”Mer enn etnisk minoritet?” ”Etnisitet” og ”minoritet” som berikende og begrensende analytiske verktøy i forståelsen av kjønn Thomas Michael Walle, Norsk Folkemuseum Narvik 2. oktober 2007

Hovedpunkter: Hvilken sammenheng er det mellom etnisk identitet og kjønnsidentitet? Hva kan nyere teorier om interseksjonalitet bidra til i arbeid med innvandrere og flyktninger? Kan et overfokus på forholdet mellom majoritet og minoritet medføre en mangelfull forståelse av innvandrerbefolkningen? Eksempel: Minoritetspappaer i fedrekvotens tidsalder

Kjønn og etnisitet En økende oppmerksomhet omkring etnisitet har bidratt til nyskapning og kunnskapsutvikling innenfor kjønnsforskningen, og ført til en fornyet interesse for hvordan kjønn virker sammen med andre former for sosial differensiering. Samtidig er det en fare for at det å bringe etnisitet inn i analysen av kjønnsforhold i samfunnet kan medføre et tilbakeskritt i forhold til et etablert konstruktivistisk perspektiv på kjønn

Kjønn og etnisitet Kjønnsrelasjoner er mer enn kvinner vs. menn Mangfoldige måter å ”gjøre” kjønn på Svart feminisme Maskuliniteter i flertall Hvithet En ny essensialisering? Etnisk eller religiøs identitet overordnes andre personlige identiteter Anses ofte å determinerer kjønn Reproduseres ikke nødvendigvis gjennom de samme sosiale prosessene Etnisk tilhørighet og kulturell bakgrunn har stor betydning, men kan virke ulikt Eksempel: Prieur Ballansekunstnere (2004)

Interseksjonalitet Ulike kategorisystemer virker sammen i konkrete situasjoner: Klasse, kjønn, ’rase’, rasisme, etnisitet, nasjonalisme, generasjon, seksualitet, funksjonshemming osv. Mer enn summen av de enkelte maktformasjoner (ikke additiv) Må sees i lys av historiske, sosiale og politiske kontekster Postkolonialisme Othering Å privilegere spesifikke maktdimensjoner foran andre (f.eks. kjønn), skygger over andre diskriminerende skiller (seksualitet, klasse, ’rase’ osv.)

Majoritet - minoritet Det relasjonelle i fokus Majoritetens blikk og interesser Hva er de interessante problemstillingene, og hvem fastsetter dem? Media skriver i stor grad om det som bekrefter etablerte forestillinger Fokus på annerledeshet Hegemonisk maskulinitet Hva unnslipper analyse? (Beyond otherness)

”De skriver jo ikke om noe annet!” Jeg startet en ‘gjeng’ for mange år siden, men ikke en slik gjeng om de tenker på. De er ikke interessert i å skrive om andre saker enn kriminalitet og slike ting. Men de folka som spiller cricket blander seg ikke borti slikt – de har ikke tid til det [latter]! (Shoaib 40, etablerte cricket på 80-tallet)

”We are not terrorister!”

Minoritetspappaer Dominerende fars- og mannsideal knyttet til menns omsorg for barn Fedrekvoten som indikator Stor vilje, manglende muligheter? Sosioøkonomisk innplassering vs. ”kultur” Mangfold i mulige farspraksiser større enn blant sammenlignbare menn i majoritetsbefolkningen

I dag er familien mindre. I dag er det far og mine onkler. Den største sjefen for barneflokken var bestemor. All krangel gikk til bestemor. Hun var den som snakket med barna. Bestemor sto for all kjeft. Hun styrte. Bestefar var utenfor. Han hadde med andre menn og jobb og slikt. Bestefar blandet seg aldri inn. I dag er familien mindre. I dag er det far og mine onkler. Bestemor ordnet opp, dersom noen plaget noen. Hun var en veldig modig og sterk kvinne. Mor fikk ikke samme rolle, og det gjorde ingen andre heller. Grunnen var også at det ble norsk innblanding. (Mann 45, om oppveksten i Pakistan)

Kvinnen har hele ansvaret for barnas oppdragelse, det er viktig, og stelle barn, stelle hus, mat, kjøkkenarbeid. Renhold kan også mannen og barna hjelpe med. Det er mest mat og klær. Her [i Norge] vasker man med maskiner. Det kan menn også gjøre. Hva skal vi gjøre til helgen – når vi får gjester. Mannen kjøper. Han har handleansvar. Intervjuer: Hva synes du er forskjell på en pakistansk familie og en norsk familie? Det synes jeg er veldig stor forskjell. Forskjellen er at begge jobber i en norsk familie. Vi vil gjerne at kona skal være hjemme og passe barna når de er små. Det er nok å gjøre hjemme. Vi snakker ikke så mye foran barna som en norsk familie gjør. Det andre er at norske familier er veldig aktive og gir mye tid til barna. Kanskje var ikke vi så flinke i første omgang – i første generasjon. Mest var vi opptatt med livsoppholdet. I fritiden brukte vi ikke mye tid til barn. Det må jeg akseptere. Jeg tror at vi skulle brukt mer fritid til barna, og delta i mange flere aktiviteter... Vi var vant til at barna lekte ute, og vi behøvde ikke være sammen. Vi måtte forsørge barn og hjem. Neste generasjon bruker mye mer tid med barna enn vi gjorde. De har lært også mer på skolen. Hva de kan snakke med barn om. (Mann 55, reflekterer over sine egne fars- og mannspraksiser i møte med Norge)

Datteren min på fire går ikke i barnehage, vi har søkt, men vi har bare fått plass lenger herfra. Så jeg har søkt den som er rett utenfor her. Det er veldig lett å passe på barna, og slippe dem hver dag. Hver dag, hvis jeg begynner klokken sju på jobben. Hvordan kan jeg kjøre … Men hun må lære norsk, vi skal bo her. Så jeg har tenkt til å sende henne i barnehage. Hun kan mange norske ord. Intervjuer: Når du er så mye på jobb, føler du at du ser for lite til barna dine. Men tror du det er viktig for barna dine å ha faren sin hjemme? Ja, det er det absolutt. Mor vil ikke si til barna noe, barna blir ikke redd for mora si, mor er snill, er ikke som sterke følelser, far har sterke følelser, hvis barna gjør feil, bare roper en gang, da barna skjerper seg, ikke sant. Sønnen min er ett år. Han liker å være sammen med meg når jeg kommer hjem, han vil ikke sove. Ut i gangen, åpner gangdøra. Hvis han gråter jeg tar heisen, til garasjen, han skal ta meg til bilen. Mann 30, gift med norsk kvinne med Pakistansk bakgrunn

Jeg pleier å kjøre barnebarna til barnehage, hvis jeg får tid, jeg kan hente, hvis den andre sønnen har tid, han kan hente. Faren bor i Trondheim nå, i militæret. Så vi hjelper hverandre – vi liker å bo sammen hvis det er plass. Det er derfor vi passer på at man liker å bo sammen. Sønn og datter, begge må passe barna. (Mann 60, om organisering av familiehverdagen i Norge)

Intervjuer: Så har dere fått norske barn... Det blir litt annerledes. De får en forelder, en far, som forstår dem mye mer enn min far og min familie kunne gjøre. Mine utfordringer var at jeg hadde ingen forbilde, jeg hadde ingen å vise meg til, ingen som kunne lede meg til noe, jeg måtte utforske selv, samtidig som veldig ofte måtte også bistå min familie, mine onkler, mine tanter hele tiden, være tolk for dem, hente ting, jeg var den første i familien som fikk sertifikat, var den som sto i og stilte opp for alle sammen. (Mann 45, om å være far i Norge)

For kona mi var det et kultursjokk til tusen å komme til Norge For kona mi var det et kultursjokk til tusen å komme til Norge. I begynnelsen trivdes hun ikke så godt, men nå trives hun… Da sønnen vår nettopp var født, så tok jeg og skifta bleier på barnet. Mora mi var helt forskrekka, kona mi var helt forskrekka, for at jeg skulle skifte bleie. Jeg sa at jeg var jo faren til barnet, og det var jo klart at jeg skulle gjøre det. Jeg var også med på fødselen. Det er ikke noe pakistanske fedre vanligvis gjør. Men så gikk det ikke så lang tid før hun sa ”hei, nå må du skifte bleie her”. Det tok jo ikke så lang tid før jeg var inne i den norske kulturen. (Mann 30 oppvokst i Norge, om selvfølgeligheten av nye farsidealer)

Blant disse kan det skjule seg mange maskulinitetsformer og -idealer som sjelden trekkes fram i diskusjoner om norskpakistanske menn. Det er selvsagt ikke alle norskpakistanske menn som spiller cricket eller er hyppige tilskuere. Noen sier eksplisitt at cricket ikke er noe for dem, og ser religionen som en viktigere kilde til deres identitet som mann. Det er ikke noen iboende motsetning mellom cricket og Islam, men som Pnina Werbner har påpekt, er det i Pakistan en vedvarende spenning mellom Islamske tradisjoner (som anses som ”høykultur”) og Sør Asiatisk populærkultur (som er ”moro”), og som personlige identiteter utformes innenfor. I Norge har tendensen til å særlig vektlegge den Islamske siden av den norskpakistanske minoriteten, ført til en situasjon hvor ”moro-siden” – den Pakistanske populærkulturen som cricket er en del av – blir tatt mindre hensyn til.