Norsk språkhistorie (komprimert) Fra StainawarijaR (steinkasteren) til Steinarr til Steinar/Stein Urnordisk – norrønt – moderne norsk År 0-1000-2000 Merk at Norges urbefolkning antakelig er samisk og de har ikke et germansk språk og heller ikke et indo-europeisk språk, men et finsk-ugrisk språk Er samene blitt en minoritet i sitt eget land? Som indianerne i Nord- og Syd-Amerika? Og som tibetanerne i Tibet?

Fra urnordisk til 1814 200-700 e.Kr.: Urnordisk (av urgermansk) – bare steininnskrifter med runeskrift 700-1350: Norrønt (egt. vest-nordisk av nord-germansk) – både runeskrift på stein/bein/tre og latinsk skrift på pergament (ca. 1100) – også kalt ”dansk tunge” – alle snakket omtrent likt i Norden og i England kalte de det ”dansk” (ikke finnene) 1350-1536: Mellomnorsk – norrønt forfaller som språk – kasus forsvinner nesten 1536-1814: Nynorsk talespråk, dvs. dialekter i bygdene – dansk skriftspråk – dannet dagligtale i byene (dansk-norsk talemål) PS: Denne ”nye norsken” er ikke det samme som nynorsk sidemål, altså språket som Ivar Aasen bygde på dialektene fra 1840/50/60-tallet

1814-1885 Det norske skriftspråket er i realiteten dansk – ikke aller liker det, Norge er: En egen nasjon, må ha en egen kultur og et eget språk Det norske talemålet er dialektene på bygdene og dannet dagligtale i byene (hør på Rolf Kirkevågs Monte-Bello-språk) Norske prester og fogder knotet (snakket) dansk-norsk (hør på Haakon 7 på NRK)

Tre realistiske veier til det nye norske skriftspråket Beholde danske som skriftspråk: Embetsmennene og danomanene ville dette, Welhaven, P.A. Munch (eller nytt språk basert på en dialekt, teori) Fornorske dansken og bruke den dannede daglige tale i byene som utgangspunkt: Knut Knudsen (gradvis endring), Wergeland og patriotene startet dette Skape et helt nytt språk basert på et utvalg av bygdedialektene: Ivar Aasen og Åsmund O. Vinje (radikal endring)

Og vinneren er… Knut Knudsens linje og bokmålet vant fram – 9 av 10 bruker dette Ivar Aasens prosjekt har nå tilslutning stort sett på Vestlandet (ikke Bergen), fjellbygdene – 1 av 10 Å beholde dansken var utenkelig, men det konservative bokmålet (riksmålet) har mange tilhengere Nynorsk som hovedmål fins så å si ikke i Nord-Norge, Trøndelag og på Østlandet Men Oslo er nynorskens ”høyborg”, Oslo universitet, Det norske teater, NRK, Språkrådet, Stortinget, mange forfattere kjemper for nynorskens eksistens

Vår språklige mester Hamsun Startet med å skrive kanselli-dansk, så vanlig dansk, så dansk-norsk (forsøkte seg litt på nynorsk i ungdommen) Fornorsket så språket sitt etter hvert og skrev en blanding av dansk og nord-norsk (”Hvad heder du?” (dansk) – ”Ka du heiter?” (nordnorsk) blir ”Hvad du heter?”)

Norge er et språkdelt land By mot bygd (bonde mot byborger) Et kulturelt skille og et språklig skille Den nynorske sjela og væremåten: Fråhald (avhold), kristendom og landsmålet (pietisme) Mot: bylivets gleder, restauranter, sekulær livsstil, bokmål Arbeiderklassen og AP gikk fra 1930 av inn for samnorsk, altså en forening av bokmål og nynorsk Prosjektet ble gitt opp i 1972 med dannelsen av Norsk språkråd Gro Harlem Brundtland gravlegger samnorsken med rettskrivingsreformen av 1981 – bokmål blir mer konservativt, altså mer likt riksmål (ikke offisielt språk i Norge)

Måltrollene kommer (Garborg, Sivle og Aasen)

Betegnelsen ”bokmål” (skriftspråk) 1885: Norge får to sidestilte skriftspråk: Jamstillingsvedtaket i Stortinget – presset fram av parlamentarismen og den nye Venstre-regjeringen Det ene: Vårt alminnelige skrift- og bogsprog (dvs. dansk, lett fornorsket – også kalt dansk-norsk) Norge hadde da hatt dansk som skriftspråk siden reformasjonen på midten av 1500-tallet Hamsuns ”Sult” fra 1891 var skrevet på ”pære” dansk og utgitt i København 1907: Riksmål 1929: Bokmål Siden splittet bokmål seg i radikalt bokmål (likt samnorsk – ”blei”, ”føyk”) og konservativt bokmål (riksmål – ”ble”, ”føk”) Mange i østlandsområdet snakker nesten som bokmål Radikalt bokmål er det talespråket som er mest produktivt i Norge – altså språket på østkanten i Oslo og rundt Oslo, også Follo Det er langt mer produktivt en Oslo-vest-språket

Jamstillingsvedtaket i 1885

Norsk språknemnd 1951 - link http://norsknettskole.no/fag/ressurser/itstud/fuv/holein/sprnemnd.htm

Betegnelsen ”nynorsk” (skriftspråk) Det andre: Ca. 1850: Det norske folkesprog (I. Aasen) 1885: Landsmål 1929: Nynorsk ”Tal dialekt, skriv nynorsk” – et slagord brukt av nynorskfolk Noen mener at nynorsken hadde fått større utbredelse hvis folk hadde snakket mer nynorsk enn å holde på dialektene sine Ca. 10% skriver nynorsk – 90% bokmål (noen begge) Dialektene står sterkt i Norge, nynorsken svekkes Sidemål blir trekkfag til eksamen fra neste år (undervisning) Samisk er vårt 3. offisielle skriftspråk – antall som snakker samisk: ca. 20 tusen (ikke germansk og ikke indo-europeisk)

Norske rettskrivingsreformer –) Veien mot samnorsk (sammenslåing av nynorsk og bokmål til ett felles norsk språk): 1907 (riksmålet tilnærmet til dannet dagligtale i byene – ”saken”, ikke ”sagen” - sidemålstilen innført i skolen) 1917 (tilnærming mellom riksmål og landsmål) 1938 (radikal reform på ”folkemålets grunn” – ”høna”) (1950-åra: Foreldreaksjonen mot samnorsk – ”hønen”) 1959 (moderasjon av 1938-reformen – nei ”høna”, men velg mellom ”gleda”/”gleden”) (1972: Norsk språkråd: språkfred ønskes) 1981 (bare bokmål, samnorsk oppgitt – ”frem” er greit igjen) 2005 (mest bokmålsendringer, ”føyk” og ”brøyt” tillatt)

Samnorskdyret (et språk(dyr) laget i en politisk komité…)

Stopp samnorskdyret – ja til riksmål (Arnulf Øverland, Andre Bjerke)

Nivået i språkdebatten var ikke alltid like høyt… ”En norsklærerinne fra Rana gav sin klasse et samnorsk-proklama: ”Hugs: det ender på –a! Skreiv du –a, gjeng det bra! Skreiv du -en, strauk du blank til eksama!” (Andre Bjerke)

Språk er politikk Høyre var (og er?) et riksmålsparti – ”Riksmålsforbundet” (1907) Venstre et målparti (landsmål=nynorsk) – ”Noregs Mållag” (1906) Arbeiderparti var fra 1930 for samnorsk – ”Landslaget for språklig samling” (1959) Uansett:

Indre stridigheter – ytre trusler Språksplittelsen og fokuset på hva som er egentlig er ”norsk” (”bokmål er egentlig bare dansk og noe fremmed, æsj…”), har ført til at fokuset på forhold mellom norsk og engelsk kanskje har gått noe i glemmeboken… Men det er neste forelesning (Quislings språkpolitikk er også et eget kapittel…)

Noen språkbegreper – talespråket, målføre eller dialekt Idiolekt: et enkeltindivids språk Dialekt: geografisk avgrenset språk: primærdialekt (eldste bygdedialekter), sekundærdialekt (yngre bygd- og bydialekter), og tertiærdialektdialekt (dialekter/sosiolekter innenfor en by/sted) Regionsspråk nærmer seg ofte mot nærmeste store by Sosiolekt: sosiologisk avgrenset språk – ”fint”/”stygt” Gruppespråk, fagspråk, slang, ungdomsspråk osv. Hva utvisker/utjevner dialektforskjeller: jernbane, veier, medier, Internett osv. Talespråket i Norge er ikke normert - du kan altså både si: Demokrati og demokrati, men ikke demokrati…

Noen språkbegreper - skriftspråket Bokmål og nynorsk er målformer De er offentlig normert og omfattet av masse regler du må følge, jfr. ordlista Men det fins (klammeformer) eller sideformer du som elev kan bruke, ikke jeg Og det fins likestilte former både du og jeg som lærer kan bruke: ham/han

Fra Oslo til Oslo - sjekk 1050: Oslo av oppr. norrønt ”Anslo”/”Aslo” (gudeslette/slette under åsen?) – egt. grunnlagt av Harald Hårdråde i 1048 (?) 1624: Christian 4 flytter byen vekk fra middelalderbyen og inn til Akershus festning og kaller den Christiania – også skrevet Xania Ca. 1877: Kristiania må det norske navnet da bli… Ch er dansk 1925: Oslo – nei Oslo var det visst…

Norsk språkhistorie på 1900-tallet http://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_spr%C3%A5khistorie_(20._%C3%A5rhundre)