Men han klarte å styre seg — for ellers ville det nok bli bråk, og da kunne det hende at faren i rent raseri ble hjemme! Hvem kan vite hva slags tanker voksne kan få? «Vi vil snart bli kjent med kameraten din,» sa moren til Anton. «Og foreldrene hans også, naturligvis.» «Foreldrene hans?» utbrøt Anton. «Naturligvis,» sa moren, «vi vil da vite hvem vår sønn blir venner med.» «Men jeg er da ikke venn med foreldrene!» ropte Anton. «Likevel!» sa moren. «Hvor bor

forresten kameraten din?» «Vi må skynde oss,» avbrøt faren, «kom, Helga!» «Ja, jeg kommer straks,» sa moren. Anton som alt hadde begynt å håpe at han skulle slippe å svare, begynte å stamme: «Han — han bor like ved k-kirkegården.» «Hvor?» utbrøt moren forferdet, men faren tok henne forsiktig i armen og trakk henne med ut i trappeoppgangen. «Skjønner du ikke at han bare lurer deg,» lo han.

«Hvor fins det noe slikt? Karneval om sommeren, vampyrer, kirkegård!» På trappeavsatsen snudde han seg enda en gang og vinket. «Ha det, Anton!» moren vinket også, men hun virket urolig og ettertenksom. Hadde hun fått mistanke? Anton lukket døra og gikk inn på rommet sitt. Fra vinduet kunne han se at foreldrene satte seg inn i bilen og kjørte av sted. Forhåpentligvis gikk det ikke så lang tid før Rydiger kom !

Sola hadde gått ned. Stor og rund stod månen på himmelen. Seks etasjer under ham var gatelyktene blitt tent. En stor svart sommerfugl flagret der, kom langsomt nærmere og begynte å stige i vide svinger, helt til den var på høyde med Antons vindu. I samme øyeblikk gjennomgikk den en merkelig forandring: først dukket det fram to føtter under vingene, så viste det seg to hender, og til slutt så Anton et uhyggelig hode som bare

var så altfor kjent for ham. Det var den vesle vampyren som med en imponerende sving landet i vinduskarmen ved siden av Anton. «Som du skremte meg!» gispet Anton. «Hva mener du med skremte?» sa vampyren og ristet på seg. «Flyr du alltid som en nattsvermer?» spurte Anton. «Unnskyld?» utbrøt vampyren, og øynene hans glitret rasende. «Det var ingen nattsvermer, men en flaggermus!» «Det så jeg ikke,» sa Anton forlegen.

Alltid måtte han tråkke i salaten! Men vampyren var ikke særlig nærtagende. Han satte alt opp et vennlig ansikt, så langt han kunne det som vampyr. «Er du alene?» spurte han. Anton nikket. «Jeg har tatt med noe til deg!» Og fram fra kappen sin trakk han enda en kappe, med samme snitt og like svart. At det var en ekte vampyr- kappe, kjente Anton igjen på de mange blodflekkene og lukta av fuktig jord, råttent tre og innestengt gravluft.

«Ta den på deg,» hvisket vampyren. «Ska jeg ta den på meg?» spurte Anton engstelig. «Ja, sett i gang!» «Ja men,» mumlet Anton. Han tenkte plutselig på fortellingen om maskeraden. Kanskje han ville forvandle seg til vampyr når han tok på seg kappen? Riktignok måtte ofrene i de fortellingene han hadde lest, bli bitt av en vampyr — men visste han hva den vesle vampyren hadde tenkt å gjøre med ham? Han begynte å skjelve

voldsomt, og tok noen usikre skritt bakover. «Men Anton,» sa vampyren, «jeg trodde da vi var venner!» «J-ja,» stammet Anton, og i opphisselsen snublet han i skoleveska ved siden av skrivebordet og falt så lang han var på golvet. Vampyren hjalp ham opp på beina igjen. «Tror du at jeg kunne gjøre deg noe?» spurte han og så lurende på Anton i øyekroken. «N-nei,» sa Anton og rødmet, «jeg tenkte bare at kanskje kappen...

Men det er naturligvis bare t-tull,» tilføyde han. «Ja visst!» bekreftet vampyren, tok kappen opp fra golvet og rakte den til Anton. «Her, ta den på deg!» Anton merket med ett at han ble forferdelig kvalm, men likevel tok han kappen og trakk den langsomt over hodet. Vampyren så på ham med lysende øyne. «Og nå — nå kan du fly!» «Fly?» spurte Anton. «Hvordan da?»

«Ikke noe er lettere enn det!» ropte vampyren, hoppet opp på skrivebordet og slo med armene. «Du tenker bare at armene dine er vinger! Og så beveger du dem som vinger, helt rolig og i takt. Opp, ned, opp, ned...» Han hadde bare gjort noen få vingeslag før han begynte å sveve. Denne teksten er hentet fra boka ”Den Vesle Vampyren” den tyske forfatteren Angela Sommer-Bodenburg.

Den vesle vampyren er en barnebokserie på foreløpig nitten bøker av den tyske forfatteren Angela Sommer- Bodenburg. De tolv første bøkene er oversatt til norsk, oversatt av Tormod Haugen og utgitt av Gyldendal. Bøkene har solgt over 10 millioner titler og er oversatt til 30 språk. Serien handler om vennskapet mellom menneskebarnet Anton Bohnsack og vampyrbarnet Rydiger von Schlotterstein

Andre viktige personer er Antons foreldre, som for all del ikke må finne ut at Rydiger ikke bare er en gutt som liker å kle seg ut, Rydigers lillesøster Anna, som har en sterk (og gjengjeldt) romantisk interesse i Anton, Rydigers storebror, den oppfarende Lumpi, og Rydigers andre slektninger, som alle er vampyrer (den vi støter mest på er Tante Dorothea). Jeg håper dette har gitt dere lyst til å lese mer om Anton og Rydiger.