BAKGRUNN

Rinnan var eldste sønn av en skomaker fra Levanger, liten av vekst (161 cm), men replikksikker, forfengelig og tiltalende. Han gikk på Mule skole i ei lita bygd i Levanger. Det var trange kår i familien og vanskelig med arbeid. Rinnan fikk først jobb i en sportsforretning, siden som bilselger og lastebilsjåfør. Rykter etter krigen går ut på at han fikk sparken fra sjåførjobben grunnet underslag, men dette kan ikke dokumenteres.

I TYSK TJENESTE

I 1940 prøvde å han å verve seg til krigen i Finland, men han ble avvist på grunn av svak fysikk, deretter deltok Rinnan som sjåfør for de norske styrkene, men lot seg verve som tysk agent allerede i juni samme år. Han bygde opp et nært samarbeid med den tyske okkupasjonsmakten i Trondheim, etter hvert organisert som gruppen Sonderabteilung Lola og Rinnan fikk graden Untersturmführer. Hans nestkommanderende i denne gruppen het Ivar Grande. Gruppen fikk tilnavnet Rinnanbanden.

ARBEIDSMETODER

Rinnanbanden skulle komme i kontakt med og om mulig bli en del av den norske motstandsbevegelsen, en metode som ble kalt «spill i det negative rom». Slik kunne medlemmene avsløre hvem som var med i motstandsbevegelsen og gi melding om dette til tyskerne. Det er anslått at dette førte til at flere hundre ble torturert, og at mer enn 80 mennesker ble drept. Innad holdt Rinnan også streng justis. Ved regelbrudd opptrådte Rinnan selv som dommer og bøddel. Den tidligere frontkjemperen Per Wiik, en av flere som sluttet i banden frivillig, beundret Rinnans talent for etterretning, men beskrev ham ellers som en «kynisk rotte» og «sjofelist av dimensjoner».

Rinnan hadde en svært livlig fantasi, noe som også framgår av manuskriptet som han etter arrestasjonen i 1945 dikterte til to tidligere motstandsmenn. En av historiene går ut på at han i februar 1943 skal ha blitt beordret til Murmansk av det tyske sikkerhetspolitiet i Norge. I Murmansk skulle han hente noen viktige papirer som tyskerne trengte. Dette oppdraget tok cirka 21 dager, og da han kom velberget tilbake til Norge med papirene, ble Rinnan angivelig dekorert med Jernkorset av 1. og 2. klasse av tyskerne. Historien kan umulig stemme ettersom Rinnan i denne perioden var travelt opptatt i Trøndelag.

RINNANBANDEN

Rinnanbanden er betegnelsen som brukes om Henry Rinnan og hans medarbeidere under andre verdenskrig. Fra september 1943 holdt Rinnan til i Jonsvannsveien nr. 46 i Trondheim. Dette ble etter krigen kalt Bandeklosteret, noe som opprinnelig var bandens navn på et kjellerrom i huset. Utallige nordmenn ble bragt hit, og ned i kjelleren hvor de ble torturert for å få ut opplysninger og navn på medlemmer av motstandsbevegelsen. Fra 1943 ble gruppen organisert en del av Sicherheitsdienst og gitt navnet Sonderabteilung Lola. Totalt besto gruppen av over 60 medlemmer, og opererte i store deler av Trøndelag og Nordland.

SONDERABTEILUNG LOLA

Sonderabteilung Lola var en gruppe under det tyske Sicherheitsdienst i Trondheim og besto av rundt norske angivere som jobbet for Henry Oliver Rinnan, mange av disse var tidligere frontkjempere.

Under dekknavn kontaktet de folk som var anti-nazister og gjennom disse infiltrerte de den norske motstandsbevegelsen. Etter en periode med aktivt arbeid i motstandsgruppen, både for å samle informasjoner og opparbeide tillit, ble nettverket rullet opp og deltakerne arrestert og torturert hos Rinnan. Denne form for infiltrasjonsvirksomhet kalles provokasjonsvirksomhet, i det en selv er med på å fremskynde handlinger som en senere skal arrestere de mistenkte for. Rinnan selv kalte dette «spill i den negative sektor». Gruppen arbeidet overfor hele midt-Norge, dvs Trøndelag og Møre og Romsdal. Rinnan selv ønsket å utvide virksomheten til Oslo, men ble i dette stoppet av sine tyske overordnede.

Gruppen, som også ble kalt Rinnanbanden, ble ikke formelt en del av Sicherheitsdienst før i Rinnan fikk da en formell stilling innen okkupasjonsmakten og grad av untersturmführer («fenrik»). Han utnyttet disse fullmaktene til blant annet å starte med egne avhør med tortur. Før dette hadde han rapportert inn motstandfolk til sine tyske kontaktoffiserer Gerhard Flesch og Walter Gemmecke, slik at disse ble arrestert, eventuelt torturert og drept; eller satt i konsentrasjonsleir.

Gruppen hadde fra september 1943 sitt tilholdssted i Jonsvannsveien 46 i Trondheim, etter krigen kjent som «Bandeklosteret», hvor det var innredet celler og torturkammer i kjelleren, hvor flere ble slått ihjel under tortur. Rinnan drev gruppen helt etter egne regler og ved et par anledninger likviderte den nordmenn uten tysk forhåndsgodkjennelse. Flere hundre ble torturert og det regnes med at gruppen selv drepte mer enn 80 mennesker.

Døra inn til Bandeklosteret

Bandeklosteret.

Torturredskap.

I maidagene 1945 forsøkte deler av gruppen å flykte til Sverige med gisler, men ble stoppet og arrestert halvannen mil fra grensen. Landssvikoppgjøret mot gruppen pågikk i løpet av 1946 og resulterte i 7 livstidsdommer og 11 dødsdommer, hvorav 2 senere ble omgjort til livstidsdommer. Alle henrettede var menn. De kvinnelige medlemmene fikk inntil 20 års tvangsarbeid.

FLUKT OG ARRESTASJON

I maidagene 1945 forsøkte Rinnan å flykte til Sverige med medhjelpere, slektninger og gisler, men ble tatt halvannen mil fra svenskegrensen. Julaften 1945 rømte han fra fengselet i den hensikt å flykte til Sovjet og begynne å arbeide for sovjetisk etterretning, men ble tatt på nytt. Rinnan ble ved flere anledninger banket opp mens han var fengslet og møtte i rettssaken med opphovnet ansikt.

Rinnan blir arrestert.

Landssvikpolitiet i Trondheim etterforsket det første fredsåret landssvik- og krigsforbrytersaker; langt de fleste hadde sammenheng med Rinnan-banden. Sonderabteilung Lola anses å ha drept 83 personer, samt stå ansvarlig for omkring tusen tilfeller av grov tortur, og for at omkring tusen nordmenn ble sendt til tyske konsentrasjonsleire. Rinnan selv samarbeidet tett med Landssvikpolitiet ved å peke ut tidligere gestapister som hadde gjemt seg mellom Wehrmacht- soldatene. Han pleide da å la dem passere, slik at de i flere minutter trodde de var på vei ut i friheten - før han kalte dem tilbake. Hans assistanse førte til flere dødsdommer for Gestapo-folk, og sørget for at han også mistet den støtten de kunne gitt ham.

Henry Rinnan under rettsaken.

I det norske landssvikoppgjøret etter krigen ble Rinnan og ti andre fra Rinnanbanden dømt til døden. Rinnan ble blant annet dømt for 13 mord. Rettsprotokollen fra saken mot Rinnan og de 29 andre tiltalte finnes i Gunnerusbiblioteket i Trondheim.

Fra rettssalen i Frostating.

HENRETTELSE.

Han ble henrettet ved skyting på Kristiansten festning i Trondheim klokken den 1. februar Eksekusjonspelotongen var ledet av løytnant Odd Sørli som etter pelotongens skudd ga Rinnan et nådeskudd i hodet på nært hold med en 9 mm Colt. Rinnan ble umiddelbart kremert, noe som har vært gjenstand for spekulasjoner i senere tid. Det faktum at liket ble kremert umiddelbart var imidlertid i tråd med Den kongelige resolusjon for henrettelser. Rinnan skal forøvrig ikke ha ligget i en kiste da han ble kremert. Urnen med hans aske ble satt ned i en umerket grav på Levanger kirkegård i Nord-Trøndelag. Dødsattesten og den offisielle eksekusjonsrapporten er forsvunnet, muligens som følge av at dokumenter ble flyttet rundt på før Riksarkivet fikk dokumentene i 1972.

Rinnan ble henrettet på Fredriksten festning.

FAMILIEN

Rinnans enke Klara satt en stund fengslet på Falstad, men hun hadde intet kjennskap til mannens virksomhet under krigen, og ble satt fri. Hun tok de tre barna med seg til Oslo i håp om å gi dem en anonym fremtid der. Hun møtte Rinnan i fengselet like før henrettelsen utelukkende fordi fengselspresten bad henne innstendig om det. Rinnans daværende kjæreste, bandemedlemmet Gunlaug Julie Dundas, tok abort i fengselet og ville heller ikke ha noe med Rinnan å gjøre.

ETTERMÆLE

I ettertid ble det sagt at Henry Oliver Rinnan var den nyttigste ikke-tysker som Heinrich Himmler hadde i hele Nord-Europa. Selv hevdet Rinnan at hans kommunist-arkiv omfattet navn. Det er siden blitt påstått at Politiets overvåkningstjeneste overtok dette arkivet.

I tiden etter Rinnans henrettelse gikk det enkelte rykter om at henrettelsen ikke hadde funnet sted, for eksempel mente noen øyenvitner å ha sett Rinnan bli ført ombord i et fly noen timer etter at henrettelsen skulle ha funnet sted. I forkant av lanseringen av en bok skrevet av Rinnans yngre bror blusset spørsmålet om omstendighetene rundt eksekusjonen opp i Rinnans bror stilte spørsmålstegn ved enkelte omstendigheter rundt henrettelsen. Påstandene ble i dagene som fulgte tilbakevist av en rekke personer med kjennskap til henrettelsen.

Riksarkivar John Herstad viste til at man hadde bevismateriale som talte mot at Rinnans henrettelse ikke skulle ha funnet sted. Dette var: En kvittering fra forstanderen i krematoriet som bekreftet å ha mottatt liket, en innberetning fra politimesteren i Trondheim som sier at dommen ble fullbyrdet og at dødsattest ble sendt til Trondheim skifterett, samt at Statistisk sentralbyrå sitt arkiv viser at Rinnans død ble innført i dødsregisteret for Bakklandet menighet.