Kapittel 16: Kriser og klassekamp i Norge BOKMÅL Kapittel 16: Kriser og klassekamp i Norge Elevene skal kunne   – vurdere ulike ideologiers betydning for mennesker, politiske bevegelser og statsutvikling på 1900-tallet – gjøre rede for hvordan arbeidsliv og arbeidsdeling mellom kjønnene har endret seg i Norge fra 1800-tallet og fram til i dag

Kriser og klassekamp – Klassekampen som utviklet seg under første verdenskrig, var på det sterkeste i årene 1915–1935 og toppet seg rundt 1920. – Kamp mellom de gruppene som hadde sine interesser særlig knyttet til   jord   arbeid   kapital – Interessekampen skapte også konflikter mellom by og land. – Konfliktene ble forsterket av flere økonomiske kriser som etterfulgte hverandre.

Tre klasser og tre kriser – Årene mellom 1920 og 1935 var en lang krisetid med rekordstor arbeidsløshet, store sosiale problemer og fallende priser.   – Prisene i 1935 var bare halvparten av det de var i 1920. – Mellomkrigstida besto av tre atskilte kriseperioder, fra 1920, 1925 og 1930.

Tre klasser og tre kriser – Hver krise hadde ulike årsaker og rammet ulike grupper.   – For de gruppene som ikke selv ble rammet av krisene, var mellomkrigstida paradoksalt nok en vekstperiode som medførte høyere levestandard og mer fritid.

Tre kriser - Etterkrigskrisen 1920–1922. – Internasjonal krise.   – Internasjonal krise. – Rammet særlig by- og industrisamfunnet og dernest forretningsbankene. – Skapte stor arbeidsløshet.

Tre kriser – Parikrisen 1925–1927.   – Sentralbanken forsøkte å bringe den norske kronekursen tilbake til pari, det vil si opp til den gamle gullstandarden. – Svekket konkurranseevnen til norsk næringsliv. – Særnorsk krise. – Rammet særlig småbrukere og bondefamilier og alle som hadde gjeld.

Tre kriser - Trettitallskrisen 1929–1935.   – Internasjonal krise utløst av børskrakket i USA i 1929. – Rammet særlig eksportnæringene og skapte stor arbeidsløshet. – Antiliberalistiske krisetiltak for bønder og småbrukere.

Tre kriser – Bondepartiet og Arbeiderpartiet gikk sammen om å få vedtatt en rekke ordninger som lettet gjeldsproblemene.   – Fra 1934 fikk folk rett til gjeldsoppgjør med kreditorene etter ordninger de kunne klare. – Arbeiderpartiet og Bondepartiet var enige om at jord ikke måtte bli en vanlig salgsvare.

Kriseforliket Politisk samarbeid som Arbeiderpartiet og Bondepartiet inngikk våren 1935 for å motvirke krisen.   – For å stoppe prisfallet på jordbruksprodukter måtte bøndene fjerne priskonkurransen seg imellom. – Omsetningsloven i 1930 påla derfor alle jordbrukere å levere varene sine til faste sentraler til en felles pris.

Tre klasser i kamp – Klasseforskjeller og klassemotsetninger var ikke noe nytt i Norge, men satte et særlig preg på mellomkrigstida.   – Krisetidene gjorde konfliktene mellom samfunnsgrupper tydeligere enn før. – Økt klassebevissthet.

Tre klasser i kamp – Organisasjonene og partiene sammenfattet folks drømmer og engstelse i form av politiske krav og kampsaker.   – Utformet også tydelige ideologier. – Klassekampen og de ideologiske motsetningene økte under krisene. – De ulike samfunnsgruppene som var i tydelig konflikt med hverandre i mellomkrigstida, hadde sin identitet og sine interesser knyttet enten til jord, til arbeid eller til kapital.

Tre klasser i kamp – Bondepartiet og jordbruksorganisasjonene målbar jordbrukernes interesser politisk.   – Arbeiderbevegelsen, med Arbeiderpartiet og LO i spissen, kjempet for lønnsarbeidernes interesser.

Tre klasser i kamp – Kapitalinteressene ble forsvart av Høyre, økonomiske liberalister i Venstre og av de fleste av næringslivets organisasjoner, som bankvesen og handel.   – Venstre befant seg i en mellomstilling. Partiet samlet både bedriftseiere, bønder, fiskere, arbeidere og offentlige funksjonærer. – Kampen mellom partiene på Stortinget var en forlengelse av interessemotsetninger i samfunnet utenfor.

Kriseforlik mot markedskrefter – Krisetidene hadde skapt et langvarig press på småkårsfolk utover bygdene.   – Krisen presset fram kriseforliket mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet i 1935.

Kriseforliket – Kriseforliket var et resultat av nytenkning:   Utover i 1930-årene innså mange småbondefamilier at trusselen mot deres velferd ikke kom fra arbeiderne og fra sosialistiske tanker, men fra den økonomiske liberalismen og de frie markedskreftene, og at bøndenes og arbeidernes problemer hadde samme årsak.

Kriseforliket – Arbeiderpartiet hadde slagordet «Hele folket i arbeid!»   – Bondepartiet hadde slagordet «Bygdefolkets kjøpekraft setter folket i arbeid!» – For at en slik politikk skulle kunne gjennomføres, måtte kapitalen reguleres og den økonomiske liberalismen bekjempes.

Krisetiltakene skapte optimisme - Det var de store, kriserammede gruppene regjeringen ville hjelpe med sine tiltak.   – De arbeidsløse og familiene deres fikk hjelp gjennom flere tiltak som veiarbeid og brobygging og økt daglønn. – Bondefamiliene fikk hjelp gjennom jordbruksreguleringer. – Fiskerfamilier fikk hjelp gjennom reguleringer av fiskeomsetningen og gjennom støtte til kjøp og modernisering av båter.

Krisetiltakene skapte optimisme – Mange som bodde under elendige forhold, fikk tilskudd til å sette i stand bolighus.   – Gamle som ikke hadde inntekt, fikk en behovsprøvd alderstrygd. – Kommunene som var hardest rammet av krisene, fikk ekstra tilskudd, slik at de kunne hjelpe innbyggerne sine. Hovedavtalen i arbeidslivet dempet arbeidskonfliktene.

Hovedavtalen mellom NAF og LO – I 1936 inngikk LO, etter påtrykk fra Arbeiderpartiet, en hovedavtale med NAF om prinsippene i arbeidslivet, som skapte arbeidsro der.   – Hovedavtalen, som fikk stor betydning i mange tiår framover, medførte et sterkt brudd med de mange arbeidskonfliktene i tiårene før.

Fritid og populærkultur – Mer fritid førte til utfoldelse av populærkulturen, nye ideer ble hentet utenfra.   – Klassemotsetninger viste seg i fritidslivet. – Ulike klasser deltok i ulike organiserte aktiviteter, idrettslag osv. – Framvekst av et moderne forbrukssamfunn (biler, radio, grammofon).