Hvordan vil innføringen av EUs Vannrammedirektiv påvirke havbruk og fiske i kystsonen? Oppsummering av nordisk idéverksted Finnøy 24-26.mai 2004

Oppsummeringsmetode 1 Nordisk Idéverksted Finnøy 24.-26. mai 2004   Nordisk Idéverksted Finnøy 24.-26. mai 2004 påvirke havbruk og fiske i kystsonen? Hvordan vil innføringen av EUs Vannrammedirektiv Ordfører Jorun S. Vestbø, Finnøy kommune ønsket velkommen ved å fortelle om kommunens historie og særpreg. For øykommunen og regionen med sin næringsvirksomhet vil vannrammedirektivet få stor betydning. Både oppdrettsnæringen, tomatdyrkningen, reiselivsnæringen og avhengigheten av sjøtransport er alle basert på tilgang til vann! Bjørn Braaten, NIVA ønsket velkommen til idéverkstedet. Idéverkstedet ble arrangert av Fiskeridirektoratet, Direktoratet for Naturvernforvaltning og NIVA. Han takket støttespillerne Nordisk Ministerråd, Finnøy kommune, Rogaland fylkeskommune og Vestnorsk Havbrukslag. Claire Vincent fra Environmental Policy Group (Dept of Environment) i NordIrland innledet deretter om vannrammedirektivet og akvakulturindustrien. NordIrland har kun ett nasjonalt vannløpsdistrikt (NorthEastern RBD), to andre deles med Irland (Neagh Bann og North Western IRBD) og et fjerde (Shannon IRBD) ligger med en liten snipp (6km2) inn i NordIrland. Hun gjennomgikk arbeidet fram til i dag i forhold til direktivets annex II (Karakterisering) og annex V (Klassifisering). Peter Holmes fra Scottish Environmental Protection Agency (SEPA) tok for seg den skotske akvakulturindustrien og vannrammedirektivet. SEPA gir utslippstillatelser til oppdrettsanlegg (som FMVA/SFT i Norge), men har i den forbindelse en noe større rolle enn sitt motstykke i Norge. Han pekte på en del geografiske/miljømessige likheter mellom Norge og Skottland, og at vi hadde felles interesser mhp fjordtypologi. I forhold til dagens skotske oppdrettsregulering antok han at framtidig overvåkning blir mer avansert men mindre intens for det enkelte oppdrettsanlegg. Skjellanlegg må overvåkes i framtiden noe SEPA ikke har gjort fram til i dag. Oppdrettere som har god miljøstandard i dag har ikke noe å frykte etter at VRD er innført i Skottland. Under diskusjonen kom det fram at både Vincent og Holmes ikke anser rømt fisk eller forekomst av lakselus som problemstillinger som faller inn under vannrammedirektivet. Knut Hjelt fra FHL Havbruk ga en oversikt over oppdrett i Norden Finland produserer 15000 tonn regnbueørret og litt sik. 126 yngelanlegg, 247 matfiskanlegg, hvorav 173 i sjø. Stabil produksjon siste 5 år. Færøyene produserte i 2002 45 000 tonn laks, 10 000 tonn regnbueørret. Synkende tendens i produksjonen siden den gang grunnet ILA. 23% av nasjonalinntektene kommer fra oppdrett, fiskeri står for 76%, annet 1%. Danmark produserer 31000 tonn regnbueørret i ferskvann, 6500 tonn i sjø (stabilt volum). Ca 2300 tonn ål. 388 anlegg på land (Jylland), 22 anlegg i sjø. Blåskjell i Limfjorden og andre gruntvannsområder viser synkende bestand. Sverige produserer ca 4100 tonn regnbueørret, litt røye, edelkreps mv., ca 100 settefiskanlegg og 130 matfiskanlegg. Produksjonen har falt fra ca 8000 i 1999 til ca det halve i dag. Norge produserte i 2003 ca 3000 tonn marine fiskearter, 300 tonn røye, noe over 2500 tonn blåskjell. Synkende fra 590.000 tonn totalt med laks og regnbueørret. Island produserte i 2003 4500 tonn laks (sjøanlegg), ca 1900 tonn røye, til sammen 7000 tonn. Estimatet for 2004 er 12700 tonn. Han pekte ut islandsk oppdrett og i mindre grad oppdrettsnæringene i Sverige, Danmark og Færøyene som potensielle vekstnæringer. Mest usikker var han på norsk oppdrettsnærings videre utvikling. Kristin Magnussen fra KM Miljøutredning tok for seg hvordan vannrammedirektivet kan påvirke oppdrettsnæringen, og diskuterte spesielt hvordan kostnaden for oppdretteren kan bli. Kost-nytte-analyse (CEA) blir et vesentlig verktøy. CEA bør gjennomføres i hvert vannløpsdistrikt. De mest kostnadseffektive tiltakene bør bli iverksatt først. WATECO - arbeidsgruppen for CEA i vannrammedirektivet peker på at alle sektorene bør sees under ett før rangering og iverksetting. Det finnes svært få CEA-studier på akvakultur. Akvakultur er en viktig kilde for nitrogen- og fosforutslipp, og næringen kan i visse tilfeller risikere restriksjoner knyttet til dette som en følge av vannrammedirektivet. Vannrammedirektivet har flere økonomiske virkemidler: prising av vann, avgifter på utslipp og forbruk, overførbare kvoter. Diskusjon: nitrogen- og fosforutslipp marint: et problem eller en ressurs. Norske P-utslipp fra akvakultur ytterst små i forhold til import via strømsystemene. Maren A. Esmark WWF Norge tok for seg noen av de viktige miljøutfordringene for akvakultur og fiskeri. Kystsonen: Biodiversitet versus menneskelig virksomhet. WWF ser fiskeri (kystnære fiskebestander) som en del av vannrammedirektivets ”nedslagsfelt”. Eksempelvis kysttorsk. Norsk kysttorsk har hatt høyere kvoter enn hva som er vitenskapelig anbefalt. Breiflabb, rognkjeks, ål, uer, lange, blålange, brosme. Gyteområdene for sild og lodde. Utfordringer knyttet til haneskjell, hummer, tareskog, invasjoner av kråkeboller og kongekrabbe. Fiskefôr, lakselus og rømming er de tre største utfordringene mhp akvakultur ifølge WWF. Innslag av rømt fisk i elvene er en langt bedre indikator på miljøeffekt av rømt fisk enn hvor mye som rømmer fra anleggene. WWF Norge foreslår maks innslag på 10% rømt laks i elvene og max 4 kjønnsmodne (hunn?)lus på utvandrende laks. Bente Bergersen fra Mattilsynet tok for seg fiskevelferd og vannrammedirektivet. Vannkvalitet er en viktig forutsetning for god fiskevelferd. Allerede i konsesjonssøknaden foreligger det lokalitetsdata som forteller noe om muligheten for å ivareta hensynet til god fiskevelferd på den omsøkte lokalitet. Hun gikk igjennom eksempler på målinger fra Trøndelagsfylkene. Også NS 9410 (B-undersøkelsene) bidrar med relevante data og vurderinger, selv om hensikten med denne norske standarden er å tilstandsvurdere lokaliteten spesielt i forhold til belastningen fra oppdrettsanlegget. Lars Haakanson fra Universitetet i Uppsala begynte sesjonen om modeller for miljøbelastning med en oversikt over miljøeffekter og miljøkrav for akvakultur. Han tok for seg usikkerhet og prøvetakingsfrekvens. Tsjernobyl-utslippet av (radioaktivt) Cesium har vært et storskala eksperiment som har gitt en ny generasjon modeller. Ved å inkludere 11% lokalt fanget Østersjøsild i dietten til regnbueørret for siden å selge denne fisken utenfor Østersjøen, så vil totalregnskapet gi 0-påvirkning. Data fra Bullaren som hadde en regnbueørretproduksjon i merd på 500 tonn pr år. Største effekten kom på spillfôrspisende fisk, mindre effekter på rovfisk og enda mindre effekter på plankton mv. Automatisk GIS-modell (”Gollum”) som identifiserer topografiske flaskehalser. Han gikk videre inn på skalaforskjellene mellom N- og P-utslipp fra fiskeoppdrett i forhold til de store mengdene. Diskusjonen slo fast at det er viktig at denne informasjonen gjøres tilgjengelig og modellene tilpasses blant annet norske forhold. Arne Ervik og Jan Aure fra Havforskningsinstituttet fulgte deretter opp med modeller og metoder for norske fjorder og kystfarvann. Ervik tok for seg prinsipper for fastsetting av bæreevne. MOM-tankegangen samsvarer med vannrammedirektivet. MOM regulerer påvirkning, ikke bare mengde utslipp. Systemet avpasser overvåkningen etter påvirkningen. Systemet omfatter prognoseverktøy, overvåkningsprogram og grenseverdier. MOM bygges opp av moduler som kan endres etter behov og kunnskap. Aure ga en oversikt over modellene som anvendes for norske forhold. Listen omfattet både en-, to- og tredimensjonale modeller, både for lokale og regionale bærevneberegninger. Han viste anvendelser av modeller, blant annet effekt av anleggstype på lokalitets bæreevne, betydning av tidevannsutskiftning i terskelfjorder, omlegging av utslipp i Bunnefjorden, kyststrømsimulering (N/P-reduksjon) og lakselusspredning (Hardangerfjorden). Carina P. Erlandsson fra Göteborgs Universitet tok for seg MOM og fjordmiljø. MOM sine moduler (fiskemodellen, vannkvalitetsmodellen, spredningsmodellen og bunnmodellen) ble gjennomgått og modellkjøringer med ulik input ble vist. Fjordmiljømodellen ble også demonstrert. Inge Døskeland fra Hordaland fylkeskommune åpnet sesjonen om GIS og overvåkning av vannkvalitet. Han argumenterte for et mer avansert GIS enn det som er EU-kommisjonens minstekrav for rapportering. Hva trengs av planer og rapporter? Kravene fra EU-kommisjonen er at det skal lages 22 ulike ”karttyper”før 2015. Det første, RBD, i 2003. Ansvarlig er RBD (River Basin District) og nasjonal myndighet. Minstekravene på kartkvalitet og parameterkvalitet er så lave at de antagelig ikke vil ha forvaltningsoperativ verdi. Framtidige datasett blir etter all sannsynlighet IMS-baserte (Internet Map Services) som er et distribuert system som forutsetter felles og aksepterte standarder. Viktig med harmonisering av standard, både i Norge og ikke minst innenfor rammedirektivets virkeområde. Metadata – standardisering ISO 19115. Det er opprettet nasjonal gruppe for GIS ferskvann, men tilsvarende marint initiativ mangler. Bjørn Olav Rosseland fra NIVA og NLH ga deretter forsamlingen sine synspunkter på mulige løsninger og egnede verktøy for vannkvalitetsovervåkning for akvakultur. Det er ikke mange spesifikke krav i denne sammenheng, det meste spesifikke er kontrollovervåkning som skal gjennomføres hvert 6te år og omfatte minimum en hel årssyklus. Alle råvannskilder har årsvariasjon i vannkvalitet. Han gikk deretter igjennom NIVAs måletjenester (VK) rettet mot oppdrettere (settefiskanlegg). Han tok videre for seg intensive driftsformer som svekker immunforsvar og øker smittepresset. Eksempler på slike driftsformer er for kraftig oksygenering som gir høy belastning for fisken grunnet avgiftningsprosessene av oksygen som igjen gir redusert tilvekst. Passive akkumulatorer for ulike metaller (DGT) plassert i karene leverer data som gir godt samsvar med ulike kostnadskrevende og destruktive målinger. Kai Sørensen fra NIVA tok for seg bruk av satelittdata og data fra fartøy i faste ruter for overvåking og og varsling av endringer i vannkvalitet i kystfarvann. Miljøindikatorer utledet fra satellitt i kombinasjon med fartøysdata. Ulike overvåkningssystemer. Det arbeides nå med brukerverktøy for å vise tilgjengelige data (DISMAR-prosjektet). Roger Bennett fra Universitetet i Bergen holdt et tankevekkende foredrag om (mangelen på) brukermedvirkning i vanndirektivprosessen. Prosessen så langt har hatt en overvekt av byråkrater (og teknokrater) som igjen har valgt metoder som ikke tilgodeser brukermedvirkning. Inkludering av NGOer vil være viktig for å sikre en kvalitativt bedre prosess videre, noe også VRD artikkel 14 legger opp til. CIS-veilederen om offentlig medvirkning utdyper dette. Han minnet at ”Stakeholderne” er offentlige styresmakter, næringsorganisasjoner og andre interessegrupper og ikke minst enkeltindivider. Alle har som et minimum krav på informasjon og anledning til å gi sine synspunkter til kjenne innenfor romslige tidsfrister. VRD har et formål som legger vel til rette for en aktiv, bred og demokratisk anlagt medvirkning; behovet for rent vann har vi alle et forhold til. Trond Syversen repliserte at kanskje måtte neste idéverksted/møte ha brukermedvirkning som tema. Per Frøyland Pallesen som er fylkesplansjef i Rogaland fylkeskommune tok for seg erfaringene med brukermedvirkning i lys av demonstrasjonsprosjektet for Suldalslågen (”Boknafjordsystemet”). Det er 15 kommuner som omfattes av dette nedbørfeltsdistriktet, 2/3 av Rogaland. Fylkesdelplanen (FDP) for kystsonen i Rogaland (vedtatt 2002) tok ikke for seg vannkvalitet, men var for øvrig en ressursoversikt, interessepresentasjoner og samordning av bruk. Arbeidet med FDP for kystsonen hadde en politisk sammensatt styringsgruppe og prosjektgruppe som hadde fylkeskommunale og statlige byråkrater fra relevante sektorer som medlemmer. Kommunene var representert via regionrådene. Det var utbredet bruk av møter, seminarer og media. Dette er et system som er etablert og som (kan) fungere(r). Etableringen av Nedbørsfeltdistriktsutvalg (Suldalslågen) blir en nyetablering som fjernes fra en etablert medvirkningsmodell (etter pbl). Det er videre uforståelig hvorfor Staten ikke har maktet å definere ansvarlig myndighet. May Britt Jensen fra Finnøy kommune sammen med Hans Inge Algrøy fra Vestnorsk Havbrukslag tok for seg dialogen mellom forvaltning og næring på lokalplanet. Mangel på næringsmedvirkning ble trukket fram som absolutt nødvendig. Oppdrettsnæringen i Rogaland har 61 matfiskkonsesjoner som har et verdiskapningspotensiale på ca 1 milliard NOK. Fiskeri- og havbruksnæringen er på mange måter garantister for at vannrammedirektivet er en meningsfylt øvelse. Betyr VRD at det kommer inn ennå flere statlige myndigheter i oppdrettsforvaltningen? Innlederne advarte mot det. Siste dag ble det arbeidet i grupper; (1) GIS og modeller for miljøbelastning, (2) Overvåkning av vannkvalitet og (3) Brukermedvirkning. Dette arbeidet er summert opp i egne referater. Lárus Đór Kristjánsson og Jens Chr Holm

Oppsummeringsmetode 2

Norsk vannrammemyndighet Innføringen av VRD i Norge krever politisk prioritet og vilje til ressursbruk og tempo Det lover derfor ikke godt for prosessen videre at en ikke klarer å treffe den viktige innledende beslutningen som valg av vannrammemyndighet er Fortsatt beslutningsvegring vil føre til ytterligere oppbremsing og fare for underfinansiering. Finnøy 2004 01

Ambisjonsutfordringen Skal Norge gjøre minst mulig senest mulig når vi innfører VRD eller Legge inn de nasjonale forvaltningsmessige utfordringene i VRD og gi det et best og mest mulig fornuftig innhold Fiskeri og havbruk er næringer som (i likhet med mange andre) er totalt avhengig av god vannkvalitet Finnøy 2004 02

Et inkluderende VRD? Implementeringen av VRD har fulgt vanlig norsk beslutningsmodell: tempo i tidlig fase prioriteres framfor konsensus mellom de involverte (stakeholderne) En alvorlig utfordring å få norsk opinion til å se fornuften i og aktivt å engasjere seg i en EU-prosess VRD i Norge lider så langt av et politisk underskudd, manglende infostrategi og et begynnende vakuum mhp næringslivets involvering Finnøy 2004 03

VRD uten fiskeri? Fiskeriinteressene synes å ha et fokus så langt til havs at de er totalt fraværende i norsk VRD-sammenheng Manglende engasjement for eksempel fra Noregs Fiskarlag – et resultat av prinsippiell negativ holdning til EU? Spådom: jo lenger tid det tar før fiskerinæringen involverer seg jo mer ubehaglig kommer krasjkurset til å bli når fiskerinæringen oppdager hva dette går ut på Finnøy 2004 04

Et mastodontisk VRD? En urasjonell drivkraft har vært ulike statlige etaters posisjonering Forenklingshensyn synes å være mangelvare, men dette kan muligens kompenseres for ved å gi VRD et best mulig innhold (Look to Scotland!) Marin biologi er ikke ferskvannsbiologi i saltvann Finnøy 2004 05

Framtida fortjener fornuftig forvaltning