Europas 7 problemer Frivillig barnløshet. Fundamental endring i befolkningsstruktur. Sammenbruddets tall er 1,3 Den demografiske motsatsen til en frontkollisjon. –ganske enkelt for få fruktbare kvinner i befolkningen. Naken gren fenomenet. Forrykket balanse yte-nyte.

Dårlig utdanning. Europa gradvis overgitt lederskapet innen høyere utdannelse til USA. De vinner flest nobelpriser, har de best rangerte universitetene. Europa er ganske enkelt ikke gode på høyere utdanning. Europeere sitter for lenge på skolebenken –og de studerer feil ting. For mange samfunnsvitere, for få realister. Resultatet er at mange Europeere har studielån, men mangler jobb.

Elefantsyk stat. En spenning mellom det frie initiativ og en stat som spiser stadig mer av kaka. Statens utlegg som prosentandel av brutto nasjonalinntekt i vestlige land steg fra 18,4 prosent i 1920, til 28,4 prosent i 1960 til 47,7 i Mens privat næringsliv har vist seg fleksible i krisetider, har staten i de kriserammede økonomiene hatt vanskelig for å redusere sine fordringer tilsvarende. I stedet for å kutte har landene i sør satt seg i bunnløs gjeld for å bevare en velferdsstat de ikke har råd til.

Oversentralisering. Europas styrke opp gjennom hundreårene har vært mangfoldet. At forskjellige stater har valgt forskjellige løsninger på de samme problemene i en atmosfære av skarp konkurranse har fostret innovasjon. EUs hang til integrasjon for integrasjonens skyld er trolig en del av problemet. Det kanskje mest åpenbare eksemplet på dette er euroen. Soros / Sarrazin: En felles pengepolitikk for så ulike økonomier er økonomisk irrasjonelt.

Svak gründerånd. Mye av Europas industri har utvandret. Vi produserer ganske enkelt ikke så mye lengre. USA bygger opp produksjonsindustrien igjen, setter Europa sin lit til innovasjon. Men innovasjon har på kort tid blitt et honnør-ord, tømt for innhold. McKinsey: produktiviteten i Europa har falt år etter år siden 1990-tallet, sammenlignet med USA. Global Entrepreneurship Monitor, viser at unge gründere utgjør 4,3 % av den voksne befolkningen i Tyskland, Italia og Frankrike, mens tallene for USA er 7.6 % og 14 % i Kina.

Ulønnsom innvandring. Porøse grenser undergraver politikernes evne til å ivareta sine borgeres økonomiske interesser. Innvandringen til Europa er primært drevet av ‘supply’ snarere enn ‘demand’. Europa har vært tregere enn USA og Canada i å foretrekke innvandrere med etterspurt kompetanse. Innvandringsregnskaper viser dårlige nyheter. Modellen med milde integreringstiltak og sjenerøse velferdsordninger fungerer dårlig. Urovekkende sammenfall mellom etnisitet, religion og kultur på den ene side -og sosioøkonomisk status

Postmodernisme. Dette er x-faktoren, mentaliteten. Svekkelsen av patriotismen som har gjort folk villige til å utsette egen nytelse på vegne av fellesskapet. I limbus mellom en nasjonal fortid og en enda ikke oppnådd postnasjonal erstatning, er Europe i limbus. Europeere er mer opptatt av sine rettigheter enn av sine plikter. Under postmodernismen reduseres det kollektive «vi-et» som er en forutsetning for velferdsstaten.