Våren 2003 Per Gunnar Røe SGO 2100 – Byers geografi Tema: Byutvikling, byplanlegging og bypolitikk

Conzens (1960) inndeling av bylandskapet Arealbruk: Er mest utsatt for forandring Bygninger: Representerer kapitalinvesteringer som kan brukes til ulike formål uten å erstattes (endring skjer langsommere enn for arealbruk) Byplanen (eller gatenettet): Er mest motstandsdyktig mot endring

Økologiske bymodeller (Chicago skolen) Konkurranse om byrommet, mellom ulike typer arealbruk Invasjon av de mest attraktive delen av byen Suksesjon av eksisterende arealbruk av en mer dominant aktivitet De ulike delene av byen okkuperes av de funksjonene som gir best bruk av området (i et markedsøkonomisk system) Det utvikles naturlige områder, som er sosialt og etnisk homogene (slum og ghetto)

Byøkologiske modeller Burgess’ (1926) konsentriske sonemodell for differensiering av boligområder Hoyt’s (1939) sektormodell (basert på kartlegging av utleiepriser) Harris og Ullman’s (1945) flerkjernemodell (byer vokser ved integrasjonen av separate kjerner) Alle disse modellene er kritisert for å legge stor vekt på økonomi og utelate kulturelle forholds innflytelse på arealbruk

Modifisering av de klassiske modellene Mann’s (1965) britiske bymodell Kearsley’s (1983) modifiserte Burgess- modell Vance’s (1964) videreutvikling av flerkjernemodellen (urban realms) White’s (1987) modell for det 21. Århundrets storby

Det politisk økonomiske perspektivets kritikk Mekanistisk: Betrakter mennesker som rasjonelle beslutningstakeren i et abstrakt miljø Ideologisk: Opprettholder myten om en verdifri forskning, men som legitimerer kapitalismen og opprettholder sosiale skiller Uten etisk innhold: Likhets- og rettferdighetsspørsmål når det gjelder sosiale forhold og ressursallokering er utelatt

Harvey’s (1978) tre sykluser for sirkulasjon avkapital 1.Primærsyklusen: Profitt som skapes i produksjonsprosessen reinvesteres i primærsyklusen eller kan ved over- (under-)produksjon kanaliseres via kapitalmarkedet til sekundær- eller tertiærsykluser. 2.Sekundærsyklusen: Investeringer i ”fastfryst” kapital, som det bebygde miljøet (eiendomsutvikling) med forventning om økt profitt fra Renteinntekter fra bygningens bruksverdi (utleie) En framtidig verdiutveksling (salg) 3.Tertiærsyklusen: Investeringer i forskning og teknologi som leder til økt produktivitet, eller i kompetansehevning for å øke arbeidskraftens kapasitet

Viktige aktører i produksjonen av det bebygde miljøet 1.Rurale eiendomsbesittere 2.Eiendomsspekulanter 3.Eiendomsutviklere 4.Husholdninger 5.Eiendomsmeglere 6.Finansaktører 7.Andre aktører (konsulenter og advokater) 8.Offentlige myndigheter

Vekstkoalisjoner De kritiske aktørene er eiendomsbesitterne (avhengig av profitt) Opptatt av steders verdiøkning og motsetter seg offentlig innflytelse Er ofte offentlig-private koalisjoner/partnerskap Deres makt er mindre i Europa enn i USA Kan gå utover den kapitalistiske klassen (og inkludere interesseorganisasjoner og minoritetsgrupper) Ulike koalisjoner kan påføre hverandre negative eksternaliteter (kjøpesentere vs. gamle bysentra)

CBD/bysentrum Byens viktigste kommersielle senter Et handelssenter Et sted der det tidligere var industriproduksjon, der det fortsatt kan eksistere lettere industri Et setd for tjenestenæringer, forretningskontorer og finansinstitusjoner Et sted med bare begrenset boligareal

Arkitektur Stimulerer til forbruk (nye produkter på nye steder) Fremmer kapitalens sirkulasjon (nye trender) Legitimerer eksisterende økonomiske og sosiale relasjoner (arkitektur som uttrykker stabilitet, og naturliget)

Den sosiale konstruksjonen av bylandskapet (PM) Alle landskap er symbolske uttrykk for verdier, sosial atferd og individuelle handlinger Bylandskapet betraktes som et produkt av det dialektiske forholdet mellom samfunnet og rommet Byen leses som tekst, ”skrevet” av ulike aktører, og med ulikt meningsinnhold Problemet med tilnærmingen er at den ikke gir grunnlag for generalisering

Byplanlegging og bypolitikk Dreier seg om å styre byutviklingen (for eksempel arealplanlegging) Søker innflytelse over investerings- og forbruksprosesser i byer med tanke på ”allmennhetens beste” Er også under innflytelse av nasjonal og internasjonal politikk Er dynamiske aktiviteter som er under stadig endring (det finnes ikke én løsning på et byproblem, det må gjøres valg)

Planleggingssystemet Et rammeverk for myndighetenes politikkutforming De prinsipielle målene er gitt i planlovgivningen (Plan- og bygningsloven, eller PBL, i Norge) Hovedformålet for det britiske plansystemet er å regulere utbygging og arealbruk til beste for allmennhetens interesser Men det er mange årsaker til at man bedriver planlegging

Formålsparagrafen i PBL (§2) ”Planlegging etter loven skal legge til rette for samordning av statlig, fylkeskommunal og kommunal virksomhet og gi grunnlag for vedtak om bruk og vern av ressurser og om utbygging. Gjennom planlegging og ved særskilte krav til det enkelte byggetiltak skal loven legge til rette for at arealbruk og bebyggelse blir til størst mulig gavn for den enkelte og samfunnet. Ved planlegging etter loven her skal det spesielt legges til rette for å sikre barn gode oppvekstvilkår”.

Planleggingens hovedmål 1 1.Å bedre den tilgjengelige informasjonen til markedets lokaliseringsvalg 2.Å minimalisere uheldige nabolagseffekter skapt av markedet mht arealutvikling og utbygging 3.Å sikre tilgangen på offentlige goder (inkl. infrastruktur og ting som gir gode nabolagseffekter) som markedet ikke genererer 4.Å sikre at kortsiktige fordeler ikke setter til side langsiktige lokalsamfunnsinteresser 5.Å bidra til å koordinere ressurser og utbygging med tanke på en effektiv arealbruk 6.Å balansere konkurrerende arealbruksinteresser for å sikre allmennhetens interesser 7.Å skape et godt miljø, som ikke markedsprosessene kan 8.Å legge til rette for utviklingen av ”gode lokalsamfunn” mht. sosial sammensetning, utbyggingens karakter og servicetilbud/fasiliteter 9.Å sikre at alle gruppers synspunkter blir inkludert i beslutningsprosesser knyttet til arealbruk og utbygging 10.Å sikre at utbygging og arealbruk er bestemt av folks behov og ikke midler 11.Å påvirke lokaliseringsvalg med tanke på en god fordelingspolitikk

Synet på planlegging Den ytre venstresiden har kritisert planleggingssystemet for å ivareta kapitalinteresser og for å opprettholde en skjev maktfordeling i samfunnet Deler av høyresiden har kritisert planleggingen for å bidra til sosial uro gjennom sanering og desentralisering, stivbeint arealbrukspolitikk og fastsettelse av planbestemmelser Andre deler av høyresiden har kritisert planleggingen for å forstyrre markedet

Byplanleggingens røtter Moderne byplanlegging oppstod som en reaksjon på helse- og miljøproblemene i det 19. århundrets industribyer En type reaksjon var den revolusjonære, som argumenterte for overtagelse av det systemet som skapte sosial polarisering I den konservative reaksjonen ble det by- industrielle systemet akseptert, mens statlig intervensjon skulle redusere de verste utfallene

Utopistene Planlegging og utforming av nye lokalsamfunn som ikke hadde 1800-tallets byproblemer Sentrale britiske utopiske sosialister var Robert Owens (New Lanark), James Silk Buckingham (Victoria) Titus Salt (Saltaire) og George Cadbury (Bournville) Felles for disse modellbyene var vektleggingen av boforhold, miljø og offentlig service

Ebenezer Howards Hagebyer 1.Maksimum innbyggere 2.Selvforsynt med arbeidsplasser 3.Et bredt tilbud av aktiviteter og sosiale institusjoner 4.Lavere tetthet 5.Et ”grønt belte” for landbruksproduksjon, rekreasjon og som grense for utbygging 6.Kommunalt eierskap over landarealene (verdiøkning tilfaller lokalsamfunnet), med utleie til private virksomheter 7.Vekst gjennom kolonisering

Reform for sunnhet og hygiene Reaksjon på befolkningens helseproblemer og spredningen av epidemier i britiske storbyer Manglende offentlige fasiliteter, som rent vann og gode avløpssystemer lå til grunn for myndighetenes intervensjon 1875: Helselovgivning, som introduserte regler for gateutforming, husbygging og sanitære forhold, samt offentlige sanksjonsmuligheter (i Norge: Sunnhetslovgivning)

Progressive intellektuelle i USA Var opptatt av kapitalismens svakheter (på slutten av 1800-tallet) Utvikling av profesjoner for styring av byutviklingen (planleggere) Planla boligområder (for eksempel Olmstead); ”Cities in a garden” ”The City Beautiful movement” argumenterte for helhetlig byplanlegging (”master plan” og ”zoning”) Etableringen av ”the American City Planning Institute Privatiseringskreftene var imidlertid for sterke til å kunne kontrolleres av det offentlige, og planleggerne fikk sjelden gjort mer enn å utvikle infrastruktur

Le Corbusiers byplanprinsipper Dagen byer var uhensiktsmessige pga størrelsen og tettheten Presset på sentrale områder skulle reduseres ved ”byspredning” Man skulle imidlertid bygge tett, men høyt Et effektivt transportsystem med jernbaner og motorveier skulle knytte bydelene sammen Planene (for eksempel den for Paris) ble aldri iverksatt, men hans ideer har hatt stor betydning for etterkrigstidens planlegging

Byplanlegging i Vest Europa 1.Rekonstruksjon (boliger og infrastruktur) etter den 2. verdenskrig 2.Slum-sanering, utvikling av bykjernene, motorveibygging og sosial boligbygging på 1950-tallet 3.Sosial motstand førte til økt offentlig medvirkning i planlegging på 1970-tallet

1947 Town and Country Planning Act Private utbyggere måtte få tillatelse av det offentlige Myndighetene kunne erverve arealer til offentlige formål Lokal planleggingsmyndigheter skulle utarbeide en (rullerende) arealplan for utbygging Planen skulle legges fram for statlige myndigheter Offentlighetens/allmennhetens/lokalsamfunnets interesser skulle vektlegges

Britisk bypolitikk 1.Den fysiske utbyggingsfasen : Slum- sanering, helhetlig planlegging, planlagt desentralisering via regionalpolitikk og ”New Towns” 2.Velferdsfasen : Utviklet velferdsprogrammer 3.Entreprenørfasen : Ny-liberalistenes omstrukturering av England økonomisk, sosialt, romlig og ideologisk (markedsorientering og oppgjør med sosialdemokratiet og Keynesiansk politikk) 4.Konkurransefasen : Reaksjon på byproblemene ga et system hvor byene konkurrerer om statlige midler gjennom etableringen av offentlig- private samarbeidsorganer 5.”New labour”-fasen 1997-: Styrking av lokale og regionale enheter økonomisk for å bedre forholdene i problemområder, gjenoppbygge nabolag og oppnå en mer bærekraftig byutvikling

Arealbruks-”zoning” i USA: Inndelingen av et område i soner der bare den arealbruk i samsvar med sone- bestemmelsene tillates Det gis dispensasjon hvis ulempene blir uforholdsmessige store for eiendomsbesitteren

Ulike typer ”zoning” 1.”Cluster zoning” og områdeplanlegging: Utbygging a et område, der restarealet settes av til rekreasjon og off. tilbud 2.Spesialområde ”zoning”: For å opprettholde et området arealbruks-karakter 3.”Downzoning”: For å opprettholde en lav tetthet (”exlusionary zoning”) 4.”Large lot zoning”: For å opprettholde offentlig velferd (gatebredde, tilgang på åpne arealer, etc.) 5.”Incentive zoning”: Private tilbys ”zoning bonuses” hvis de finansierer infrastruktur (Utbyggingsavtaler i Norge)

Sosialistisk byplanlegging 1.Begrenset bystørrelse, overholdt gjennom overvåkning og kontroll av befolkningens bevegelser (pass-system) 2.Statlig boligkontroll, når det gjelder allokering av boligområder ut fra hensynet til likhet og allmenn helse 3.Planlegging av boligområder, særlig gjennom bygging av høyblokker 4.Romlig likhet mht forbruksmuligheter, lik tilgjengelighet 5.Steng arealbrukskontroll 6.Begrenset arbeidsreiselengde 7.Trafikkstyring, for å redusere køer og forurensning 8.Store grøntområder 9.Bykjernens symbolfunksjoner, storslått arkitektur som ramme for ”offentlige demonstrasjoner” 10.Byplanlegging integrert i nasjonal planlegging

Planlegging for en bærekraftig byutvikling, to tilnærminger: En miljøverntilnærming som vektlegger kommunale programmer for å redusere ressursbruk og miljøkonsekvenser av utbygging (1970-tallets tilnærming) En helhetlig tilnærming som inkluderer en økologisk komponent, økonomiske forhold og sosial likhet (”Vår felles framtid”)

Det bærekraftige lokalsamfunn: Miljømessig helhet: Lite forurensning og høy biodiversitet Økonomisk vitalitet: Konkurransedyktig økonomi som kan tiltrekke seg investeringer og tilby arbeidsplasser Sosial velferd: Sikkerhet og helse, lik tilgang til boliger, lokal service og rekreasjonstilbud, og muligheter for et rikt kulturelt og åndelig liv

Makt Et individs eller en gruppes evne til å bestemme over eller påvirke andres atferd Makt kan være gitt gjennom sosialt legitime prosedyrer eller gjennom sosialt press, overtalelse eller ved bruk av økonomiske eller endog fysiske virkemidler Kapitlet handler om ulike typer politisk makt og om det dialektiske forholdet mellom maktutøvelse og byenes sosio-romlige struktur

Lokale myndigheters aktiviteter Tilby offentlige tjenester Opptre som agent for sentrale myndigheter Utarbeide politikk og planer Representere stedet i forhandlinger med andre myndigheter Løse lokale konflikter Regulere aktivitetene innenfor privat sektor

Økonomiske og sosiale begrensninger på lokal styring Lokale økonomiske ressurser (skatteinntekter) Sterke interessers innflytelse Lokal politisk kultur (kan definere lokale myndigheters rolle) Lokale myndigheters struktur (romlig og institusjonelt)

”Ytre” begrensninger Intern struktur (krav til politisk og administrativ organisering) Krav til lokalt tjenestetilbud Skatteregler Statlige overføringer (øremerkede og generelle) Statlige styringssignaler (mer eller mindre bindende/retningsgivende)

Lokale myndigheter i USA (overlappende territorier) 1.”County”, som for eksempel regulerer arealbruk 2.”Township”, som står for noen funksjoner som veivedlikehold 3.”Municipality”, som er tett befolkede områder som er avgrenset med tanke på å gi service uavhengig av ”county” 4.”Special districts”, som er etablert med tanke på særskilte funksjoner, som f eks sykehus

Negative konsekvenser for bykjernen av fragmentering Høy etterspørsel etter urbane tjenester Økte utgifter som følge av aldrende infrastruktur som skal ”tjene” CBD Opposisjon mot ”by-skatt” Manglende overføring av økonomiske ressurser fra andre deler av byområdet

Strategier for å redusere politisk fragmentering Konsolidering av lokale myndigheter Overføring av funksjoner til myndigheter på høyere nivå Opprettelse av sektormyndigheter Interkommunalt samarbeid for å tilby tjenester To styringsnivåer i storbyområdet

Makt og innflytelse Uformell innflytelse (partiorganisasjoners nettverk, byråkratisk-politiske eliter og korrupsjon) Stemmegivning (problemer med lav valgdeltagelse, utvalgsskjevhet og manipulering med valgkretser) Offentlig medvirkning (spenning mellom effektivitet og demokrati)

Grad av maktoverføring til befolkningen Ikke-deltagende former som bare gir en illusjon av innflytelse En-veis eller ”top-down”-strategier for å informere og rådføre seg med befolkningen Ulike grader av reell maktoverføring til lokalbefolkningen

Medvirkningsstrategier Nabolagsstrategien: En læringsprosess der myndighetene utvikler en evne til å fange opp og forstå lokalsamfunnets problemer (knytte myndighetene til befolkningen og rette tiltak mot behovene i særskilte områder) Advokatplanlegging: At profesjonell planleggingsekspertise stilles til rådighet for minoritetsgrupper som mangler økonomiske ressurser Populistisk politikk: Dannelsen av nye politiske grupperinger (”lister”) som utfordrer sittende politiske partier

Sosiale bevegelser 1.Knyttet til kollektive forbruksspørsmål (boliger og tjenestetilbud) 2.Knyttet til forsvar av kulturell identitet (mot byfornyelse og sanering, eller på grunn av uønskede befolkningsgrupper eller fasiliteter) 3.Knyttet til politisk mobilisering (for å få kontroll over lokale institusjoner og prosesser, som kommunale boliger eller lokal planlegging

Suksessfulle grasrotbevegelser 1.Fulltids ansatt og betalt profesjonell stab 2.Velutviklet system for ”fund-raising” 3.Sofistikert virkemåte (nabolagsorganisering, utredningskapasitet, teknikker for informasjonsspredning, forhandlings- og konfrontasjonsteknikker, styringsevner, kunnskap om politikk og planlegging, lobby-teknikker og erfaring med å evaluere off programmer) 4.”Problem”-overføring fra nabolag til nasjon 5.Støtte-nettverk 6.Evne til koalisjonsbygging