som relaterer til ennå ikke publisert forskningsmateriale er fjernet fra denne offentliggjorte versjonen av foredraget.

De 5 største innvandregruppene 01.01.10

Bosetning, innvandrerbefolkningen, pr. 01.01.10

Medarbeiderne ved Hovseterhjemmet 2009 365 medarbeidere totalt 237 (64,9%) annen etnisk bakgrunn enn norsk 62 sykepleier totalt av disse er 45 sykepleiere med annen etnisk bakgrunn Åtte ledere hvorav to har annen etnisk bakgrunn enn norsk

36 NASJONALITETER Ukraina Sverige Latvia Finland England Polen Marokko Brasil Etiopia Kina Somalia Island Frankrike Kenia Kosovo Tsjekkia Japan Tibet Norsk Sverige Finland Polen Tyskland Serbia Filipinene Iran Litauen Eritrea Pakistan India Russland Romania Spania Sudan Guinea Siri Lanka Kroatia

Pr. 01.01.10 var det totalt 98 865 personer som var 60 år eller eldre i Oslo. 1 394 av disse var innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre. De utgjorde dermed 11,5 % av Oslos innbyggere i denne aldersgruppen.

De 8 bydelene med flest innvandrere 60 år eller eldre pr. 01.01.10

Demenssykdom øker med økende alder også hos eldre med minoritetsbakgrunn. Framfor å anta at forekomsten av demens er mindre, er det vanlig å anta at den er høyere i denne gruppen pga overhyppighet av sykdommer hos minoriteter som predisponerer for demenssykdom (nordiskdemens.org).

Blant legfolk i asiatiske land blir demens gjerne ansett som resultatet av normal aldring, ikke som en sykdom. Konsekvensen er at de pårørende ikke oppsøker helsevesenet når problemet til kognitive endringer og atferdsproblemer oppstår. Skam og stigmatisering

Det er nesten umulig å stille en korrekt diagnose Det er nesten umulig å stille en korrekt diagnose. Det største problemet er å skjelne mellom demens og post-traumatisk stressyndrom. Hertil kommer at MMSE-testen (Mini Mental State Examination) ikke er velegnet til å diagnostisere mentale problemer hos mennesker fra etniske minoritetsgrupper og at legene ofte ikke har andre tester til rådighet (Lindblad m.fl. 1998, s. 37).

Paraplyprosjektet Hospiceverdier i demensomsorgen: Hospicetenkn. i demens-omsorgen. Oppstart av forsøksavd. Dr.gradsprosj. v/stipendiat Rita Jakobsen Kompetanse i demens-omsorgen v/1.lektor Gerd Sylvi Sellevold Kjønn i pleien v/1.lektor Veslemøy Egede Nissen God demens-omsorg i et interkult. perspekt. v/prof. Ingrid Hanssen Fire delprosjekter m/intervjuer av pårørende til demente og erfarne pleiere til demente: 1. m. ikke-nordisk bakgrunn i Oslo. 2. m. samisk bakgrunn i Karasjok. (i samarb. m/ leder for undervisningssykehj. i Karasjok) 3. i Montenegro (i samarb. m/1.lektor A.Lene Sørensen, LDH og sykehjemmet i Risan). 4. i Serbia. (i samarb. m/A.L. Sørensen og psykolog v/sykehj. I Alexinac). Planlagt 5. delprosjekt: Pårørende til demente/erfarne pleiere med afrikansk bakgrunn i Sør-Afrika (i samarb. m/Hilde Øiern, LDH og lokale helsearb.)

Flerspråklig kommunikasjon er mer enn å kunne snakke språket, det krever også kulturforståelse

To sammenhenger vil bli belyst: Det er vanskeligere for helsearbeidere å forstå demente personer med en annen kultur- og språkbakgrunn enn dem selv enn demente som har samme bakgrunn. Det er vanskeligere for demente å forstå helsearbeidere med en annen språkbakgrunn og vanskeligere å gjøre seg forstått overfor helsearbeidere med annen språklig og kulturell bakgrunn enn dem selv.

”Demente gamle fra de etniske minoritets-grupper møter mange barrierer i helsevesenet fordi de kommuniserer sine problemer på et fremmed språk eller på dårlig [norsk], og som en følge av deres spesielle kulturelle bakgrunn” (Lindblad m.fl. 1998, s. 46)

”Når jeg er hos norsktalende lege og jeg begynner å fortelle om sykdommen min, da oppdager jeg plutselig at jeg har to forskjellige sykdommer. Først den som jeg gikk til legen med, og så den som jeg får mens jeg sitter der, jeg mister selvtilliten og jeg er redd. Jeg kan ikke forklare på norsk det som feiler meg, og jeg frykter at han vil misforstå meg.” Sykdomsatferd og eksemplet med Amin inn her

Selv om den eldre skulle få besøk av familien daglig, blir han/hun likevel overlatt til seg selv og pleiepersonalet det meste av dagen: ”[S]å snart hennes engelskkunnskaper forsvant, ble hun mer og mer isolert fra personalet og andre beboere ved sykehjemmet. ... På tross av det faktum at hun var omgitt av andre mennesker, levde hun helt isolert i timer av gangen” (Hodder 2003).

Problemer som rammer tospråklige eldre med demens: Tospråklige eldre generelt kan lettere blande språkene enn yngre i sammenheng med at de slutter å være utearbeidende og har færre muligheter for sosial interaksjon. Ved Alzhaimers sykdom ser en ofte for eksempel at det er vanskelig å finne ord og å sette navn på gjenstander. Tospråklige eldre med Alzheimer får ofte problemer med språkvalg og å skille språkene fra hverandre. Resultatet er at den demente enten velger feil språk eller foretar ”kodebytting”, dvs. bytter mellom de to språkene i en og samme samtale. Det er logiske å anta at tospråklige problemer kombinert med de kommunikasjonsproblemene en ser hos enspråklige demente pasienter fører til alvorlige kommunikasjonsproblemer, spesielt når helsearbeiderne ikke snakker og forstår pasientens morsmål. Kommunikasjonsproblemene kan føre til en for tidlig eller ukorrekt demensdiagnose, men også til utilstrekkelig evaluering av alvorlighetsgraden av sykdommen/hvilket stadium den er på (Ekdal 1993).

Sykehjemsetaten/PriceWaterhouseCooper 2010

Faktorer som utgjør et viktige bakteppe for den utenlandske helsearbeiderens hverdag Sykepleiere og leger må lære hundrevis av nye medikamentnavn. Alle må finne fram i et ukjent dokumentasjonssystem Helsepersonell må tilpasse seg et nytt pleieplans-/ dokumentasjonsformat De må tilpasse seg en endret livsstil, annet kjønnsrollemønstre etc. De kan oppleve diskriminering og følelsesmessige utfordringer De må forholde seg til kulturelle forskjeller så som å være en mannlig pleier som må delta i stell av kvinnelige pasienter dersom han kommer fra en kultur der mannlige pleiere ikke utfører slike oppgaver Deres utdanning kan være annerledes enn den norske, og hva som vektlegges i pleien kan være forskjellig. Mange utenlandske sykepleiere kan f.eks. listen over normale prøvesvar utenat, har større detaljkunnskaper innen anatomi/ fysiologi etc., og er vant til å gi medisiner, utføre sårskift etc., mens basale stellfunksjoner overlates til pasientens familie eller andre pleiegrupper, portører etc. (Berbyuk Linström 2008)

Kulturelle forskjeller Det tar tid å lære den norske måten å kommunisere på. Vi kan f.eks. være indirekte og lite spesifikke i våre uttalelser Det er kortere ‘makt-distanse’ mellom helsearbeider og pasient i Norge enn i mange andre deler av verden. Pasientene/pasientens pårørende kan være mer krevende og stille spørsmål og forholde seg til helsearbeideren på en mindre formell måte enn ‘hjemme’. Helsearbeiderne kan oppleve å ha mindre autoritet enn i hjemlandet. Kommunikasjonen som går ut over det rent faglige/ pleiemessige er mer krevende ettersom det krever større språkkunnskap kombinert med en god porsjon kulturkompetanse.

Språkproblemer: Språkproblemer gjør at utenlandske helsearbeidere kan bli for knappe og ikke detaljerte nok i sin kommunikasjon. Dårlig ordforråd gjør det spesielt vanskelig å snakke med pas. om f.eks. sensitive temaer og stressende situasjoner gjør det enda mer vanskelig å finne ordene de trenger. Helsearbeideres dårlige ordforråd og problemer med norsk grammatikk og uttale, kombinert med pasienters bruk av dialekt og ord som er ukjente for helsearbeid., kan føre til dårlig gjensidig forståelse. Dette er spesielt tifelle når pasienten hører dårlig og/eller er dement og har nedsatt evne til å forstå. Misforståelser eller manglende forståelse fører til mislykket kommunikasjon. Håndbevegelser/gester og omformulering blir benyttet for å skape forståelse ved begrenset språk.

I tillegg til at det verbale språket forringes, vil man hos svært alvorlig demente også finne problemer med den nonverbale kommunikasjonen. Ansiktet og gestene er mindre uttrykksfulle enn hos friske eldre og de har vansker med å lese andres ansiktisuttrykk (Ekdal 1993) alt dette kan gå ut over pasienten og kvaliteten på pleien.

Avslutning

Aldersdemente kan være engstelige og urolige, noe som kan føre til vandring, roping og andre former for uro. Det er ikke vanskelig å forstå at det å oppnå trygghetsskapende og meningsfull samhandling er enda mer krevende overfor pasienter som helsearbeiderne verken deler felles språklig eller kulturell bakgrunn.

I en studie av finsktalende og svensktalende pleieres omsorg for finske eldre med demens på svenske sykehjem fant Ekdal (1993, s. 71): Mange av de finske immigrantpasientene hadde vanskelig for å kommunisere med sine svenske omsorgsgivere mens deres kommunikasjon med finsktalende omsorgsgivere var adekvat. Hyppige misforståelser av hva personen prøvde å formidle gjorde at samhandlingen ble en enveiskommunikasjon der omsorgsgiveren ga kommandoer til og stadig avbrøt den demente. De demente finske immigrantpasientene fungerte på et manifest (synlige) kompetansenivå som syntes å være langt lavere enn deres latente (mulige) kompetansenivå. Det synes rimelig å mene at tilstedeværelsen av finsktalende omsorgsgivere skaper et miljø som fremmer de demente finske immigrantenes prestasjoner og livskvalitet markant og også reduserer pleiekostnadene for disse pasientene.

St.meld. nr. 50 (1996-97) slår fast at: ”Det vil være ønskelig å legge forholdene til rette for at eldre innvandrere kan bo sammen med andre som snakker samme språk og har samme kulturelle bakgrunn når de ikke lenger klarer seg i sitt opprinnelige hjem. Dette synes å være i tråd med eldre innvandreres egne ønsker” (s.30).

Forslag til undervisning og veiledning Tilby språktrening som gir utenlandske helsearbeidere innsikt i norske ord for medisinske og pleiemessige begreper. Ettersom evnen til å delta i ‘small talk’ og norsk kultur/samfunn er viktig, trenger utenlandske helsearbeidere å utvikle et videre vokabular enn det som strengt tatt er nødvendig for å utføre sine oppgaver. Tilby interkulturell kursing både for norske og utenlandske helsearb., inkludert kulturforståelse, interkulturell kommuniasjon, kultursjokk, og temaer vedrørende identitet, fordommer og diskriminering Oppmuntre til å utvikle kunnskap om typisk norske sosiale aktiviteter, team-arbeid, individualitet, kjønnsroller, makt distanse, konfliktløsning, og den norske tendensen til å være indirekte og konfliktsky. Være oppmerksom på de følelsesmessige utfordringene som ligger i det å arbeide som helsearbeider i et annet kulturelt miljø. Å lage kursopplegg som bygger på arbeidsrelaterte situasjoner Å organisere et mentor-program for nylig ankomne utenlandske helsearbeidere (Berbyuk Linström 2008).