Norske Dialekter Av: Line Therese Kristensen

Innholdsfortegnelse Del 2: Nordnorsk Del 3: Trøndersk Del 4: Vestlandsk Del 5: Østlandsk Del 1: Forskjellen på dialektene!

Forord Jeg skriver om norske dialekter, fordi jeg har vært med å høre mange forskjellige dialekter i utlandet. Faren min kommer også fra Nord Norge, og jeg ville lære litt om hans og familien min sin dialekt. Når jeg bodde i utlandet, gikk jeg på skole med folk fra hele Norge. Nesten alle sammen snakket forskjellig, mens nesten ingen snakket bokmål som meg. Jeg hadde også en oppgave for en stund siden som handlet om alle norske dialekter, og hadde da litt kunnskap om dette fra før av.

Forskjellen på dialektene Det som er lettest er å skille mellom de to hoveddialekt områdene, altså Østnorsk og Vestnorsk. Østnorsk har de dialektene der jamvektsloven har funka, det vil si østlandsk og trøndersk. Begge disse målområdene har kløyvd infinitiv. østlandsk har -e i infinitiv av overvektsord og -a av jamvektsord, mens trøndersk har apokope av overvektsord og -a av jamvektsord. Vestnorsk kan deles inn i da vestlandsk og nordnorsk. Vestlandske dialekter har enten -a eller -e i infinitiv, men aldri kløyvd infinitiv. Nordnorsk har stort sett apokope, det vil si ingen ending i infinitiv. Noen dialekter på Helgeland har klare østnorske trekk som kløyvd infinitiv (ranværing) og tjukk l.

Nordnorsk Nordnorsk har en spesiell setningsmelodi. Et element er høytone, dvs. at stemmeleiet ligger høyest i trykktunge stavelser. Noe av nordnorsk (Brønnøy-området og det meste av Nord-Troms og Finnmark) skiller ikke mellom to ordtoner. Av fellestrekk for nordnorsk kan videre nevnes bøyningsendelsen -an i intetkjønn flertall (alle husan), pronomenformene e(g) eller æ(g) og dåkker, og leddstillingen i spørsmål som Ka du sei? (Hva sier du?).

Innenfor nordnorsk kan man skille ut fire dialektområder: Helgelandsmål strekker seg fra grensen mot Trøndelag til Saltfjellet. Et felles kjennemerke er tykk l for både gammel l og rð (rå).   Salten, Lofoten og Sør-Vesterålen utgjør et område for seg. I Salten er apokopen mest intens, med bortfall av endevokalen i en rekke grammatiske kategorier. Nordligst i området er det apokope i infinitiv, men ikke i svakt hunkjønn (å knus ei flaska). De apokoperte ordene har en egen tonegang (cirkumfleks).

Det er blitt sakt at Finnmark ikke har egentlige dialekter, men det er ikke sant. Grunnmønsteret i finnmarksmålet er nedarvet og stedbundet som dialekter andre steder. Talemålet til innflyttere sørfra har satt visse spor etter seg, og det kan i noen grad finnes påvirkning fra samisk og kvensk. I indre Troms har det østnorske talemålet til innflytterne fra Nord-Gudbrandsdalen og Nord-Østerdalen holdt seg godt. Bymålene har i regelen de samme målmerkene som bygdene omkring byen, men de har større indre forskjeller enn bygdemålene. Disse forskjellene har helst sosialt grunnlag, men kan også vise seg geografisk, jfr. østkant- og vestkantmål i Oslo. Talemålet i de høyere sosiale lag i byene knytter seg gjerne nærmere til skriftmålet enn til stedets dialekt. Typisk er denne forskjellen f.eks. i Stavanger.

I Bergen har alle sosiale klasser svært tydelige avvik fra dialektene omkring byen, f.eks. infinitiv på -e, endelsen -en i hunkjønnsord: boken, fortidsformer på -et: kastet. Bymålene viser stor evne til å trenge inn på bygdemålenes område, både på grunn av sin høyere sosiale prestisje, og som en følge av den større befolkningskonsentrasjonen i byene. Særlig urbaniseringen i tiden etter siste krig har fremskyndet denne utviklingen.

Trøndersk Trøndersk er en samling av norske dialekter som snakkes i Trøndelag, på Nordmøre og i Bindal. Dialektene har en del felles med dialektene på Østlandet, som f.eks. jamning, lavtone - setningsmelodi, og retroflekse konsonanter, og andre trekk felles med nordnorsk som palatalisering og apokope. Den svenske nabodialekten jemtsk er også noe av det samme.  

Variasjoner Det er til dels store forskjeller mellom de trønderske dialektene. Man snakker mer tradisjonell trøndersk i bygdene enn i byene, og de største forskjellene finner en mellom enkelte dialekter i Nord-Trøndelag og den sterkt bokmålspåvirkede «fintrøndersken» i deler av Trondheim. Bøyinger av ord, særlig verb, kan være ganske forskjellige. Her et eksempel med forskjellen av verbet å være: Trondheim: å vær, eller å værra Innherred: å vårrå Et annet eksempel på variasjoner er variantene av ordet gulv: Trondheim: gålv ? formen gulv er også brukt Innherred: gælv eller gølv

Vestlandsk Vestlandsk kan deles i tre grupper: sørlige e-mål finnes i det sørvestlige Telemark, Aust-Agder og østlige kystbygder av Vest-Agder. Infinitiv ender på -e: fare, kaste, og likeledes svake hunkjønnsord: vise, vike. Det er stor forskjell mellom målet i ytre strøk og i indre bygder, særlig Setesdal, der mange gamle trekk har holdt seg godt, og en rekke nyutviklede særtrekk også finnes, f.eks. dd for gno. (Også i indre Telemark og Vest-Agder): fjødd for fjell. Nordlige e-mål omfatter dialektene i ytre Sogn, Sunnfjord, Nordfjord, Sunnmøre og Romsdal. Her er det -e både i infinitiv og i svake hunkjønnsord. Det er nå knapt noe tilbake av ð-uttalen i ord som jord, men denne holdt seg opp til 1900-tallet i bygdene ved Stad. I Romsdal finnes det østlige uttaletrekket tykk l, men bare i ord med gammel l: sol, ikke i ord med rd.

Østlandsk Østlandsk kan deles i fire grupper: Vikværmål el. vikværsk omfatter dialektene i Østfold, Vestfold og det sørøstlige Telemark (Grenland). Med unntak av det sørlige Østfold og litt av Vestfold gjelder her jamvektsloven. Flertallet av substantiv har -ær, -æne/-ane (ballær, på vengæne/vengane). Fortid og partisipp av en klasse svake verb har -æ eller -a: kastæ/kasta. Til vikværsk regner noen også dialektene på Romerike, Ringerike og i nedre Buskerud. Både i dette indre og i det ytre området mangler presens av sterke verb omlyd: kommer. Fra og med Oslo og nordover er bestemt form flertall av sterke hankjønnsord tostavet: gutta, hæla. Nord for Oslo ender fortid og partisipp på -e: kaste, men på -a i gamle kortstavelsesord: svara. På Romerike og Ringerike er det nå helst -a også i kasta.

Opplandsmål er dialektene på det indre Østlandet Opplandsmål er dialektene på det indre Østlandet. Til dem vil noen også ta med målet i nedre Gudbrandsdalen og (sørlige deler av) Østerdalen. Her finnes jamning i økende grad nordover: former som kåmmå, næva, stuggu. Her er hovedområdet for fortidsformer som kaste (men svara) og flertall bestemt form hesta. Presens av sterke verb har omlyd: kjæm (med et overgangsområde: kjæmer).

Trøndelag Nord Norge Østlandet Vestlandet

Linker http://no.wikipedia.org/wiki/Norsk#Dialekter http://no.wikipedia.org/wiki/Dialekt