Teksthistoriske linjer: Homer (1) ABI – 12. februar 2013 – HR

Ingres, 1827

Det finnes gamle papyrusutgaver med tekst fra Homers epos satt opp slik at de ligner skuespill med replikker Det er bevart en anonym dramatisering av Iliadens 10. sang, et verk kalt Rhesos Opprinnelig ingen inndeling i «sanger»

Matriarkat > < Patriarkat Fruktbarhets- og Moder jord- gudinner Hera er «kuøyd», Athene er «ugleøyd» Øyene i middelhavet

Athene Hera

Den mannlige herskerens dominans Konflikter mellom guder og gudinner Zevs’ forkledninger, forførelser, og voldtekter

Metis: klokskapens og listens gudinne Zevs’ makt (lyn) og sluhet (forkledninger osv.) Athene fødes ut av Zevs’ hode

Leda og svanen

Bilde av Paris og Helena i middelaldermanuskript

Tragisk livsfølelse Et uavklart forhold mellom Zevs’ vilje og skjebnen (Moira) Tragediesjangeren Aiskylos, Sofokles og Evripides

I franskmannen Jean de La Fontaines Fabler (1668) heter det i begynnelsen av en fabel om to haner: «Two cocks in peace were living, when A war was kindled by a hen. O love, thou bane of Troy!»

Gustave Moreau

Fransk bildeteppe fra ca. 1530: prins Paris grunnlegger byen Paris De store franske krøniker (Grandes Chroniques de France) ble skrevet i perioden e.Kr. og forteller om de franske kongene, blant annet om deres opphav i Troja

Sagnene om trojanerkrigen Troja: ca f.Kr.? Troja: oldtidsby på Lilleasias vestkyst (utgravinger av Schliemann)

En sentralisert herskerkultur med små kongeriker En gresk palasskultur Det «homeriske kongedømme»

Iliaden: Krigen er både «vakker» og tragisk Et samfunn i latent eller reell krig, avhengig av tapre soldater og modige herskere Heltegjerninger ble applaudert av tilhørerne Et ære- og skamsamfunn

Kollektiv ære og skam «Æresformue» Det greske ordet for «ære» kan også bety «eiendom» Genealogier: lister med heltene og deres forfedres navn, opprinnelse og ætt

Eposet som heltediktning inngår i et sosialt straffe- og belønningssystem Krigeridealet Sosial kontroll: ingen skal rømme fra kampplassen (jf. eventyr og sagn som advarsler)

Ulli Lust: I dag er den siste dagen i resten av ditt liv (på norsk 2011) «Patriarkatet i Italia og særlig på Sicilia er så blindt overfor seg selv, det er viktig å få vist det frem. Mennene beskyldte meg for å ha krenket æren deres da jeg ikke ville ha sex med dem. Hva med min ære? Det var fullstendig baklengs. Jeg har flere italienske venninner som har lest den og de sier at det fortsatt er sånn.» (intervju i Dagbladet 21. desember 2011 s. 60)

Akillevs og hans vrede

Akillevs tilhørte mytologien før eposet ble til Zevs og Poseidon rivaliserte om nymfen Thetis, men da de fikk høre at hun skulle få en sønn som ville bli mektigere enn sin far, ønsket ingen av dem å få avkom med henne

50 dager av den 10 år lange krigen

Vasemaleri fra ca. 530 f.Kr. Akillevs (til venstre) spiller brettspill

Begravelsen av Patroklos «Våpenbrorskap»

Ajax med Athene bak seg, Hektor med Apollon bak seg

Akillevs og Hektor i kamp

Hektors farvel med Andromake

Priamos ber Akillevs om Hektors lik romersk beger

Jean Maublanc: Ødeleggelsen av Troja

Pierre de Ronsards kunst-epos Franciaden (1572): Hektors sønn Francus overlever Trojas fall og seiler av sted fra Middelhavet og ut av det, ankommer Seinens bredder og grunnlegger der et nytt Troja: byen Paris Ronsard lager i eposet en myte for opprinnelsen til det franske monarkiet

Iliaden og Odysseen har ifølge en fransk medieforsker noen fundamentale trekk felles med såpeserier på TV: forræderi, sjalusi og rivalisering mellom klaner (Rieffel 2010 s. 182) Den franske forskeren Florence Dupont sammenligner i boka Homer og Dallas (1991) den funksjonen Homers epos hadde for tilhørerne av en såpeserie på TV: De skaper en slags «kulturell konsensus» om hva som er det perfekte, gjennom å vise en tid som ikke kan forandre seg til tross for alle de dramatiske hendingene i fortellingen

En undersøkelse blant seere i India på begynnelsen av 2000-tallet viste indiske TV-seriers relevans for seernes liv: «I was astonished by how frequently viewers linked their favorite serials with their lives; it seemed to be the easiest way for many of them to discuss not just what they watched but, more significant, their own experiences. Indeed, in many of our conversations the boundaries between texts and lives often blurred so that I found it hard to discern whether we were talking about a television character or about the viewer.» (Purnima Mankekar i Brunsdon og Spigel 2008 s. 260)