Kommunale boliger i Norge: En forsømt sektor i boligeierlandet? Jardar Sørvoll Stipendiat ved NOVA (Norwegian Social Research) & Reassess (Nordic Centre in Welfare Research) Bostadsmötet: ”Den nya allmännyttan”, IBF Gävle 26.04.2012.

Kommunale boliger i Norge: Et spor som ble (delvis) forlatt Bygging av kommunale boliger i mellomkrigstiden Et spor som ble forlatt etter 2. verdenskrig, sist i Bergen fra midten av 1950-tallet Boligbyggelagene (Norges svar på HSB/Riksbyggen) spilte noe av den samme rollen som allmännyttan 1945-1980 Likevel: 4-5 prosent kommunale boliger i hele perioden 1945-2012

En glemt sektor 1945-2012? Intet norsk motstykke til allmännyttan (eller danskenes ”almene boligsektor), men de siste årtiene i stadig større grad blitt en residual ”social housing”-sektor rettet mot de mest vanskeligstilte. Liten oppmerksomhet på nasjonalt nivå: ”flest mullig skal eie sin egen bolig i fellesskap eller alene”. Lite forskning og utredning om norske kommunale boliger Stor betydning på kommunalt nivå

Kommunale boliger i Norge: Oversikt 4-5 prosent av boligmassen, stabilt etter ca. 1950 Organisert i ulike juridiske konstruksjoner: stiftelser, KF – kommunale foretak, aksjeselskaper, etater eller borettslag/sameier (10-prosents regelen). Statlig subsidiering: indirekte ved bostötte, direkte gjennom Husbankens tilskudd til kommunale utleieboliger og investeringstilskudd til omsorgsboliger. Kommunale subsidier: gjennom ”utgiftsdekkende”-husleie, kommunal bostötte og sosialhjelp. Store regionale forskjeller (mange tjenesteboliger i distriktene, varierende praksis mht tildeling, men streng behovsprøving er normen).

Kommunale boliger: oversikt 2 Politisk Ideal: tidsbegrenset boligtilbud for ”vanskeligstilte”. Tidligere vanlig med leiekontrakt uten tidsbegrensning. Ulike regler for leiefastsettelse: politisk anbefaling av markedsleie og statlig bostadsbidrag/bostøtte. Markedsleie mer uvanlig enn mange tror, mindre enn halvparten av kommunene brukte markedsleie for nye leieforhold i 2005 (Jf. Langsether & Medby 2007).

Kommunale boliger: oversikt 3 Viktig virkemiddel i den ” kommunale boligsosiale politikken rettet mot de mest vanskeligstilte”. ”vanskeligstilte” en samlekategori. I praksis eks. flyktninger, funksjonshemmede, rusmisbrukere, psykiatriske pasienter, økonomisk svakstilte etc. Viktigere etter at institusjonsomsorgen ble bygget ned fra 1990-tallet.

Dagsaktuelle politiske problemstillinger Kommunene rapporterer om for få kommunale boliger. Lange ventelister Segregasjon (barns oppvekstvilkår): målsetting om geografisk spredning av den kommunale boligmassen. Mål om økt sirkulasjon: Tidsbegrensede kontrakter til alle? Hva med stabiliteten i bomiljøene? Fra leie til eie? (Jf. NOU 20011: Rom for alle). Dålig integrert i den kommunale boligpolitikken (Jf. Riksrevisjonen, Dokument 3:8 2007-08)? Hva skal driftsoverskuddet brukes til?

Fremtidsperspektiver Muligheter for en norsk allmännytte? Lite trolig, til tross for den rødgrønne regjeringens (AP, SV og SP) løfter om ”omfattende satsing på ikke-kommersielle” leieboliger i 2005. Politikerne, spesielt de borgerlige, har avvist ”det svenske systemet”.

Kritikk av allmännyttan ”Den norske boligpolitikken med fokus på eierskap har vært langt mer vellykket, enn for eksempel den svenske modellen med langt flere ikke-kommersielle utleieboliger. […] fastlåsning av personer i en ikke-kommersiell utleiebolig kan være en fattigdomsfelle. I Sverige må staten ut med milliardsummer i vedlikehold av de såkalte allmennyttige boligene, samt at man må offentlig subsidiere regulerte leier, noe Norge slipper” (Innst. S. Nr. 229 2003-2004:16).

NOU 2011:15 Rom for alle Rapport fra regjeringsoppnevnt boligpolitisk utvalg. God kilde til norsk boligpolitikk per i dag, inkludert kommunale boliger (kapittel 9). Mest kjent for forslag om å øke antallet eierboliger i Norge ytterligere (i tråd med politiske anbefalinger fra ministeren).

Sentrale konklusjoner: NOU 2011:15 Parallell satsing på eierlinja og kommunale boliger: ”Innsats for å øke eieretableringen blant søkere og leiere i kommunale boliger, kan på sikt bety at den kommunale utleiesektoren kan reduseres. Utvalget mener imidlertid at dette er en tidkrevende prosess, og at et tilstrekkelig kommunalt utleietilbud ikke kan avvente resultatene av en styrket eierskapspolitikk. Det må jobbes parallelt med økt eierskap og flere kommunale utleieboliger (s. 86).

Sentrale konklusjoner: NOU 2011:15 Stor tro på overgang fra leie til eie ”Utvalget legger til grunn at flere kommunale beboere og søkere kan eie sin egen bolig. Det betyr både at det er en ineffektiv bruk av de kommunale boligene, og at personer blir værende i en bosituasjon som kanskje er dårligere enn i en eid bolig” (s. 86). ”Selv i områder med høye boligpriser ser det ut til at mange kommunale leiere har god nok økonomi til å kunne kjøpe seg bolig” (s. 86, jf. Aarland, K 2011. En modell for vurdering av eierskapspotensialet blant lavinntektsgrupper og vanskeligstilte på boligmarkedet, NOVA).