ERSTATNINGSRETTSLIGE ASPEKTER RUNDT KOMMUNENS ROLLE SOM VANNLEVERANDØR AV ADVOKATFULLMEKTIG VINCENT TSANG

FORSKRIFT OM VANNFORSYNING OG DRIKKEVANN Formål: § 1: ”Denne forskriften har til formål å sikre forsyning av drikkevann i tilfredsstillende mengde og av tilfredsstillende kvalitet, herunder å sikre at drikkevannet ikke inneholder helseskadelig forurensning av noe slag og for øvrig er helsemessig betryggende.”

HVA ER DRIKKEVANN? § 3:”Alle former for vann, som enten ubehandlet eller etter behandling er bestemt til drikke, matlaging eller andre husholdningsformål uansett vannets opprinnelse, og uansett om det leveres gjennom distribusjonsnett, fra tankvogn, tankskip eller i flasker eller annen emballasje”. ”Alle former for vann som er bestemt til bruk i næringsmiddelvirksomheter til produksjon, behandling, konservering eller markedsføring av produkter bestemt til konsum, med mindre det er utelukket at vannets kvalitet kan påvirke de ferdige næringsmidlenes hygieniske kvalitet”.

HVEM HAR ANSVARET FOR OPPFØLGNING AV DISSE KRAVENE? § 5: ”Vannverkseier skal påse at drikkevannet tilfredsstiller kravene til kvalitet, mengde og leveringssikkerhet når det leveres til mottaker”. ”Vannverkseier skal påse at det etableres og føres internkontroll for etterlevelse av denne forskriften. Internkontrollen skal tilpasses virksomhetens art og omfang. For egen vannforsyning til en enkelt husholdning gjelder ikke kravet om internkonroll”.

HVILKE KVALITETSKRAV STILLES? § 12: ”Drikkevann skal, når det leveres til mottakeren, jf. § 5, være hygienisk betryggende, klart og uten fremtredende lukt, smak eller farge. Det skal ikke inneholde fysiske, kjemiske eller biologiske komponenter som kan medføre fare for helseskade i vanlig bruk. Drikkevann skal oppfylle kvalitetskravene i vedlegget i denne forskriften”.

PLIKT HOS LEVERANDØR INNEBÆRER RETT FOR MOTTAKER Konsekvenser ved at retten krenkes: § 20:”Forsettelig eller uaktsom overtredelse av denne forskriften eller vedtak gitt i medhold av den, er straffbart i henhold til matloven § 28 og kommunehelsetjenesteloven § 4a-11”.

ALMINNELIGE ERSTATNINGSRETTSLIGE PRINSIPPER: Økonomisk tap Påregnelig/adekvat årsakssammenheng mellom skaden og den påståtte ansvarsbetingende handling Ansvarsgrunnlag

ANSVARSGRUNNLAGET Skyldansvar/culpa: Skadevolder må betale erstatning hvis han/hun ikke har opptrådt så aktsomt som det er grunn til å kreve på vedkomne rettsområde Rt. 1947 s. 723 (Jernsplintdommen) Rt. 1951 s. 212 (Isklumpdommen)

DET OBJEKTIVE ANSVAR FOR FARLIG BEDRIFT Skadevolder må betale erstatning dersom hans/hennes virksomhet utsetter omgivelsene for en: Stadig Typisk Ekstraordinær risiko og denne risikoen materialiserer seg Rt. 1991 s. 1303 (Gulvlukedommen)

ARBEIDSGIVERANSVARET §2-1:(arbeidsgivers ansvar for arbeidstaker)         1. Arbeidsgiver svarer for skade som voldes forsettlig eller uaktsomt under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren, idet hensyn tas til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt. Ansvaret omfatter ikke skade som skyldes at arbeidstakeren går utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten eller saksområdet og karakteren av arbeidet eller vervet. 2. Med arbeidsgiver menes her det offentlige og enhver annen som i eller utenfor ervervsvirksomhet har noen i sin tjeneste.

GJELDER DISSE PRINSIPPENE OGSÅ FOR DET OFFENTLIGE? Ulike typer offentlig virksomhet: Det offentlige opptrer som en hvilken som helst privat aktør Det offentlige opptrer i kraft av å være ivaretaker av fellesskapets interesser

I mange tilfeller ivaretar det offentlige oppgaver som er nødvendige for at samfunnet skal ”gå rundt”. Dette er ikke oppgaver som det offentlige frivillig har påtatt seg Disse oppgavene kan være svært omfattende og kompliserte og det ligger ofte i kortene at det før eller siden vil gå galt Pålegging av erstatning rammer til syvende og sist ikke den som har forvoldt skaden, men fellesskapet Det er derfor lett å forstå at domstolene vil kunne utvise tilbakeholdenhet med å idømme erstatning i slike tilfeller

Rt. 1970 s. 1154 (Tirrannadommen): ”Jeg kan ikke se at denne ankegrunn kan føre fram. Når skipet under de rådende forhold seilte slik at det for navigasjonens sikkerhet var en absolutt nødvendighet at den røde lysbøyen lyste, har det tillagt lysoppmerkingen i finnsnesrenna en pålitelighet og en sikringsfunksjon som skipets folk burde vite at den ikke har, og som Fyrdirektoratet uttrykkelig har sagt at den ikke må tillegges. At lysbøyens slokning i dette tilfelle kan føres tilbake til menneskelig og ikke teknisk svikt, kan etter min mening ikke være avgjørende: denne svikt har ikke fremtrådt som et i denne sammenheng vesentlig eller upåregnelig avvik fra den grad av trygghet som Fyr- og merkevesenet har påtatt seg å etablere i dette farvann”.

Rt. 1992 s. 453 (Furunkulosedommen): ”Skal staten ha ansvar for skade ved slik kontrollvirksomhet, kan tapet bli meget betydelig. I avveiningen av hvem som er nærmest til å bære tapet, må det også være et sentralt hensyn at tapet ligger innenfor den næringsrisiko en oppdretter må kalkulere med. Den store næringsrisiko i oppdrettsnæringen tilsier at oppdretterne så langt mulig garderer seg mot tap. Tegning av forsikring er nærliggende. Oppdretternes henvisning til at det ikke er mulig å tegne forsikring, kan ikke være holdbar. Det er et spørsmål om pris”.

HVA MED VANNVERKENE? Det er ingen automatikk i at kommunene skal være erstatningsansvarlige for skader som oppstår på grunn av forurensning i drikkevann Uklarheter knyttet til ansvarsgrunnlag Hvorvidt det foreligger et erstatningsansvar må bero på en konkret vurdering av blant annet årsaken til forurensningen og graden av klanderverdighet hos vannverkene Selv om erstatning skulle tilkjennes vil erstatningsbeløpet kunne risikere å bli nedjustert etter skadeerstatningsloven § 5-2

TAKK FOR OPPMERKSOMHETEN