Kirke og samfunn i England HIS 2139 Vår 2006 Forelesning 7 og 8

Hva Brown vil med boka si ’Kirke’ kan defineres som samfunnet av de kristne – Brown er særlig opptatt av legfolk – eller spenningene mellom kirkelige institusjoner og kirkens læresetninger på den ene siden, og hvordan man lokalt var med på å forme kristendomsutøvelsen. Den kristne religion er dermed ikke bare et maktmiddel i hendene på makthaverne (ovenfra og ned), men også ”vanlige” folk kan tolke myter, riter og kulter på egen måte og påvirke oppover.

Minsters – angelsaksisk tid Minsters – sentralkirker med pastorale oppgaver – omreisende prester (ofte også sammen med munker) betjener et forholdsvis stort geografisk område – få kirker med faste prester – relativ få kontaktpunkter med legfolk Tidlig monastisk og pastoral reformbevegelse på slutten av 900-tallet: –Utvidelse av opplæring av geistlige –Mål om at alle legfolk skal kunne bønner, trossetninger, budene, regler om faste og bot

Den angelsaksiske kirken og legfolk Kongemakten (relativ sterk i England) –Identifiserer kongelige funksjoner med kirkelige –Kirken støtter politisk enhet –Kongelige helgener –Knyttet seg til relikviekult – deres virkningsområde går ut over det lokale til det ’nasjonale’ –Danskenes styre representerte ikke et brudd Legfolk bygger kirker → flere kirker i England omkring 1000 –Aristokrater donerer jord til egne kirker (’egenkirker’) – nytt: kirker med faste prester – men som er sponset av jordeieren (eller teknisk sett jordforvalteren) –Nye grupper bygger egne kirker – thegner (kongens lokale representanter, i sjiktet under de største jordeiere) og bygilder er blant disse – har også egne kirker → kirken og legfolk dermed nært knyttet sammen, legfolk kontrollerer mye av det lokale kirkelivet Troslivet hos det brede lag av befolkningen –Knyttet til det lokale og det konkrete – helgenkult og relikvier viktige

Den universelle kirke I kjølvannet av den gregorianske reform: –Utvikling av en kirkeorganisasjon, doktriner, ritualer og sakramenter som gjelde hele kristenheten → sentraliseringsprosess –Motvirker vekten på lokale helgener og deres konkrete nærvær i relikvier – nye helgener skal godkjennes av paven –Fremmer universell kirkekalender og helgener (eks Maria) som oftere representeres gjennom skulpturer og malerier enn relikvier –Større vekt på indre fromhet/individualisering Sinnelagsetikk Skjærsilden – alle får sin bestemte plass ut fra egne synder - botsstrategier, avlat Legfolk blir selv mer ansvarlige overfor ”sine” døde – forbønn, sjelemesser Behøver ikke bli munk for å sikre frelse – frelse også i ’vita activa’

Sognekirken –Større krav til presters utdanning og pastorale virksomhet → nettverk av lokale sognekirker med faste prester, kontrollert av biskoper/erkebiskoper (”Sogn” – territoriell enhet som finansierte en residerende prest med særlig ansvar for å holde messer og gi sakramenter til folk i dette territoriet). –Kirken ut av legfolks direkte kontroll –Legfolk og kirken Må betale tiende Får fast gudstjenesteliv Skriftemål Visitasjon Synoder sikrer at nye lover og doktriner blir formidlet også lokalt → styrking av det vertikale båndet mellom pave og legfolk Prester fortsatt med makt over lokale kirken – formidler sakramenter og er mellommann mellom det hellige og legmenn; Men reformen lokalt er ofte halvveis gjennomført, dette fører til kritikk av geistlige fra legfolk (også det store skismaet bidrar til dette) –Senmiddelalderen Færre prester (Svartedauden), større andel legfolk skriftkyndige Mer vekt på livsførsel og indre fromhet fra kirkens side, mindre på mirakler/ytre hendelser Skriftlige instrukser for legfolk vanligere, skal forberede seg på døden ”Mixed life” mellom fromhet og vanlige sysler blir et ideal for legfolk

Helgenkult Mange helgener fra angelsaksisk tid Normannerne ”overtar” helgenene, dels fordi kontroll av helgenkulten gir lokal autoritet, dels fordi kongemakten er knyttet til helgenenes støtte Nye helgener – mest aristokratiske og geistlige helgener i England (viser hvem autoritene søkte å få godkjent av paven) Kongens innflytelse –Dynastisk helgenkult knyttet til kongene (antyder økte ambisjoner om ”imperium”) –Nye helgener til landets forsvar (Maria, St. George) –Men, kongens helgenkult ikke nødvendigvis populære…

Helgenkult Uoffisielle/uautoriserte kulter –Vokser opp omkring f.eks. eremitter og politiske martyrer, men også omkring f.eks. steiner og kilder –Lokal tilknytning og konkret preg (ikke universelt preg) –For legfolk var mirakler og helbredelse viktigst –Pilegrimsferder består selv om kirken legger mer vekt på åndelig reiser –Press nedenfra for nye helgenkultur – noe kirken hele tiden må ta hensyn til eks.: Corpus Christi-feiringen. Denne festen var initiert av kirken til ære for at Kristus ga sin kropp. Av eliten kan seremoniene rundt festen vært brukt til å bevare/uttrykke bestående makt, men budskapet om at Kristus ga sin kropp for alle synder kan ha vært brukt av bondeopprørere i 1381 til å legitimere sin kamp

Legreligiøsitet i sen-MA Tegn på lokalt engasjement fra sognefolket selv (som dermed ikke bare ble påtvunget en religion ”ovenfra”): –Legfolk bygger kirker selv (iblant mer enn biskopene trengte) –Sognet valgte kirkeverge – en legmann med ansvar for bl.a. landskyld, kirkeøl, ofringer, regnskap, etc. –Setter økte krav til presters kompetanse – legfolket i sognet opptrer ikke bare som passive mottagere av kirkelige doktrine –Stor deltagelse i fellesskapets fromhetsliv; messen, prosesjoner, hostien viktig for folk –Gilder – legsammenslutninger med egne messer og prester (parallell til sognet, men også en utfordring til det) –Husholdskapeller – i aristokratiske og borgerlige hus, med prester som gjerne har opplæring av husholdet Browns konklusjon: Legfolk identifiserte seg med sognekirken. Gjorde også at kirken lokalt ble formet av legfolks behov (f.eks. ved gilder) og legfolk hadde stor grad av kontroll (særlig kirkevergen) I tillegg: heretisk innslag tegn på økt legfromhet – lollardene (Wyclif, d. 1381) med oppfatning av at Bibelen bør oversettes – ikke bare prestenes ”eiendom”. Bøker viktigere for legfolk, kritikk av geistlige (legfromhet med latent motstand mot kirken), det indre livet viktigere også hos legfolk, og oppfatningen av verdien av ”mixed life” internalisert hos folk

Døden og legreligiøsitet Uklar grense mellom levende og døde – gjenferd, forbønn, død et steg på veien til frelse, skjærsild 1000-tallet: religiøse spesialister med ansvar for de døde – klostre og å bli munk den beste forberedelsen på døden 1100-tallet: å bli legbror også en mulighet 1200-tallet: økt personlig ansvar for døden, også de som forblir legfolk kan påvirke skjebnen etter døden → bekjennelse viktigere, botshandlinger, avlat, gaver for å sikre sjelemesser (inkl. sjelemessealtre med sponsing av bønner, messer, alterlys, etc.) → monastisk monopol brutt ettersom begravelse/sjelemesser i sognekirken blir vanligere → fellesskapsstyring av minneskulten – i økt grad under legfolks kontroll Begravelsen viktigere → statusmarkør, statuer vanligere (tegn på økt individualisme, samt sosial deling også i døden) Svartedauden betød ikke starten på denne dødskulten, men gjør døden mer nærværende, og forsterker tidligere tendense