Fra venstre mot høyre: Fidel, Olé, Victorio, Alfonso, Jorge, y Hernán Tidsrom: Lør. 18 mars - Man. 20 mars

LØRDAG: Mens reiseleder benyttet fredagen til 20- årsjubileum for Scandi Line på James Clark, var House of Lords fylt med fest og basar. I tillegg måtte Jacobo melde pass grunnet en svært uheldig kebab i Tigerstaden. Fidel var dermed den mest uthvilte på Torp. Med solid bunkring og klok av tidligere skade satt vi oss i midten av flyet der kaffen uforstyrret ble lysere og smilet stadig bredere. Olé var nå allerede blitt ”reisende, dikter, ekspert på el. startmotorer, logoped og fotballspiller”. På Stansted kunne vi si ”Hello”* til Victorio som hadde fløyet fra sin nye bopel i Trøndelag. Egg, bacon og temperert øl i transit gjorde oss klare for EasyJet sin Airbus fylt med oransje sneller. Hjemmets 10 år gamle spørrebøker kom godt med idet de medbrakte kremlikørene gikk mot sin ende. Alle fikk plass i taxi og via et stopp for øl og blandevann, bar det opp til Kransjka-Gora og de Juliske Alper. *flamsk harkelyd + ellå

Hotel Lek var vel- utstyrt med bl.a. svømmebasseng, men som alltid er det port gjort å havne i hotell- baren. Zlatorog ( red.anm.: lokalt brygg ), portvin og Slivovic smakte før vi siktet mot sentrum av Kranjska- Gora. Litt basing i snøen og lystig for- brødring måtte til før vi ble delt i to grupper. Jorge y Olé tuslet mot byen, mens 4er-banden benyttet seg av en pirat til sentrum. Påsatt barnesikring på dørene ble for mye for Fidél som hadde opplevd skumle ting på Balkan tidligere. Dermed fikk han raskt stoppet bilen og utrolig nok var vi allerede i sentrum. Fidél forsvant og de tre herrene på bildet benyttet ulike kneiper som inngang til en enormt animert verden. Tres Amigos fremførte i løpet av kvelden en svært uortodoks folke- dans til live bayer- musikk på et lokalt torg. Hvorvidt de lokale ohmpa-agentene vil ta kontakt for videre utvikling, vites ikke i skrivende stund.

Lars Bystøl Grønn stiplet strek angir 136m som er bakkerekorden i Holmenkollen. Blå stiplet strek angir 226,5 m som var det lengste hoppet vi så (Janne Happonen). Rød stiplet strek angir Bjørn Einar Romørens verdensrekord på 239m. ”Jeg elsker denne bakken! Jeg får ikke den samme følelsen noe annet sted. Atmosfæren og publikummet er helt enestående. For meg oppleves det som nest etter julekvelden”, Bjørn Einar Romøren etter at han overlegent vant lørdagens renn. Søndagens renn ble vunnet av Janne Happonen. Da han og alle andre finner passerte oss, brølte vi ut: ”Finland, Finland, Finland, the country where I want to be. So close to Russia, so far from Japan. Quite a long way from Cairo, many miles from Vietnam” (Spesielt satt pris på av finske supportere).

SØNDAG: På morgenkvisten spankulerte vi bort til Hotel Kompas der VIP- bussen skulle ta oss den snaue mila til Planica. På veien fant man spor av gårsdagens basing og et par solbriller som hadde fått seg en god drakt pryl. Raskt ble de omgjort til monokkel, og en ny despot var kommet til verden. VIP-A teltet kunne by på 6 damer som uten ventetid kunne fylle vårt tomme krus. Vi returnerte med høyere væskestand og fulle hender til slutten av 1. omg. Speaker var svært flink til å jazze opp stemningen med skrål og ulike nasjons- orienterte sanger. Den beste var dog ”Planica- sangen” som kom ved hvert hopp over 215 m. Vi lot oss rive med og da Romøren passerte slo våre sølvstruper til med ”Volare”: ”Bjørn Einar, oh-oh, Bjørn Einar, oh-oh- oh-oh. Trala-lala-lalaaa, Trala-lala-lalaaa,”. Deretter ble det tid til en time i teltet. ’/.

Buffeten var så langt fra norske høyfjells- hoteller som det er mulig å komme. Kokkekunst dreier seg mye om å være leken, men det får i anstendighetens navn (stein i glasshus) være grenser. Suppen er antakelig noe av det verste som har blitt laget på det europeiske fastland i fredstid. Krydderblandingen var en mix av forråtnet fåreekstrakt og en lite kjent stygg fetter av estragon. ”Eating is believing”. Etter et lengre opphold i teltet rakk vi siste halvdel av 2. omgang. Vårt enorme flagg vaiet mellom dansene brødre mens den ene sangen fulgte den andre: ”Det var’ke dårlig det, Det var’ke dårlig det, til å værra Lars. Det var’ke dårlig det, Det var’ke dårlig det, til å værra Lars.” - ”En Robert Kranjec, fins bare en Robert Kranjec. En Robert Kraaaanjec, fins bare en Robert Kranjec.” Mel: ”Guantanamera”

Etter nok en dose proviantering i teltet tok vi påskeveien gjennom den billedskjønne dalen til fots. Ved hovedvei- krysset sto Janesz klar med maxi-taxien. Turen antas å ha vært rolig etter mange inntrykk men avslutningsvis preget av Jägermeister. Fremme ved hotellet gav vi Janesz pengene og et par utslitte hansker som han var svært godt fornøyd med. Resepsjonssjefen på Hotell Park ante fare og klaget med en gang på noe høyt lydnivå. Det skulle senere vise seg å være et regelrett justis- mord. Hotellet hadde en stjerne men valgte i stede å bruke 2. Etter en stroll langs elven plukket reiseleder ut det mest trendy paret langs gaten. Disse kunne raskt peke ut en flott restaurant for tradisjonell slovensk mat. Hjemmebrygget øl og nedkjølt rødvin var raskt på plass. Noen foreslå soppsuppe og da ble det Schest (6) av den – også kjent som rund bau.

Soppsuppen var plassert oppi i en silo- formet baguette med lokk og smakte kanon- bra. Da en eller annen undret på om vilt- tallerken kunne smake, kom det vel raskt 5 stykk ”ja deeet… vi’jæ’tru” Minnes bl.a. at hjorten var god, men det ble raskt glemt med frukt- slivovic, Irish Coffee og litt salami. Da også Bloody Mary kom på besøk tok det fullstendig av med brølende latter og 3 Apfel Strudel. Det var på tide å søke en jovial bar, og valget falt på et folkelig konsept i ”Ring 2”. Revyens artister ble tidvis og stadig oftere byttet ut med representanter fra indre Vestfold.

Økonomen ønsket ikke reprise på sør- amerikansk dehydrering og sa ja takk til litt ekstra påfyll av bublevann. Mens enkelte valgte 60-talls swing, valgte andre mer lambada- inspirerte trinn til stor glede for klientell og arbeidsstokk. Da man fikk den ene ungarske artisten til å si ”deg om det” til liberalisten, var det på tide å forlate åstedet. Tilbake på hotellet vekslet Sandefjords- banden 4 ord i gangen før Cruella de Vil kom ut fra enden av gangen og skrek ut: ”Shut the fuck up, somebody’s trying to sleep”. Da dette gjentok seg med Hoff-banden et par timer senere, var det ingen tvil at hun drev med nocturnal pelsflåing og ikke ønsket å bli forstyrret. Mandagen begynte med dårlig mexmat, en Mai Tai til Jorge og for øvrig i stillhet.