Forelesninger i byplanleggingens historie SGO3100, høst 2003 Per Gunnar Røe

Forelesningenes innhold Den moderne byplanleggingens røtter Ebenezer Howard og hagebyen Den regionale planleggingens framvekst Le Corbusiers høyhusby Deregulering og markedsliberalisering

1. Den moderne byplanleggingens røtter Elendighetene i victoriatidens byer Myndighetenes respons Situasjonen utenfor Storbritannia

Hovedproblemene i London Fattigdom Trangboddhet Dårlige hygieniske forhold Forurensning Stor sykdomsspredning Høy barnedødelighet

”Samfunnets” første reaksjoner Middelsklassen fryktet sykdomsspredning, kriminalitet, umoral og fattigdom Filantropiske selskaper og organisasjoner rev ned bygninger og erstattet dem med nye leiegårder (bare 17 000 i London) De nye boligene var også overbefolkede og manglet grøntarealer Husleien var dessuten for høy for de fattige

Økt frykt for underklassens opprør De fattige ble gjerne beskrevet som uanstendige, brutale, alkoholiserte og umoralske Økonomiske nedgangstider og depresjon på 1880-tallet skapte opprørsstemning Frykten for arbeideropprør var stor i middelklassen, men størst hos myndighetene Det kom til konfrontasjoner mellom arbeidere og politi flere ganger på slutten av 1880-tallet

The Royal Commission of 1985 Bekreftet beskrivelsene av de fattiges boligsituasjon Kom imidlertid ikke fram til noen enhetlig løsning Anbefalte at lokale myndigheter skulle gjøre bruk av eksisterende lover som ga dem rett til å rive ned og bygge nye boliger Mente at de lokale myndighetene skulle kunne låne penger av nasjonalbanken til en lav rente

Booths sosiale kartlegging Klasse A: Løsarbeidere, loffere, halvkriminelle, gateselgere, gjøglere og andre (1,25% av Londons befolkning) Klasse B: Kronisk fattige, mange enker, ugifte kvinner, barn og unge (11%) Klasse C: Kjempende og lidende mennesker, offer for økonomiske svingninger og ustabile inntekter (8%) Klasse D: Lavtlønnede arbeidere (14,5%)

Myndighetenes respons Boligproblemet ble ansett som viktigst Reformer demokratiserte lokalforvaltningen Ny lovgivning banet veien for lokale myndigheter som ville handle Myndighetene ble gitt anledning til å kjøpe land for framtidig boligbygging

Europas storbyer I Paris og Berlin var tettheten høyere enn i London I Tyskland var man bekymret for befolkningens reproduksjonsevne Det var frykt for sosial og politisk instabilitet Men for briter og amerikanere framstod de tyske byene som idealmodeller; rene, nye og vakre

”How the Other Half Lives” Jacob Riis beskrev leiegårds-slummen i New York Beskrivelsene styrket ideen om byen som en parasitt på nasjonens kropp De styrket synet på innvandrerne som mennesker som korrumperte Amerikas rasemessige renhet og sosiale harmoni

Tenement Housing Commission of 1894 Innflytterne i leiegårdsdistriktene var fattige og immobile, på grunn av språklige og kulturelle barrierer Innflytterne samlet seg i leiegårder etter en ”forbedret” boligdesign (”the dumbbell tenement”) som førte til en ekstrem overbefolkning (3/5 av befolkningen bodde slik)

”The American Way” Londons modell for offentlig boligbygging ble forkastet fordi det vil være umulig å trekke linjen mellom trengende og ikke-trengende Offentlig boligbygging ble betraktet som byråkratisering og overformynderi, og noe som vil hemme privat kapital Løsningen ble fysisk regulering av private utbyggere (arealnormer, brannsikringsregler og normer for vann/avløp) Dette innebar et skille mellom boligplanlegging og byplanlegging i USA, som i stor grad manglet et sosialt formål Frivillige organisasjoner spilte en betydelig rolle i både arbeidet for de fattige og i utviklingen av planleggingsprinsipper (”The City Beautiful Movement”)

Et internasjonalt problem Løsningene var ulike i ulike land Men problemene og oppfattelsen av dem var nokså like Frykten for de sosiale ondene, den biologiske nedbrytningen og politisk opprør var til stede over alt Roten til problemene var overalt fattigdom, som alltid hadde eksistert, men som ble synlig for alle i byene

2. Hagebybevegelsen Ebenezer Howards ideer Ideene settes ut i livet og videreutvikles Hagebyer i det kontinentale Europa Amerikanske hagebyer Staten planlegger ”New towns”

Ebenezer Howard (1850-1928) Mannen bak hagebyen, Ebenezer Howard, er i følge Hall den viktigste i historien om moderne byplanlegging Hans ideer ble utviklet i 1880/-90-tallets London med tidens radikale uro som bakteppe Han var en eklektisk tenker som hentet ideer fra samtidige tenkere, først og fremst engelske dissidenter som alle så for seg byer av begrenset størrelse omringet av kultiverte grønne områder

Det beste fra byen og landet Den victorianske slumbyen var for mange et forferdelig sted, men tilbød økonomiske og sosiale muligheter Den victorianske landsbygda hadde frisk luft og vakker natur, men var preget av landbruksdepresjoner og tilbød lite arbeid, lave lønninger og et begrenset sosialt liv Howard ville kombinere det beste fra byen (de økonomiske og sosiale mulighetene) med det beste fra landet (det gode miljøet)

Hagebykonseptet En gruppe mennesker skulle danne et selskap og låne penger til etableringen av en by på landsbygda Landområdene skulle ligge så langt fra byen at landprisen ble lav Bedriftseiere skulle overtales til å flytte fabrikkene sine dit, og arbeiderne skulle flytte etter og bygge egne hus Hagebyen skulle ikke overstige 32 000 innb, fordelt på ca 4 km2 Byen skulle være omgitt av et større grønt belte (ca 20 km2), som i tillegg til landbruk skulle inneholde ulike institusjoner som kunne dra nytte av den landlige beliggenheten Nye byer skulle anlegges etter hvert, og skulle til sammen danne en planlagt agglomerasjon Hver by skulle tilby et bredt spekter av arbeid og tjenester, men skulle knyttes til hverandre ved hjelp av et hurtig offentlig transportsystem noe som vil gi agglomerasjonen de samme økonomiske og sosiale mulighetene som en storby

Den sosiale byen Howard var mindre opptatt av de fysiske strukturene enn de sosiale prosessene Verdiøkningen på eiendommene som byutviklingen ville medføre skulle føres tilbake til lokalsamfunnet Byen som sosioøkonomisk system skulle være preget av lokalt selvstyre Tjenestetilbudet skulle kommunen stå for, eventuelt med private som oppdragstakere Folk skulle bygge sine egne hjem med penger skaffet til veie gjennom utbyggingsselskaper eller kooperative organisasjoner Disse aktivitetene ville virke drivende på økonomien (som Keynes mente 40 år senere)

Den første hagebyen Det første hagebyselskapet ble ”registrert” i 1903, med Letchworth utenfor London som lokalitet for utbygging Raymond Unwin og Barry Parker ble valgt som ”arkitekt-planleggere” i 1904 Finansieringen gikk tregt og i begynnelsen var få selskaper interessert De første som flyttet inn var idealister og kunstneriske mennesker, som ga Letchworth et ufortjent dårlig rykte Veksten gikk tregt og en ”utvannet versjon” av hagebyideen sto først ferdig etter den 2. Verdenskrig Howards ideer kom bare til sin rett i arkitekturen, men den estetiske standarden ble så høy at de lavtlønnede ikke hadde råd til å bo der

Hageforstaden Unwins Hampstead representerte et vendepunkt for hagebybevegelsen Den var ikke en hageby men en hageforstad, uten industri og helt avhengig av pendling via en nyåpnet t-bane Forstaden skulle tjene en sosial hensikt: Sameksistens og gjensidig læring mellom fattig og rik Men forstadens suksess hindret dette, og i dag er selv de minste husene gentrifiserte Det som overlevde var de fysiske kvalitetene, inspirert av tyske middelalderbyer og preget av omfattende grøntområder

Hagebyenes ”skjebne” Den sosiale boligbyggingen ble iverksatt gjennom forstadsutbygging og ikke hagebyer Det ble bare bygget to ekte hagebyer: Letchworth og Welwyn Satelittbyene, som vokste fram i mellomkrigstiden, var større, var ikke selvforsynte med industri, manglet god kollektivtransport og var preget av feilslått design

Den tyske hagebyen I Tyskland viste det seg også vanskelig å gjennomføre hagebykonseptet Som Unwin, falt arkitekt-planleggeren May ned på et kompromiss; å utvikle satellittbyer (Römerstadt i Frankfurt) Den modernistiske arkitekturen skilte dem imidlertid fra de britiske hageforstedene Mays kollektivistiske tanke, som skilte seg fra Howards anarkistisk kooperative, var at det velplanlagte og gode bomiljøet skulle skape effektive arbeidere Römerstadt er i dag perfekt vedlikeholdt, men nesten fullstendig gentrifisert, med bare 11% fra den arbeiderklassen som den skulle rette seg mot

Römerstadts og Siemensstadts suksess Kompromissløst modernistiske blokker kan, så lenge de holdes lave og horisontale, være ”stillferdige” Kvaliteten på de omkringliggende hagearealet er avgjørende Vedlikehold betyr alt

Radburn-prinsippet Det viktigste amerikanske bidraget til hageby-tradisjonen De tre byene som ble bygget, feilet på samme måte som de britiske og er nå oppslukt av ”suburbia” Med sitt hierarkiske veisystem for håndtering av trafikk og fotgjengere, og husenes nydelige beliggenhet, ble designet betraktet som vellykket Men den sosiale blandingen uteble, områdene var for små til å etablere et grønt belte og depresjonen sørget for at tilflyttingen ble så lav at et godt tjenestetilbud ikke kunne opprettholdes

Nabolagsenheten Et sosiologisk planleggingskonsept utviklet av Perry og inspirert av livet i ”Forest Hills Gardens” utenfor New York Størrelsen skulle samsvare med grunnskolekretsen og skulle være avhengig av befolkningstettheten De sentrale elementene skulle være den lokale skolen med lekeplassen/friarealet, som skulle kunne nås til fots, lokale butikker plassert i hjørnet av flere nabolag og en sentral lokalitet for lokalsamfunnsinstitusjoner Hovedgatene skulle gi logiske avgrensninger, og det interne gatenettet skulle håndtere intern trafikk og ikke gjennomgangstrafikk

Britiske ”New Towns” Etter den 2. verdenskrig planla staten nye byer (”New Towns”) i grønne områder Fram til 1950 ble det planlagt 13 ”New Towns” i Storbritannia (8 av dem i London) Disse nye byene var imidlertid planlagt ”top down” og hadde ikke de selvstyrte lokale velferdsstatsordningene Howard ønsket De var bare skallet av Howards originale visjoner Selv om de ble utskjelt for sin kjedelige arkitektur og etablering av service ble forsinket, flyttet mange arbeiderklassehushold dit og deltok etter hvert aktivt i det lokale organisasjonslivet De betraktes i dag som nokså problemfylte og gode steder å bo og arbeide.

3. Den regionale byen Patrick Geddes regionale skjema Regional planleggingsideologi i USA Regionale idealer versus pragmatisk planlegging The Greater London Plan

Patrick Geddes (1854-1932) Regional planlegging begynte med Geddes Var inspirert av franske geografer rundt århundreskiftet, som Paul Vidal de la Blanche, og deres anarkistiske kommunistiske ideer om konføderasjoner av autonome regioner Hans tanker ble ført videre av blant annet Lewis Mumford (1895-1990) Gjennom Mumfords kraftfulle skrifter ble ideene krysset med Howards og spredt verden over, uten at RPAAs visjoner noe sted kan sies å være gjennomførte

Planlegging etter Geddes Planlegging må begynne med en survey Denne skal kartlegge ressursene i den enkelte naturlige region (eksemplifisert ved en dal-seksjon) Så skal menneskers respons på naturens og dens ressurser kartlegges Til slutt gjøres det en survey av kompleksiteten i det kulturelle landskapet som følger av disse prosessene Dette naturalistiske utgangspunktet skulle også gjelde for studiet av byer

Survey-arbeidet Geddes mente planleggerens tradisjonelle kart var ubrukelige Han mente man måtte lage snitt som viste helningen og terrenget fra fjellene til sjøen Slike skjema kunne brukes alle steder og i ulike målestokker De synliggjør forskjellene i klima, vegetasjon og dyreliv Det finner plass til alle ”naturyrker”

RPAA RPAA ble grunnlagt på begynnelsen av 1920-tallet av en liten gruppe mennesker De mest sentrale var i tillegg til Lewis Mumford, Stein, Wright, Ackerman og MacKaye Antallet medlemmer oversteg aldri 20 og bestod av arkitekter, planleggere og økonomer Den mest markante, Lewis Mumford, var sosiolog og journalist

Foreningens første program Utvikling av hagebyen i en regional plan Utviklingen av relasjonene til britiske planleggere (særlig Geddes) Utviklingen av regionale prosjekter og planer for å videreføre ”the Appalachian trail” Samarbeid med andre organisasjoner for å fremme regionalisme Gjennomføre survey i utvalgte områder

Den regionale byen En utopisk byform hvor et bredt spekter av bysamfunn ville lokaliseres i et kontinuerlig grøntområde Motorveier skulle binde byene sammen, og åsene i mellom skalle bevares som ”villmark” eller friarealer De nye teknologiene ble av RPAA betraktet som frigjørende fordi de tillot hjem og arbeidsplasser å ”flykte” fra 1800-tallets byer Mumford avviste denne tesen senere da han så hva massebilismen gjorde med amerikanske byer

Planlegging for bedre ressursutnyttelse Ikke bare la seg rive med av den teknologiske utviklingen, men intervenere for å redusere ineffektiviteten I en nasjonal plan skulle man avgrense naturlige regioner, som dels skulle være selvforsynte Det skulle være et minimum av interregional utveksling

Visjonen blir plan Mumford, Stein, Chase og MacKaye’s ideer fikk dårlig mottakelse og liten virkning i deres eget hjemland Derimot fikk ideene innflytelse på Europeisk planlegging, og særlig på arbeidet med en plan for London-regionen (Abercrombies plan) Men planene var bare rådgivende (planleggingshistorien er full av gode ideer og feilslåtte prosjekter, mens det er de pragmatiske planene som blir gjennomførte

Planlegging av London-regionen I 1927 ble Greater London regional Planning Committee nedsatt, med Unwin som teknisk rådgiver Komiteen foreslo at man skulle gå fra å bare kjøpe arealer til rekreative formål, skulle planlegge utbygging Dette krevde en sterk regional planleggingsmyndighet Unwin: Hovedformålet med planen er å sikre en best mulig fordeling av boliger, arbeidsplasser og rekreasjonsområder for folket Metoden var å planlegge denne fordelingen med vernede grøntarealer som bakgrunn Det skulle etableres et grønt belte rundt stor-London, med en ringvei, mens områdene utenfor skulle bygges ut etter nøye vurderinger gjennom planleggingsapparatet

London County Plan 11 år etter sluttrapporten til Unwin utarbeidet Patrick Abercrombie en plan for London som ville ha tilfredstilt RPAA For det første fordi den insisterte på Geddes’ survey-metoder for å kartlegge Londons lokalsamfunnsstruktur For det andre kombinerer den elegant Perry’s nabolagsenheter og Stein/Wrights hierarkiske veisystem (med motorveier til å løse køproblemene) Planen brukte det nye veisystemet til å skape et celledelt London, en organisk struktur

Folkeforflytningen 1 033 000 fikk nye hjem som et resultat av rekonstruksjonene i bykjernen 125 000 bosatte seg innenfor det grønne beltet 644 000 havnet i ”Outer Country Ring” (383 000 i 8 ”New Towns” og 261 000 i byutvidelser) 164 000 kom til å bo like utenfor denne ringen (innenfor 50 miles fra London) 100 000 havnet enda lengre ut

Realisering av RPAA’s visjon Mumford kalte dette det beste enkeltstående planleggingsdokument siden Howards bok, en modnet utgave av hagebykonseptet Hovedoppgaven var å finne politiske metoder for å sette planen ut i livet Metoden ble å etablere utbyggingsselskaper som kunne omgå lokaldemokratisk treghet ”New Towns” var det første synlige resultatene, mens utvidelsen av eksisterende byer kom senere Abercrombies plan viste seg å være meget robust overfor konjunkturer og politiske svinginger, og fikk ”drahjelp” av en uventet befolkningsvekst på 1950- og 1960-tallet

Planens videre liv Alliansen mellom ulike konflikterende syn hold stand fram til siste del av 1970-tallet, da den ble offer for demografisk og økonomisk stagnasjon Men resultatet var nokså langt fra den opprinnelige hageby-visjonen: Befolkningen kombinerte ikke landbruk og industriarbeid, planen utfordret ikke det britiske sentraliserte byråkratiet og den klarte ikke å bevare landsbygda Det ble ikke den integrerte regionale utviklingen Chase og MacKaye hadde sett for seg (folk bosatt i ”sattelittene” spiser grønnsaker fløyet inn fra hele verden i jumbojet’enes lasterom)

4. Le Corbusiers ”Radiant City” Corbusiers idealmodeller Oscar Niemeyers Brazilia Ideenes gjennomslag i Storbritannia og USA Jacobs og Newmans motangrep Rivningen av Pruitt-Igoe

Le Corbusier Charles-Edouard Jeanneret var født i Sveits, men bodde stort sett i Paris fra han var 31 Hans mest berømte uttalelse; ”at huset er en maskin til å bo i”, kan i følge Hall ses på bakgrunn av hans sveitsiske klokkemakerbakgrunn Han insisterte på at arkitektur måtte være maskinell og funksjonell, og være tilvirkes gjennom industriell masseproduksjon Han anerkjente de store ingeniørbedriftene som stor arkitektur Men resultatet var ulykkelig for folk, mener Hall, fordi folk ikke er klokkedeler og samfunnet ikke kan reduseres til et urverk

Plan Voisin fra 1925 Corbusier foraktet det Parisiske kaos, og mente byen bare kunne reddes av handlekraftige menn uten samvittighetskvaler I sin plan for Paris foreslo han å rive det meste av det historiske Paris nord for Seinen og erstatte det med 18 helt like høyhus (700 fot høye) Ideen var paradoksalt nok å redusere trengselen i bykjernen ved å øke tettheten og øke innslaget av åpne arealer Hans planer møtte forferdelse, men uttalte selv at byplanlegging var for viktig til å bli overlatt til befolkningen

Sanering var nødvendig Corbusier insisterte på at man måtte bygge uavhengig av eksisterende bygningsmasse for å kunne konstruere byen geometrisk Behovet for trafikk ville også kreve total nedrivning (mens planene ikke kom inn på parkeringsproblemer og miljøproblemer) Dette var første gang noe slikt ble foreslått, og 30 år senere ble det fulgt opp med iver.

Corbusiers fire grunnprinsipper Avlaste bykjernen for kø og trengsel for å tilfredsstille trafikkens krav Øke befolkningstettheten bykjernen for å øke forretningsmessig kontakt Bedre trafikkgjennomstrømningen ved å gå bort fra de tradisjonelle gatene som ikke er tilpasset moderne transport (t-baner, biler, sporvogner og fly) Øke de beplantede arealene, den eneste måten å fremme helse og skape en stillferdig atmosfære som kan redusere stresset som det moderne forretningslivet medfører

La Ville Contemporaine (1922) Den kontemporære by hadde en klart differensiert romlig struktur tilpasset en sosial segregering Den enkeltes leiligheten ble bestemt av den enkeltes arbeid Sentrumsskyskraperne var avsatt til eliten (industriherrer, forskere og kunstnere), til deres arbeid og fornøyelsesliv Utenfor sentrumssonen var det 6-etasjes luksusleilighets-blokker for eliten og mer moderate boliger for arbeiderne Boligene skulle være masseproduserte med tanke på massebeboelse Ikke bare enhetene skulle være ensartede, de skulle også ha et standard møblement

La Ville Radieuse (1933) Trekkene var de samme, men her hadde Corbusier mistet troen på kapitalismen Han talte nå for en sentralisert planlegging ikke bare av byen, men av alle sider ved hverdagslivet Alt skulle følge planen, og planen skulle utarbeides av eksperter (urbanismens vitenskapsmenn) I denne byen skulle dessuten alle være kollektiviserte og man skulle ikke få leilighet svarende til ens arbeid, men i følge arealnormer som tilfredstile et minimumskrav for et effektivt liv Alle, ikke bare eliten ville kunne nyte av det kollektive tjenestetilbudet (matlaging, rengjøring og barnepass skulle tas ut av familien)

Alt ble på papiret Corbusiers arbeid preges av grandiose visjoner, inspirert av utallige studiereiser Ingen av planene er virkeliggjort Hans ensrettede ”egomani” og hans fullstendige politiske naivitet gjorde vanskelig for han selv å forstå hvorfor han feilet Ved slutten av 2. verdenskrig var han en desillusjonert mann

Brasilia (1960) Den nye brasilianske hovedstaden ble også en arkitekts (Niemeyer/Costa) og ikke en planleggers by Planen var sterkt inspirert av La Ville Radieuse (en CIAM-by) Dette var modernisme med et sosialpolitisk innhold (en kollektivistisk sosial orden) Det skulle skapes en fysisk struktur som et skall for et nytt samfunn uten referanser til historien, et egalitært samfunn som brøt med klassesamfunnet De uniforme blokkene skulle bebos av både eliten og arbeiderne, og skillet mellom offentlige og private rom skulle avskaffes (bomaskiner for kollektivt og offentlig liv) Men planen tok ikke hensyn til trafikkutviklingen og man klarte ikke å hindre segregering (en favela med etter hvert halvparten av innbyggerne vokste opp utenfor byen)

Gjenoppbygging og sanering i britiske byer Etter den 2. verdenskrig tok britiske myndigheter ansvar for befolkningens velferd på en ny måte Storbritannia skulle gjenoppbygges og storbyslum-områdene måtte fjernes Abercrombie og Forshaw foreslo en tetthetsnorm (136 per acre) for det indre av London (60% av bef. måtte da plasseres i 8- og 10-etasjes blokker) Den gamle grensen for hushøyde måtte erstattes med et mer fleksibelt system På bakgrunn av sosiologiske undersøkelser (Willmott & Young) ble det imidlertid argumentert for at planene ville ødelegge arbeiderklassens rike folkeliv og etablerte sosiale relasjoner, men undersøkelser viste at mange ville ut (de ville imidlertid ha hus og ikke blokkleiligheter)

Gjenoppbyggingen av East End I 1955 ble et program for sanering av slumområdene satt i verk Befolkningsvekst og press på arealene førte til økte eiendomspriser som bidro til at det ble bygget tettere og høyere Det ble bygget subsidierte høyblokker i stor stil, i enkelte tilfeller helt i Corbusiers ånd Noen av provinsbyene, som Glasgow der man var vant til ”tenements”, forsøkte å konkurrere

Hva gikk galt? På 1970-tallet fikk man et boligoverskudd, slik at problemfamiliene flyttet inn, mens andre flyttet ut Noen områder fikk stempelet ”problem estates” I 1968 kollapset en boligblokk etter en gasseksplosjon Kenneth Campbell (ansvarlig for boligdesign i London) listet opp tre feil: Heisene (for få, små og sakte), barna (for mange) og administreringen (for liten) I 1969 var det slutt på ”gjenoppbyggingen”

Roten til problemene (i følge Hall) Arkitekturen og planløsningene ble presset på folk uten hensyn til deres preferanser, levemåter eller særtrekk Arkitektene som stod bak bodde selv i sjarmerende victorianske villaer (middelklasse-designerne forstod ikke arbeiderklassens livsverden) De rike kunne bo tett og høyt fordi de hadde et rikt tjenestetilbud, men for vanlige mennesker hadde forstedene mange fordeler (privatliv, mindre støy og større frihet) For å få disse fordelene i tette områder, krevdes et investeringsnivå som var uaktuelt i sosial boligbygging De tette høyhusområdene begrenset barns lek og utvikling, noe som var særlig problematisk for barn med dårlige læringsforutsetninger

Amerikansk byfornyelse For var vekstkoalisjoner bestående av forretningsmenn og entreprenører, støttet av teknokratiske ordførere, arbeiderråd, fagforeninger, regjeringsorganer, planleggere og lobbyister for sosial boligbygging, samt profesjonelle byfornyere som Robert Moses Mot var anti-saneringskoalisjoner (særlig på 1960-tallet) bestående av lokalbefolkning, som ønsket konservering, og små bedrifter som var truet av saneringen

Tilbakeslaget Byfornyelsespolitikken ble presset gjennom til tross for at den var i mot velgernes interesser Man sanerte områder som helt klart ikke var slum Folk ble omplassert til dårlige leiligheter til høyere leie Man rev mer enn man bygde opp I midten av 1960-årene ble motstanden for sterk

Jane Jacobs ”Death and Life of Great American Cities” ble en av de mest innflytelsesrike bøkene om byplanlegging Angrep hagebybevegelsen for å redde byen ved å ødelegge den Kritiserte Corbusiers tilhengere for deres egotisme Jacobs løsning var å bevare de indre by-nabolagene slik de var før planleggerne kom, med blandet arealbruk og sosial mix, med konvensjonelle gater og kvartaler, og med høy tetthet (men ikke i blokker)

Pruitt-Igoe Prisbelønt høyhusområde i St. Louis som stod ferdig i 1956 33 identiske 11 etasjes blokker med over 2800 leiligheter Kostnadskutt under oppføringen førte til mindre plass, dårligere utstyr og lavere kvalitet Området ble befolket av svarte og av problem-familier (mange alenemødre) Manglende vedlikehold, vandalisme og fraflytting førte til at komplekset ble revet i 1972

Oscar Newmans analyse av hva som gikk galt: Komplekset ble designet etter formale prinsipper, uten hensyn til funksjonalitet, og det skapte ”indefensible spaces” (mangler ved arkitektutdannelsen) Husleien skulle dekke vedlikehold, og når leietakerne ikke kunne betale, sluttet myndighetene å vedlikeholde Innflytting av problemfamilier og sosialhjelpsmottakere med mange barn og med en fatalistisk innstilling og manglende tro på egen innflytelse

Newmans konklusjon Mens en middelklassefamilie ikke vil oppføre seg nevneverdig forskjellig i en bygningstype versus en annen, vil en sosialhjelp-families atferd i stor grad være påvirket av det fysiske miljøet For denne gruppen bør man unngå høyblokker

5. Offentlig-privat områdeutvikling Planlegging for vekst Amerika viser vei: Revitalisering av havneområdene London Docklands og Canary Wharf Status for britisk planlegging

Planleggingen reformuleres Økonomisk tilbakegang på slutten av 1970- og begynnelsen av 80-tallet førte til tilbakegang for tradisjonell planlegging Planlegging skulle redefineres fra å regulere byvekst til å fremme vekst Byene skulle være vekstmaskiner, og planleggingen skulle olje dette maskineriet Planleggingen ble beskyldt for å hemme markedskreftene og føre til suboptimal lokalisering, samtidig som den skulle fremme den ”nye” veksten

Amerikansk trylleformular Kilden til denne reformuleringen lå i USA, der planlegging aldri hadde fått fotfeste og der privat foretaksomhet alltid hadde vært det ypperste Mens bykjernene i de gamle britiske industribyene var preget av forfall og avmakt, blomstret bykjernene i Boston og Baltimore Den magiske resepten for revitalisering av bykjernen var ”creative partnerships between city government and the private sector”, eller rett og slett ”public-private partnerships”

Oppskriften Innsprøyting av offentlige (føderale) midler En aksept for at den byindustrielle økonomiens dager var talte Utvikling av en ny tjenesteproduserende rolle for bykjernen Tiltrekke seg kjøpesterke forstadsbeboere ved å tilby noe de ikke kunne finne i kjøpesentrene Utvikle et revitalisert bysentrum som kunne tiltrekke seg turister og dermed skape et nytt økonomisk fundament for byene Effekten ble forsterket av ”Yuppies’” gentrifisering av den victorianske byen (”boutiques”, barer og restauranter)

Prosjektene I Boston og Baltimore, som opplevde økonomisk nedgang alt på 1950-tallet, begynte man allerede da å arbeide med problemet En ny radikal forretningselite overtok byene og drev fram en vekstkoalisjon som skaffet seg offentlig støtte kombinert med føderale og private midler Prosjektene i disse byene var store og de introduserte en ny kombinasjon av aktiviteter; rekreasjon, kultur, ”shopping” og boliger for ulike grupper (”city-as-stage”) Prosjektene var basert på rehabilitering og omdanning av gamle fysiske strukturer til ny bruk Det kritiske økonomiske elementet var kombinasjonen av offentlig investering og spekulative private foretak

London Docklands Utflytting av havnefunksjoner og konkurranse fra containerhavner førte til en skrittvis nedlegging av hjertet i det som var verdens travleste havn Arbeidsledigheten steg til 18,6% i 1981, etter at de siste dokkene stengte Stengningen av de gamle dokkene etterlot seg et enorm areal som snart fremstod som Londons største utbyggingsmulighet siden bybrannen i 1666

Startfasen Revitaliseringen (en ny by i den gamle byen) ved hjelp av offentlige investeringer og nye styringsmidler som igjen skulle trekke til seg private midler Utviklingsselskapet, LDDC, skulle omgå planlegging og bare trekke opp et rammeverk av fleksible og markedsstyrte retningslinjer LDDC kjøpte opp arealer (i 1991 40% av Docklands areal), solgte det videre til private og profitterte på verdistigningen

Suksess? LDDC ble beskrevet som en suksess fordi de offentlige investeringene tiltrakk seg private midler Mye av LDDCs inntekter kom fra salg av eiendommer, noe som tørket ut da eiendomsmarkedet sprakk i 1989 Det ble bygget mange boliger, men hoveddelen var selveierleiligheter, og det ble bygget få rimelige boliger

Canary Wharf I denne delen av Docklands skulle man iverksette en storstilt kontorutbygging Utbyggingen skulle gi 40 000 arbeidsplasser Etter noen finansieringsproblemer overtok det Toronto-baserte O&Y, som hadde spesialisert seg på massive ”public-private partnerships”, f.eks i NY Canary Wharf konkurrerte med City, noe som førte til en massiv utbygging av kontorlokaler begge steder, overproduksjon og mange ledige lokaler O&Y gikk konkurs, bankene ville ikke refinansiere lånene og overtok administrasjonen av området.

Lærdommen i følge Hall Dette feilslåtte prosjektet viser yttergrensen for når man kan gå til privat sektor for å nå offentlige mål Docklands som helhet var en moderat suksess; det leverte boliger og jobber, og det ble et symbol på en type utbygging Men det viser samtidig svakhetene ved å være for avhengig av eiendomsutvikling for å stimulere regenerering

Britisk planleggings tilbakegang Thatcher bygget ned det britiske planleggingssystemet på 1980-tallet De regionale planleggingsmyndighetene ble lagt ned Planleggingsmyndigheten ble desentralisert slik at ”county”-nivået fikk mindre betydning til fordel for distrikter Det var ikke behov for strategisk planlegging, men en ”residual” arealbruksplanlegging i enkeltstående case Etterspørselen etter planleggere ble redusert, arbeidsmarkedet ble tøffere og planleggingsskoler ble nedlagt

Er det behov for planlegging? Planlegging vil ikke dø ut fordi den har stor støtte i befolkningen i alle utviklede land Gode omgivelser blir stadig mer etterspurt etter hvert som folk blir rikere, og utenfor ”gated communities” kan dette bare sikres gjennom offentlige tiltak Men planleggingen ble utsatt for sterk kritikk på 1990-tallet Planleggingen ble reaktiv og anti-intellektuell, samtidig som den mistet kontakten med planleggingsakademikerne Samtidig står planleggerne overfor nye byproblemer de ikke er utdannet til å løse (f.eks strukturell økonomisk nedgang for hele byregioner)