Michael Sars og perioden på Manger Nordhordland i vitenskapshistorien Michael Sars på Manger 1839- 1854 v/ Karen B. Helle Foredrag av prof. emerit. Karen B. Helle, Institutt for Biomedisin, U i B.

Michael Sars (1805-1869)

Hva har Michael Sars med vitenskapshistorien å gjøre? - Han er den første zoolog som oppdaget, studerte og beskrev utviklingsstadiene hos de viktigste marine klasser av virvelløse dyr. og utbredelsen av fortidsformer i havdypene. Hans vitenskapelige arbeider ble verdensberømt i samtiden og i ettertid betraktes han som en av pionerene i marin biologi Hvorfor denne interessen nettopp for hans tid på Manger? - Tiden som sogneprest til Manger prestegjeld var avgjørende for hans grunnleggende erkjennelse av de virvelløse artenes komplekse utvikling fra egg til larvestadier og ferdige former, før Darwin publiserte sin berømte bok om artenes opprinnelse i 1856 Hvorfor behøver vi å vite noe om Sars på Manger, mer enn 150 år etter hans død? - Fordi han gjorde Manger verdensberømt som funnsted for nye arter og utviklingsformer av dyrelivet i Nordhordlands strender og fjorder.

Sars`s livsløp i korte trekk 1805 – født i Bergen av tyske foreldre 1815 – Bergen Realskole 1818 – Bergen Katedralskole (Latinskolen) 1823 – Student ved Kongelige Fredriks Universitet i Christiania 1828 – Cand. Theol. 1829 – Lærer ved forskjellige skoler i Bergen, også Bg. Katedralskole 1831 – Sogneprest til Kinn prestegjeld. Bodde på Florø prestegård 1831 – Giftet seg med Maren Katarina Welhaven (1811 – 1898) 1840 – Sogneprest i Manger prestegjeld 1854 – Ekstraordinær professor i zoologi ved Universitetet 1869 – døde i Kristiania.

Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885) er mest kjent i ettertid som eventyrforteller, Som Sars var han også naturforsker og besøkte ham på Manger høsten 1853. For å støtte Sars`s søknad om en stilling i Christiania, utarbeidet Asbjørnsen en glimrende og omfattende biografi over Sars`s liv og arbeid, til dels med Sars`s egen beskrivelse av sin ungdom og de inspirasjonene han fikk til sine zoologiske studier. PC Asbjørnsen skrev også en oppsummering av hele Sars`s forskerliv i 1870.

Litteratur: 1.     Asbjørnsen, Peter Christen: Michael Sars. Illustreret Nyhedsblad, 1854, s. 9-10, s.19-20, s. 26-27. 2.     Asbjørnsen, PC: Michael Sars. Nogle træk af en Naturforskers Levnet og Arbeider. Kjøbenhavn, Thieles bogtrykkeri, 1870. 3.     Lampe, JF og Thrap, D.: Bergens Stifts biskoper og prester efter reformasjonen. Biografiske efterretninger samlet av JFL og efter hans død DT. I. Kristiania, Cammermeyer bokhandel 1894. 4.     Mathilde Schjøtt, Ringeren, 1899 5. Nordgaard, O.: Michael og Ossian Sars, i serien Nordmænd. Biografier av Norske mænd og kvinner. Utg. ved Edv. Bull og Anders Krogvig, Kristiania Steenske forlag 1918. s.1-96      6. Litleskare, Joh. Prest nr. 17. Michael Sars 189-1855, i Soga um Sæbøkyrkja, Sæbø Heradstyre, AS Lunde & Co, Bergen 1934, s. 109 .     7. Økland, F. : Michael Sars. En høvdingskikkelse i norsk zoologi. Fra Universitetets talerstol. Utgitt av Universitetet i Oslo, Olav Norlis Forlag, Oslo 1953. 8.     Broch, H.: Zoologiens historie i Norge. Til annen verdenskrig. Om Michael Sars, s.46 - 59. Et zoologisentrum oppstår i Bergen. S. 59-62. Akademisk forlag, Oslo 1954. 9. Sandvik, H., Michael Sars og koleraen i Manger 1849. Tidskrift Den Norske Lægeforening, 1993; 113:1082-1085. 10.    Helle, KB. Æres den som æres bør, selv om det var før. Om Michael Sars, Peter Chr. Asbjørnsen og G.O.Sars). UiB magasinet. 2003.

Oppveksten i Bergen 1805 – født i Bergen av innvandrere Faren kom til Bergen som tysk skipsfører men gikk over i handel. Moren var innvandret fra Narva, på grensen mellom Russland og Estland. En 12-13 år eldre bror har ennå etterkommere i Bergen. 1815 – som 11-åring tatt opp som elev ved Bergen Realskole. Var tiltenkt en fremtid i handel, men hadde allerede en oppslukende interesse for naturhistorie En av lærerne, konrektor J. Winding ved Latinskolen, fikk overtalt foreldrene til å la ham få studere 1818 – som 13-åring ble han tatt opp i 2. Klasse ved Bergen Katedralskole (Latinskolen), fikk friplass og ble tatt spesielt hånd om av skolens gamle rektor, F. C. H. Arentz, som selv hadde studert naturhistorie og matematikk før han endte i Bergen i en skole der det bare ble undervist i klassiske fag og historie.

Studietiden i Christiania 1823 – Sars ankom til Universitetet med de varmeste anbefalinger fra rektor Arentz og kastet seg over zoologiske studier, men fant foreleseren, professor J. Rathke, så kjedelig at han valgte å lese på egen hånd ved hjelp av den tilgjengelige litteraturen på Universitetsbiblioteket, den beskjedne samlingen på museet og egne ekskursjoner til strendene ved Oslofjorden. Mineralogen, professor Esmark ble derimot en inspirerende lærer for Sars` studier av fossile dyr i det rike Oslo-feltet. 1826 – Pengene tok slutt og Sars ble huslærer hos sognepresten i Trøgstad. Sars valgte nå teologien som det ”brødstudium”, som lettest kunne kombineres med studiene. 1828 – Ferdig cand.theol som 23 år gammel og vendte tilbake til Bergen. Faren døde og Sars livnærte seg nå som lærer ved forskjellige skoler, bl a. som 1 års vikar ved Bergens Katedralskole .

De første vitenskapelige arbeidene 1829 – ”Zoologiske Iagttagelser”, trykket i Magazin for Naturvidenskaberne, hefte 9. Her uttaler Sars at han vil følge den vei som er anvist av Gunnerus og Strøm, vår andre berømte prestezoolog fra Gunnerus tid 1829 - ”Bidrag til Sødyrenes Naturhistorie”, med 6 tavler, utgitt med venners hjelp på Chr. Dahls boktrykkeri. Denne lille boken innledet en ny epoke i norsk zoologisk forskning. Allerede her gjør Sars rede for de frittlevende manetenes eiendommelige utvikling, og for første gang i vort land beskrives stilkete og fastsittende maneter (Lucernaria) og salper. Boken fikk raskt en særdeles gunstig bedømmelse av den danske professor Reinhardt i Kjøbenhavn

Prestetradisjonen i norsk zoologi Naturforskerne hadde en spesiell vanskelig stilling i Norge før fagene fikk innpass i den høyere skolen fra først på 1850-tallet. På Sars`s tid var der bare tre ”brødstudier” å velge mellom, teologi, jus og medisin. Sars valgte teologi mens andre valgt medisin. Et lite fåtall valgte jus. Biskop Johan Ernst Gunnerus (1718-1773) var den egentlige organisator av et vitenskapelig liv og miljø i Norge og den første norske zoolog som helt ut fulgte Linnés nomenklatur fra 1758. Straks etter at Gunnerus var blitt biskop i Trondheim (1758) sendte han ut et hyrdebrev til sine prester med en oppfordring til å drive med viten- skaplige sysler og til å sende inn til ham alle slags ”naturalier”. Sars` første biskop i Bergens Stift (1822-1848) var Jacob Neumann, den siste av den rasjonalistiske tradisjonen i Norge, preget av humanitet og aktelse for andres meninger og deltok bl.a. i grunnleggingen av Bergen Museum i 1825. Både Neumann og hans etterfølger i bispestolen, Peder Christian Hersleb Kjerschow, ga Sars` vitenskapelige virksomhet full støtte.

Sars valgte seg prestekall lengst ut mot havet der han lettest kunne kombinere embetspliktene med studier av de levende og minst kjente formene for liv i havet 1. Kinn 1831- 39 Florø prestegård Manger prestegård 2. Manger 1840 - 55 Florø prestegård lå 4 mil fra nærmeste poståpneri og en sjøreise på 1.5 mil fra hovedkirken på Kinn og 3 mil fra anneks-kirken. Lønnen var 450 sp, og meget gikk med til innkjp av mikroskop, zoologisk litteratur og kopperplater. 1830 – I desember ble Sars utnevnt som sogneprest til Kinn prestegjeld

Sars`s vitenskapelige arbeid fra Kinn 1835 – ”Beskrivelser og Iagttagelser over noen mærkelige eller nye i Havet ved den Bergenske kyst levende Dyr”, med 15 tavler. Utgitt med støtte fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim (stiftet av biskop Gunnerus). Selv om boken var skrevet på dansk, ble den raskt kjent og gjorde stormende lykke blant Europas naturforskere og fant også veien til USA. En fransk oversettelse av de viktigste iakttagelsene ble meddelt i et parisertidsskrift . I sin årsberetning om zoologiens fremskritt i 1835 gir professor Wiegmann fra Berlin en utførlig rapport om Sars` bok, som begynner slik: ”For plantedyrenes, molluskernes og leddormernes bekommende have vi faaet rige bidrag i et ypperlig skrift fra Sars” Den berømte filosof og naturforsker, professor Oken, skrev i sin anmeldelse i Isis 1837: ”I det høie norden, hiinsides den 60o boer der en præst på Florøen. Han levver fjernt og næsten fuldkommen adskilt fra den lærde verden, over 60 miil borte fra det nærmeste zoologiske bibliotek, og dog er det ved rastløs iver lykkedes ham å tilegne sig sin videnskabs vigtigste opdagelser, og at udvide og forøke disse paa en saadan maade at man maa forbauses herover” Den meget lange og rosende omtale ble avsluttet med følgende: ”Gid det dog maatte lykkes den virksomme forsker at komme til et for videnskaben gunstig opholdsted og i en med hans tilbøielighet og kundskaber mer passende virkekreds, for ex. Christiania eller Kjøbenhavn”.

Den første studiereisen til Europa I 1837 - fikk Sars et offentlig stipend på 600 Spd og kunne realisere sitt høye ønske om å besøke de sentrale europeiske zoologene. Først 3 måneder i Paris, med flittige besøk i biblioteker og museer. Han var ofte til stede ved møtene i det franske vitenskapsakademiet og meddelte her også noen av sine nyeste oppdagelser. Fra Paris dro Sars gjennom Tyskland, besøkte Bonn, Leipzig, Dresden, men reiste utenom Berlin som hadde et angrep av kolera. Fra Tyskland gikk reisen til naturforskermøtet i Prag og her holdt han også et foredrag over sine nyeste oppdagelser, nemlig over molluskenes utviklingshistorie. På hjemveien var Sars innom Hamburg, Kiel og Kjøbenhavn og stiftet bekjentskap med de viktigste danske zoologene. Etter denne reisen valgte Sars å utgi sine arbeider på tysk, hovedsakelig i prof. Wiegmanns Archiv für Naturgeschichte Berlin

Sogneprestens 6 år yngre hustru, Maren Katharina Welhaven. Maren (1811-1898) var prestedatter fra Bergen og søster av forfatteren Johan Sebastian Welhaven. Maren var strålende vakker og hadde ifølge broren de herligste hjertets og åndens egenskaper.Det tjener til ros for hennes forstand og hjertelag at hun tok del i sin manns livsinteresser. Hun var uten tvil til velsignelse for hans vitenskapelige virksomhet og det var hennes stolthet og glede når hun fikk være med på ekskursjoner. Hennes betydning kan neppe overvurderes

Sars-familiens tid på Manger prestegård Maren og Michael Sars fikk 14 barn over 27 års ekteskap, men bare 9 levde opp. Med seg til Manger hadde de 4 av de 5 barna som var født på Kinn, Johanne (6), Ernst (5), Ossian (3) og Carl (1). Den eldste, Julie var død som 2-åring. På Manger kom ytterligere 8 barn til, men 3 av barna døde her. Det var Johanne (13), Arthur (1) og Olaf (nyfødt). Med seg fra Manger hadde de 9 gjenlevende, Ernst (20), Ossian (18), Carl (15) og de som var født på Manger; Julie (14), Elisa (12), Arthur (8), Johanna (7), Maria (5) og Olaf (2). Maren og Michael feiret sølvbryllup i 1856, med sine 9 barn og Marens søster Lise som et kjært medlem av husholdningen. I Christiania ble siste barnet født, Eva (i 1858), men Arthur (13) døde i 1859.

Familien Sars, ca. 1860. Eva var født i 1858. Mally Carl Ossian Ernst Johanna (Bien) Olaf Julie Elisa Eva Familien Sars, ca. 1860. Eva var født i 1858.

Fru Marens liv som prestekone Manger var et usunt sted og Maren selv ble sykelig. Hennes fortvilelse i 1847 da datteren Johanna døde 13 år gammel i tyfus var så stor at hun selv ble meget alvorlig syk og var døden nær. Da hun begynte å komme seg samlet Sars barna i et rom ved siden av sykeværelset og fikk dem til å synge sammen med seg ”Vor Gud han er så fast en borg”. Maren fortalte siden at hun trodde hun var kommet til himmelen. Mellom barnefødslene i 1850-53 fikk hun være med på en av mannens Italia-reiser og fortalte enda 40 år senere om opplevelsene som om de skulle være nylig avsluttet. Marens betydning for hjemmet kan vel neppe overdrives. Hun har sagt at ”om hun begrov sin ungdom der ute i havskjærene, var hun visselig den første til å innrømme at dette store offer fikk hun i sitt senere liv tilbakebetalt med renter og renters rente. Hun var like henrykt som mannen over å flytte til Christiania og det ble sagt at da Sarsfamilien flyttet dit, ble Christiania et lysere, gladere og vennligere sted, med Sars i rammen av et lykkelig familieliv. Familielivet i Christiania var til fru Marens store glede og tilfredshet, der hun satt med sitt strikketøy, glad og fornøyet og fortsatt strålende vakker. Om kvelden kom Sars inn i hjørneværelset mot haven i Pilestrædet, der de først bodde, i ført slobrok og med sin lange pipe. Her kunne han sitte med sine blide sorte øyne og sin lune, stille vennlighet og se og høre på mens fru Maren spilte sine gamle, vakre danser på det taffelformige klaver. I dette huset spilte Ossian på hardingfele i skumringen og her fortalte Marens søster, tante Lise, sine muntre historie. a Men Sars`s helse var svekket og han var særlig plaget av kardialgi og var syk hele høsten 1955. (se Mathilde Sch,øtt, Marens venninne (Ringeren, 1899)

De viktigste vitenskapelige arbeider fra Manger-tiden 1840 - Molluskers (Nudibranchiernes og Techtibranchiernes) udvikling i Archiv für Naturgeschichte Berlin, med tre tavler. Her dokumenterte Sars at alle disse bløtdyrenes utvikling, som man først trodde var meget enkle, gjennomgikk betydelige og ytterst merkverdige forvandlinger før de ble fullt utviklet. 1841 – ”Ueber Die Entwickelung der Medusa aurita und der Cyanea capillata” Archiv für Naturgeschichte Berlin, s. 9 fgg, med 4 kobbertavler. Her ga Sars en av de største og mest betydningsfulle oppdagelser som ble gjort I det 19. århundre innen zoologisk fysiologi. Arbeidet stimulerte andre forskere til tilsvarende studier over andre klasser av virvelløse dyr. Denne avhandlingen ble oversatt til engelsk og fransk og alle bildene ble kopiert i kjente naturvitenskapelige tidsskrifter. 1844 - ”Ueber Die Entwickelung der Echinaster sangvinolentus og Astracanthion Mulleri Sars.” i 10.årgang av Archiv für Naturgeschichte Berlin, s.169 fgg.. 13 tavler oversatt til fransk i 1844 i Annales des Sciences naturelles, vol 2,p.190fgg. 1845 – ”Zur entwickelung der Anneliden” .

De virvelløse dyrenes systematiske slektskap 1840 1845 1844 1841 De virvelløse dyrenes systematiske slektskap og Michael Sars` avhandlinger over deres generasjonsveksel i Manger- perioden

Fauna Littoralis Norvegiae Tross all sykdom og sorg og utøvelsen av embetspliktene, fortsatte Sars med sin vitenskap. I 1846 – 1. Hefte av Sars`s storverk om dyrelivet i strandsonen, trykket med 600 Spd støtte fra Det kongelige Videnskabers Selskab, i Trondheim, med 10 plater i folio. på tysk I 1854 – 2. Hefte, med Sars, Koren og Danielssen fra Bergen Muesum som medforfattere, utgitt med 1000 spd. som støtte fra Stortinget , med norsk og fransk tekst I 1877– 3. Hefte, forfattet av Koren og Danielssen, utgitt med 4000kr. som støtte fra Stortinget , med norsk og engelsk tekst og med. to artikler av Sars Sars`s første bind ble mottatt med begeistring og stor anerkjennelse i utlandet. I Norge beklaget man seg over at det var skrevet på tysk. Den norske interessen var liten og heftet ble bare solgt i 5-6 eksemplarer. En av Europas største naturforskere, professor Edward Forbes i London sluttet sin begeistrede omtale med følgende ”Det er et høyst beundringsverdig verk, og forfatteren er en av nutidens største granskere av det liv som rører seg i havet”.

Koleraen i Manger I desember 1848 brøt det ut kolera i Bergen. Den spredde seg til Nordhordland. Til Manger kom den etter hvert som fiskerne kom hjem fra sildefisket lenger sør, der koleraen allerede var brutt ut. Også distriktslegen Hannestad ble angrepet. Sars ble pålagt å opprette en ny sundhetskomisjon, utvide alle kirkegårdene, skaffe medisiner og ny lege. Omsider dukket Johan Ernst Berg opp som ny kolera-lege. Han hadde studert medisin siden 1841 men hadde aldri greid å ta noen eksamen og hadde fungert som tannlege . Han så på forholdene og returnerte sporenstreks tilbake til Bergen. Men ettersom koleraen utviklet seg faretruende raskt og 37 allerede var døde og over 20 gårder var smittet, forlangte Sars at Berg omgående returnere til Manger. Berg insisterte da på at pasientene skulle samles i et kolera-lasarett. Det ble lagt til et av husene på gården Kvalheim på Radøen. Her brukte man trolig medikamenter som opium, kamferdråper og kvikksølvklorid for å stanse diareen. Det var et krav om at koleragravene skulle være spesielt dype, med minst 3 alen (ca.1.86.m) jord over kisten, noe som ikke var mulig på de vanlige kirkegårene i distriktet. Det kom til kamp om begravelsene.Ute på Herdla hadde folkene fra Rogn gravlagt sine koleradøde på den vanlige kirkegården og disse ble først krevd flyttet, men da mer enn 8 dager var gått, kunne man etter sundhetslovenes ikke flytte disse pga av smittefaren. I slutten av april 1849 var den siste pasienten utskrevet fra lasarettet og det ble da nedlagt.

Michael Sars, ca. 1850

Sammenliknende studier, horisontalt og vertikalt i vannmassene 1849 – Etter koleraen dro Sars til Lofoten og Finmarken. I løpet av 4 måneder fant han 364 arter , hvorav 41 var helt nye. 1851 – til Adriaterhavet og Trieste 1852 –53 til Italias sydlige kyster, Neapel og Messina 1853 – ”Bemærkninger over det adriatiske havs fauna sammenlignet med Nordhavet”, Magazin for Naturvidenskaberne, bind 7, s. 337 fgg. I 1853 oppsummerte PCAsbjørnsen Sars` vitenskapelige fortjeneste ”at han, efterat zoologien i sin udvikling efterhaanden havde gjenemgaaet den beskrivende (den Linneiske) periode, den anatomiske (den Cuvieriske) Periode, var en av de første, som kraftig slog ind paa den retning, videnskaben til største held for dens kraftige udvikling har taget i de tre tidligste tiaar, nemlig den physiologiske.”

Forskjellige vurderinger av Sars som sogneprest Distriktslegen i Nordhordland, Søren Hannestad (1808-1872) beskrev Manger prestegård som ”det lysende fokus hvorfra så mange stråler utgår over den medisinske verden”. Maren, på sin side, skal ha kommentert prestegjerningen han med følgende: ”De ektepar som Sars hadde erklært for rette ektefok å være, kan neppe være riktig ekte” Selv om Sars åpenbart nyttet alle muligheter til vitenskapelige arbeid parallelt med prestegjerningen, tok han i mot valget som sognets ordfører i 1844-45. I Manger hadde bøndene rorplikt, dvs plikt til å skysse soknepresten og det sies at de var lite blid for det ekstra slitet som fulgte av at presten monterte en planktonhov under prestebåten! Det påstås at han en gang glemte hele høymessen da han fant sjøpølser i Harkestadsundet i Øygarden. Til sist var menigheten så misfornøyd med prestens kirkelige arbeid at de valgte hovedkirkesanger Morken til å meddele Sars menighetens syn – med følgende ord ”Kyrkjelyden vil heller sjå presten sin hæl enn presten sin tå.” . Presten holdt selv prestebåten, en jegt med 4 par årer. Skysskarene måtte stille kl. 08.00 og dersom det var uvær, måtte klokkeren lese prekenen. Sars`s sognebarn kunne naturligvis ikke fatte og forstå betydningen av hans vitenskapelige virksomhet og betraktet ham nærmest som en trollmann som dro skrømt opp fra sjøen og hadde Svarteboka og slik kunne disponere over både fanden og andre av mørkets ånder. ”Um ikkje Sars gjorde mykkje i kirka eog kristenlivet, so lyt nemnast at under taket i Manger Prestegard hev dei (Ernst og Ossian) havt sin fyrste framvokster, de som seinare samle um seg det beste som fanns i lndet av vitskap og tankeliv ( i Fru Marens berømte søndagssalong)

PC Asbjørnsen var en av de siste gjestene hos familien Sars i prestegården på Manger. Han gjestet familien i flere uker på senhøsten 1853 og kom fra fjordstudier i Sundhordland. I Hardangerfjorden. Der hadde han fanget en hittil ukjent, frittsvømmende sjøstjerne i fjord-dypet. Sjøstjernen fikk navnet Brisinga endecacnemos etter gudeninnen Frøyas brystsmykke. Dette funnet fikk stor vitenskapelig betydning fordi det kastet lys over hittil ukjendte geologiske forhold i denne dype fjorden. Asbjørnsen ble senere også en meget velkommen venn av Sars-familien etterat de var flyttet il Kristiania. ”Det gjør godt å se et sådant freidigt Ansikt som Sars`, at høre således en hjertelig latter som hans, at blive behandlet således aldeles likefremt som bon Camerad av en så utmerket og fortreffelig Mand, gjør naturligvis også godt, især i vore ofte fornemt penible, kjedsomt splittede forhold. Jeg vil ikke tale om at jeg i vitenskapelig henseende virkelig profiterer mer av de få timene jeg var sammen med Sars enn av andres semesterlange foredrag. Forresten ryger han tobak som en Burian og bander som om han aldri skulle ha stått på en prekestol” .

Ekstraordinær professor etter 24 år som sogneprest i havgapet Kinn og Florø Manger Bergen Christiania 1854-69 for endelig å kunne konsentrere seg om sin naturhistoriske vitenskap!

Familieøkonomien Lønnen som sogneprest var 450 spd i tillegg til det prestegården ga av naturalier. Sars måtte selv skaffe seg mikroskop og annet utstyr til studiene av de levende dyrene og til å lage illustrasjonene på kopperplater. Omkostningene til trykking av arbeidene kom i tillegg. Årene på Manger med den stadig stigende barneflokken ga dem konstante økonomiske bekymringer i tillegg til sorg og savn over barna som døde. Det ble ikke bedre i Christiania, med utgifter til hus, familie og selskapelighet, selv om lønnen nå var steget til 1500 spd. Gjelden var nokså konstant , 500 spd, inntil Sars solgte hele sin samling av preparater til Universitetet for 4000 spd. Det gjorde ham gjeldfri i 5 år. Men da han døde i 1869, sto familien på bar bakke. P.C.Asbjørnsen organiserte en internasjonal innsamling blant Europas mange naturforskere og familien fikk en pen æresgave. Det var sønnene, Ernst og Ossian, som tok seg av familieforsørgelsen. De fortsatte å bo hjemme hos fru Maren til hun døde i 1898. De giftet seg aldri og flyttet siden til søsteren Malla og hennes mann Thorvald Lammers.

Dyrerikets historiske utvikling Sars var klar over at dyrerikets utbredelse i vår tid er resultat av en historisk utvikling. Han ga seg derfor i kast med istidsglaciologien – I 1865 kom han med en avhandling om arktiske dyreformer i Kristiania-fjorden. I 1866 kom en avhandling om en fastsittende sjølilje, Rhizocrinus lofotiensis (Sars) som Georg Ossian hadde funnet på 550 m dyp i Lofoten. Dette funnet alene var sensasjonelt fordi dette dyret tilhørte en gruppe pigghuder man trodde forlengst var utdødd. Disse arbeidene dannet innledningen til de senere studiene over relikt-problemene i Norge. 1868 kom hans siste avhandling ”Fortsatte bemerkninger om det dyriske Livs utbredelse i Havets dybder”.

Sars og Asbjørnsens funn av dyphavsformene Brisinga og Rhizocrinus vakte stor internasjonal oppmerksomhet De ga støtet til store internasjonale dyphavsekspedisjoner fra Storbritannia og Amerika, på let etter flere fortidsdyr i havdypene. Den første dyphavsekspedisjonen var The Challenger, 1872-76. I løpet av 4 år krysset ekspedisjonen ekvator 6 ganger, og kartla verdenshavens fysiske og geologiske forhold. Ekspedisjonen fant over 4700 nye arter. Den i dag er omtalt på Bergen Museum. Den Norske Nordhavs-Expedition 1876-78 kom i gang på initiativ av GOSars, Mohn og Danielssen som på den tiden også var stortingsmann. Materialet fra ekspedisjonen ble en viktig ressurs for Bergen Museum. Den neste ekspedisjonen var den norske Atlanterhavsekspedisjonen 1900 Som gikk med landets første spesialbygde forskningsskip. D/S Michael Sars.

Darwin og ”Artenes opprinnelse” 1859 Sars lånte boken på Universitetsbiblioteket i 1962. Han kjente til Darwins tidligere arbeider, men ble ikke uten videre overbevist av hans nye teori. Mye av Sars`arbeid støttet Darwins utviklingslære, men Sars var ikke uten videre villig til å godta konklusjonen før i begynnelsen av 1869, et halvår før han døde. I augst denne siste høsten kom den tyske biologen Ernst Haeckel (1834-1919) på besøk til Sars. Haeckel var evolusjonstankens Flaggbærer i Europa og Sars hadde lest hans bok Generelle Morphologi (1866) og skrev til ham at han var helt enig i de fleste av hans synspunkter og at avstamningslæren ga den mest sannsynlige forklaring på de organiske kjennsgjerningene, de samme synspunktene som han hadde lagt fram i Videnskabsselskapets møte tidligere på året. Darwins lære møtte imidlertid kompakt motstand ved Universitetetet, Sønnen GOSars begynte å forelese over utviklingslæren, men måtte gi det opp, noe som den datidige medisinerstudenten lepralegen G. Armauer Hanssen beklaget sterkt. Både GOSars og Armauer Hanssen ble svorne Darwinister.

Manger har en berømmelig plass i vitenskapshistorien som det stedet hvor landets største marinbiolog, Michael Sars, gjorde sine viktigste studier Hvor på vakt han laa hundre øine saa, Hvor aartusen sanden sanket, hvor den mindste livspuls banket Der han gav seg ro, stille, klok og tro I en draape vand speidet, fulgte han Verdenshavets liv han sænkte tanken, hvor den før ei tænkte Dypets gaade laa, hvor han banket paa Bjørnstjerne Bjørnson, ved Sars grav 1869