Han var nesten slik kledd også, eller kanskje mer som en ridder. Det var fullt av klær i et skap i Ryttergården, hvor de nå var kommet fra, og det var slett ikke sånne klær som vi bruker nå for tiden, men mer som en slags ridderklær. Vi hadde funnet noen til meg også, de gamle stygge fillene mine hadde jeg slengt vekk, og jeg ville aldri se dem mer. For Jonatan sa at vi måtte være kledd slik at det passet til den tiden vi nål evde i, ellers ville folk
i Kirsebærdalen synes at vi var merkelige. Leirbålenes og eventyrenes tid, var det ikke det Jonatan hadde sagt? Mens vi red rundt der i de fine ridderklærne våre, spurte jeg ham: «Det er visst en veldig gammel tid vi lever i her i Nangijala?» «Det kan du kanskje si, på et vis,» sa Jonatan. «Det er jo en gammel tid for oss. Men vi kan også si at det er en ung tid.» Han tenkte seg litt om. «Ja, akkurat,» sa han, «en ung og frisk og god tid som
det er lett og enkelt å leve i.» Men så ble han mørk i Øynene. «I hvert fall her i Kirsebærdalen,» sa han. «Er det annerledes på andre kanter,» spurte jeg. Og Jonatan sa at det sannelig kunne være annerledes på andre kanter. Så heldig at vi hadde havnet her! Akkurat her i Kirsebærdalen, der livet var så lett og enkelt som Jonatan sa. Det kunne ikke være lettere og enklere og morsommere enn slik en morgen.
Først våkner jeg i kjøkkenet vårt av at sola skinner inn av vinduene, og fuglene kvitrer og er muntre i trærne utenfor, og jeg ser Jonatan gå der så taus og stille og sette fram melk og brød på bordet til meg, og når jeg har spist, går jeg ut og mater kaninene og steller hesten. Og så rir jeg ut, å, som jeg rir, og det er dugg i gresset, det bare glitrer og lyser overalt, og humler og bier summer rundt i kirsebærblomstene, og hesten legger ut i galopp,
og jeg er nesten ikke redd engang. Tenk, jeg er ikke redd for at det plutselig skal ta slutt heller, slik som alt sånt morsomt pleier å gjøre. Ikke i Nangijala! Ikke her i Kirsebærdalen i hvert fall! Vi red lenge over engene, hit og dit som det falt seg, så fulgte vi stien langsmed elva i sving og krok, og plutselig så vi morgenrøyken fra husene nede i dalen. Først bare røyken og så hele stedet med gamle hus og gårder. Vi hørte haner gale og hunder
bjeffe og sauer og geiter breke, det låt som morgen alt sammen. Stedet var visst nettopp våknet. En kone med kurv på armen kom mot oss på stien. En bondekone var det nok, hverken ung eller gammel, men litt midt i mellom og brun i huden som folk blir når de er ute i all slags vær. Hun var gammeldags kledd, omtrent som i et eventyr. «Jaså, Jonatan, er bror din endelig kommet nå,» sa hun og smilte så hyggelig.
«Ja, nå er han kommet,» sa Jonatan, og det var lett å høre at han syntes det var fint. «Kavring, dette er Sofia,» sa han,og Sofia nikket. «Ja, dette er Sofia,» sa hun. «Så godt at jeg møtte dere. Da kan dere ta kurven sjøl.» Og Jonatan tok kurven som om han var vant til det og ikke trengte spørre hva som var i den. «Du tar vel med deg bror din til Gullhanen i kveld, så alle får hilse på ham,» sa Sofia. Jonatan sa at det skulle han gjøre, og så
nikket vi farvel til henne og red hjem. Jeg spurte Jonatan hvem Gullhanen var. «Vertshuset Gullhanen,» sa Jonatan. «Det er vertshuset nede i bygda. Der treffes vi og prater om sånt som vi må prate om.» Jeg gledet meg til å bli med til Gullhanen den kvelden og få se hva det var for slags folk som bodde i Kirsebærdalen. Alt om Kirsebærdalen og Nangijala ville jeg vite. Jeg ville se om det stemte på en prikk med det Jonatan hadde sagt.
Forresten kom jeg til å tenke på noe, og det minnet jeg ham om mens vi red. «Jonatan, du sa at i Nangijala kunne vi oppleve spennende ting fra morgen til kveld og om nettene også, husker du det? Men her er jo alt så stille og rolig, og ikke noe er spennende i grunnen.» Da lo Jonatan. «Du kom i går, har du glemt det? Din tosk, du har jo nesten ikke stukket nesa inn hit! Spennende opplevelser får du nok.»
Og jeg sa at når jeg tenkte etter, så var det spennende og fint nok å ha det slik som vi hadde det med Ryttergården og hestene våre og kaniner og allting. Noe mer spennende enn det trengte jeg ikke. Da så Jonatan underlig på meg, nesten som om han syntes synd på meg, og til slutt sa han: «Ja, vet du Kavring, jeg skulle ønske at du kunne få ha det akkurat slik. Bare akkurat slik. For du kan tro at det. fins spennende ting som ikke
burde vært til.» Da vi kom hjem, satte Jonatan kurven til Sofia på kjøkkenbordet og pakket opp. Det var et brød i den og et spann melk og en liten krukke med honning og et par pannekaker. «Holder Sofia oss med mat,» sa jeg forbauset. Jeg hadde ikke tenkt på hvor vi skulle få mat fra. «Noen ganger gjør hun det,» sa Jonatan. «Helt gratis,» spurte jeg. «Gratis ja, det kan du vel kalle det,» sa Jonatan.