Politisk skandalisering Sigurd Allern, Universitet i Oslo

Skandalenes markedsplass Skandaler er i sin moderne form uløselig knyttet til nyhetsmediene, de er ”konstituert av medierte former for kommunikasjon (John B. Thompson) Journalistenes roller: Skandalens rapportører, fortolkere - og i varierende grad dens regissører Markedsplass i to betydninger: Informasjons- og ryktebytte & oppmerksomhet og salg

En gammel historie Scandalon (gresk): ’årsak til forsyndelse/overtredelse’. Brukt som bilde om hindring på veien, en støtestein, for å teste forholdet til Jahve/Gud. René Girard: Begjæret etter å avsløre den skjendige handlingen, binde synderen til skampælen, gi en straff som fortjent Mary Douglas: Å finne ’skyldige’ letter samfunnets indre kontroll og styrker lojaliteten.

Svenske ministrer må gå i 2006 Stegö-Ch Borelius Billström

Bonus og pensjonsskandalen, , Sverige 2009

Byggekrøll i Tana (en mislykket skandalisering)

Å definere en skandale Skandalene utløses ved brudd på bestemte normer. Det er oppfatningen av at noe er et overtramp som definerer det skandaløse enten skandalen handler om penger, sex, skattejuks, manglende lisensbetaling eller et annet brudd på ”god moral” Skandalen forutsetter offentlighet og fører til offentlig fordømmelse i og gjennom mediene. Noen må stå fram som rystet og sjokkert. Skandalen truer tillit/renommé. Skandaler kjennetegnes av spenning, uvisshet og fortellingen kan minne om en kriminalroman

En som stadig lar seg sjokkere

Politiske skandaler – og symbolsk makt Enhver politiker – og enhver toppleder i en organisasjon - er helt avhengig av å anvende symbolsk makt for å overtale og påvirke andre. Det forutsetter tillit, respekt, et godt omdømme. Hvis tillit og omdømme rives ned, svekkes også den symbolske makten. Omdømmekriser blir fort fatale. Nyhetsmediene spiller en nøkkelrolle i å bygge opp symbolsk kapital – og rive den ned. (John B. Thompson: Political Scandal. Power and Visibility in the Media Age)

Skandalisering i mediedrev Et drev er en jakt der mennesker og jakthunder sporer opp og driver viltet mot jegeren - eller i gamle dager, mot ravinen og stupet. Mediedrev: 1 Omfattende intens rapportering 2 Personfokuserte anklager om normbrudd som karakteriseres som en skandale 3 Flere dominerende redaksjoner deltar over en viss tid 4 ..med samme perspektiv og dramaturgi og der 5 utgangen på saken er uviss

Politikkskandaler og politikerskandaler Skandaler finnes på mange områder (næringsliv, kulturliv, idrett, Akademia, interesseorganisasjoner, religiøse samfunn - og politikk) Politikkskandaler: ”Brudd på regler, prosedyrer i utøvelsen av politisk makt” (Midtbø 2007). Mongstad (1987), Statoil (2003). Bofors (1986). Politikerskandaler (mer personorientert, gråsoner mellom offentlig-privat). Pratskandaler.

Skandalenes nasjonale særtrekk Hva som oppfattes om utilgivelig normbrudd endres med historien og varierer fra land til land Britiske sexskandaler ville ikke vært ”skandaløse” i Frankrike. En full politiker (Per Sandberg med promille på Stortingets talerstol eksempel) er en skandale i Norge, men knapt registrerbart i Finland Synet på korrupsjon er ulikt i mange land Norske dyder: nøysomhet og enkelhet. Våre politikere skal både være folkelige og moralske. I Sverige: ordning och reda

Skandalen i skandalen Liten sak blir stor: Manuela-saken Clinton: I did not have sexual relations with that woman. Klassikeren (Profumo/Christine Keelerskandalen i England): Oh, what have you done cried Christine, You’ve wrecked the whole party machine! To lie in nude may be terrible rude, But to lie in the House is obscene

Medieskandalers dramaturgi Første akt: etablere tolkningsrammen, sette klanderverdige handlinger i et grelt lys. Brudd mellom liv og lære. Kulturelt narrativ: Det finnes alltid en skurk – og ofte et offer. Andre akt: tilsvar, nye avsløringer, gjerne med en utvidelse av rommet for konflikten. Mediene som regissør! Terskelen for vitneprov og anklager senkes. Sovende bjørner vekkes. Tredje akt: klimakset/utløsning. Noen innrømmer skyld, går av eller sparkes. Uten botsgang ingen nåde! Unntaksvis: En fjerde akt, som i Tønne-saken. Den medierte skandaliseringen som offentlig en skandale.

Nyhetskonkurransen i drevet ”En kjent makthaver trengt opp mot veggen, med lyssky gjerninger på samvittigheten og panisk skrekk i blikket, er mediekulturens journalistiske høydepunkt” (Göran Rosenberg 2000) Skandaler som populærkulturell såpeopera: høy kjendisfaktor, lett forståelige normbrudd, lavt abstraksjonsnivå, enkel visualisering. Meningsmålinger, føljetongkarakter. Små kostnader. En ’snakkis’ Runddans i mediene. Repetisjon på alle plattformer.

Tolkningsprivilegiet Kommentatorkorpset (the pundits of the press) som mediedomstol. Journalister som politiske aktører Fra analyser til verdidommer og spådommer. Fra Dagsnytt 18 til Redaksjon Én til Tabloid til Holmgang til Standpunkt. Kommentatorprofilering i markedskonkurransen. Kommentarer som selvoppfyllende profeti

Ti bud for den som vil skandalisere (Todal Jenssen & Fladmoe i Allern/Pollack (red. 2009) 1 Velg saken ut fra dens evne til å vekke umiddelbar harme hos folk flest 2 Unngå saker som krever forkunnskap eller forklaring 3 Har du ingen sak, vent på en eller skap en. 4 Framsettes mange nok påstander om uredelighet og udugelighet, vil noe feste seg Machiavelli med nytt våpen

…flere bud i Machiavellis ånd 5 Gå til en forutsigbar journalist og redaksjon, helst en uten lojalitetsbånd og prinsipper 6 Velg et medium med stort publikum, en redaksjon som blir sitert 7 Unngå å stå åpent fram som kilde. 8 Har skandaliseringen allerede startet, bær mer ved til bålet 9 Vis alltid til den allmenne moral og de høyeste prinsipper, aldri dine egne interesser 10 Ros den du skandaliserer når du krever hans eller hennes avgang, det øker anklagens troverdighet

(1) Trivialiseringshypotesen Politikerskandaler handler i et større samfunnsperspektiv ofte om trivielle norm- og regelbrudd som på grunn av medierapporteringen får store proporsjoner. (I Norden: lover og regler) Vår konklusjon, bygd på de empiriske funnene i de ulike casestudiene er at hypotesen styrkes. Men vanskelig å betrakte adferd vi ikke liker som trivielt

(2) Individualiseringshypotesen Politikerskandaler begrenses till individuelle, personliga normbrott g personlig ansvar – mens kollektivt lederansvar og strukturelle forhold som påvirker individuelle handlinger holdes utenfor mediebildet. Hypotesen styrkes i hovedsak. Men den med må modifiseres noe i visse sammenhenger. Eksempler: Public service-lisens, samt skatteavdrag for husholdsnære tjenester i Sverige.

(3) Anførerhypotesen Skandaliseringsprosessen forutsetter at en eller flere ledende nasjonale medier fungerer som pådrivende. I hovedsak styrkes hypotesen. Løssalgsavisene favoriserer personliga skandaler om politikere, ettersom dettet attraherer et stort publikum og kan dramatiseres som såpeoperaer. En observasjon er at flere store nyhetsmedier ofte konkurrerer om å innta den ledende rollen i jakten på den/de skandaliserte.

(4) Flokkdyrhypotesen Nyheter holdes innenfor en skandaliserende tolkningsramme og resirkuleres. Presseflokken følger anførerne. Ingen har eller tar ansvar for proporsjonene. Hypotesen styrkes mht. de store nasjonale nyhetsorganisasjonene, men enkelte nyhetsorganisasjoner (spesielt regions- og lokalpressen mht. prioritering) avviker fra bildet. Mer variasjon på kommentar enn nyhetsplass.

(5) Politisk profil-hypotesen Nyhetsorganisasjoner med en ideologisk-politisk bakgrunn (som den tidligere partipressen) påverkas i sine sympatier og i tolkningen av politiske skandaler sin bakgrunn. Hypotesen blir IKKE styrket, unntaket er noen av de norske casene (som i Valla- og Haga-sakene). Stort sett spiller politisk-ideologisk bakgrunn ingen rolle. De eventuelle sympatiene synliggjøres først og fremst på kommentarplass. Det finns en interessant forskjell mellom Norge og Sverige: Norge har den politisk mest differensierte pressen.

(6) Kjønnshypotesen Både mannlige og kvinnelige politikere skandaliseres, men toleransegrensen for normbrott er lavere for kvinner. Av kvinnelige ledere forventes en høyere grad av empati. Privatlivet omtales mer enn skandaliserte menn. I noen grad styrkes hypotesen gjennom casestudiene. Kvinnelige politikere lever ikke opp till forventningene om å ”legge sig flat” og be om unnskyldning. Men ”privatlivshypotesen” styrkes ikke. Mer empirisk forskning kreves

(7) Demoniseringshypotesen Den skandaliserte blir del av en beretning der det Gode står mot det Onde, Overgripere mot Offer. Den som kritiseres/anklages demoniseras i rollen som den skyldige. De skyldige skal sorteres fra de uskyldige og få sin velfortjente straff ved skampælen. Generelt sett styrkes den. Ett tydelig unntak: Oslos ordfører (Ditlev-Simonsen) ble gjennomgående behandlet som en ulykksalig eldre gentleman.

Selvlegitimering og populisme Et viktig aspekt i mediedrev og skandalisering er kombinasjonen av nyhetsorganisasjonenes markedsorientering og journalistikkens behov av legitimitet. Det problematiske med mediedrev i skandaliseringsprosesser er at denne typen av politisk journalistikk sjelden gir oss noen nye innsikter, bare en plass p tribunen ved giljotinen. Verd å huske skillet mellom politikkskandaler og personorienterte politikerskandaler