Sjur Kasa, Høgskolen i Hedmark Fossekraft, oljerigger og regnskog – om den norske klimapolitikkens paradokser Sjur Kasa, Høgskolen i Hedmark

Dette foredraget En kort oversikt over norsk klimapolitikk -fra tidlig «kuttentusiasme» til «kostnadseffektivitet» og videre til «snever teknologipolitikk» og «kvotekjøp» Hvorfor har det blitt sånn? - en spesiell energisituasjon og næringsstruktur (vannkraft, olje, elektro-kjemisk industri) - (fremdeles) sterke korporative koplinger mellom stat, arbeid, kapital (og regioner) i energinæringene - og sterk innflytelse fra handlingsfiendtlige økonomer Hva er konsekvensene? - svak mobilisering blant forbrukere, borgere og lokalsamfunn - svekkes mulighetene for et bredt sosiologisk engasjement? - kontrast til Sverige

Norsk klimapolitikk rundt 1990: Store ambisjoner! Slutten av 80-tallet: Ny miljøbølge 1989: Entusiasme! Stabiliseringsmålsettingen – stabilisering av utslippene av CO2 på 1990-nivå i 2000 1990/91: Virkemiddeloffensiv! – CO2-avgifter på mineralolje, bensin og utslipp fra sokkelen Husk på GRO!

Nye økonomiske virkemidler – avgifter og kvoter Ekspertbidrag (OECD, SSB) pekte på at CO2-avgifter kunne innføres uten store BNP-tap Kompatibelt med dreining mot næringsnøytralitet og tilbudssidepolitikk (Men merk: «kapitalismekritikerne» i Senterpartiet og SV var også for avgifter)

Men kostnadseffektivitet ble også et argument mot å gjøre noe hjemme… Generell økt oppmerksomhet rundt høye norske rensekostnader fra økonomene og FIN (olje og vannkraft) Unngå prosentvise kutt internasjonalt, få til «fleksible mekanismer» for gjennomføring av kutt der det er rimeligst

Hjemme var det uansett politisk vanskelig å gjøre noe som helst...

Overlappende næringspolitiske segmenter (Egeberg et al.) En allianse av fagforeninger (LO) og arbeidsgivere (PIL) i elektro-kjemisk industri - store utslipp fra kjemiske prosesser - koplet til staten i industripolitikken og det inntektspolitiske samarbeidet - kombinert med en særnorsk regionpolitikk Olje- og gassnæringen (særlig Hydro, Statoil) - koplet til staten i oljepolitikken - stadig økende utslipp fra sokkelen - ønsket å bygge gasskraftverk for industriekspansjon (Naturkraft, 1994)

Spede forsøk på hjemlige tiltak møtte derfor hard motstand Tidlige 90-tallet: Initiativ for en CO2-avgift også for industrien Men avgiftene truet sysselsetting i industrien og gasskraftplanene Forsøk på å ta litt større kutt hjemme gjennom avgiftsutvidelser strandet i 1992, 1996 og 1998 på motstand fra industrien og AP/FrP/Høyre Forsøk på en internasjonal CO2-avgift strandet i 1995, og Norge fikk aksept for «kutt ute» i Kyoto-avtalen (1997)

Men – samtidig ble klimasaken uventet politisert: Gasskraftsaken Fellesaksjonen mot gasskraftverk 1997, trusler om sivil ulydighet, men også regionale konflikter (hvem skulle få gasskraftverk?) samt krangel mellom utbyggerne (Hydro lanserte utslippsfritt gasskraftverk i 1998 mot Naturkrafts vilje)

1996-2001: Økende desperasjon og et ”policy-vindu” for ”fixes” CCS (karbonfangst og –lagring) ble promotert som mulighet av SINTEF og Bellona (Sleipner) Jagland introduserte CCS på LO-Kongressen i 1996 «Bondevik I» (1997-2000) la etter nøling opp til storsatsing på CCS Men Bondevik måtte gå fordi han nektet å gi klarsignal for gasskraftverk uten CO2-rensing i 2000 Gasskraftsaken vokste imidlertid og begynte å splitte industrinettverkene: Særlig LO og AP

Henriksen-utvalget: Et korporativt kompromiss Nedsatt av Samarbeidskomiteen LO/AP i 2000 for å utrede innenlands bruk av gass i Norge Besto av både gasskraftmotstandere og industriinteresser «Ta gassen i bruk» 2001– utvid innenlands bruk fra 1 til 10%, bygg rørledninger, elektrifiser sokkelen, støtt CCS Et slags miljøpolitisk «kombioppgjør….»

F&U på CCS substitutt for hjemlige utslippskutt GASSNOVA (2004) Store forskningssatsinger: Norge som CCS-leder (2005) Også: Videre satsing på «ren» gassbasert industri (Gassmaks) Mongstad («Månelandingen») Trosset Bendiksen-utvalgets anbefaling fra 2001, som pekte på at gasskraft ville bli dyrt og komplisert

Kommer i kombinasjon med kvotekjøp og tiltak utenlands Fra 2008 – Norge del av det europeiske kvotesystemet (ETS) Men hittil få norske bedrifter og lave kvotepriser Og en snodig regnskogssatsing Klimaforlikene 2008, 2012, krever store kutt i 2020 (20% i forhold til forventninger), 2/3 innenlands Men beskjedne virkemidler (litt til jernbane, kollektivtrafikk, kutt i oljefyring)

En demobiliserende klimapolitikk 1) Bilegger konflikter mellom miljøinteresser og interesser knyttet til industri, gass og olje 2) (Men: Teknologiutvikling er trege saker – «Månelandingen» uteblir) 3) Ensidig satsing på kvotekjøp og CCS fortrenger og avtematiserer andre typer tiltak (forbruk, lokal klimapolitikk) 4) Da blir det kvotekjøp og regnskogssatsing som blir «vår» klimapolitikk (jfr. «Klimaforliket», 2008)

Hvorfor ble det sånn? Kutt i de store utslippskildene olje og tungindustri er kostbare og politisk vanskelige å gjennomføre på grunn av sterke allianser mellom arbeid og kapital (og regioner) Økonomenes bud om at det er dyrt å handle hjemme bidrar til å demobilisere resten av samfunnet I tillegg: Norge er det eneste landet i Europa der energisikkerhet ikke er noe klimamotiv Vanskelig å bryte med føringene fra dette i klimapolitikken

Sverige – så nær, men så forskjellig Helt annen energisituasjon (sammen med DK verdens mest oljeavhengige land i 1973) Klimapolitikken har hatt synergi med arbeid (bioenergiproduksjon), velferd (styrke kommunene) og regional utvikling («Det goda livet») ”Gröna folkhemmet”, omfattende synergier mellom sysselsetting, velferd, regional utvikling og innovasjon En bredere nasjonal klimapolitikk har også virket mobiliserende, mye sterkere mobilisering av f.eks. forbrukere

Og sosiologene? Kan det være slik at en særdeles bred innenlands klimapolitikk også har ført til at svenske (og danske) miljøsosiologer har mer å studere? Er den eksplisitte koplingen til velferdsstaten en faktor som bidrar? Det er i hvert fall mange flere miljøsosiologer i Sverige…

Tre varige karakteristika ved norsk klimapolitikk Norge som internasjonal pådriver For å sikre kostnadseffektivitet (internasjonalt) Av hensyn til industrien og oljenæringen (nasjonalt)