Det Postmoderne Mattias Øhra. Jean-François Lyotard Begrepet om det postmoderne hadde allerede vært brukt av litteraturteoretikere som Ihab Hassan og.

Presentasjon om: "Det Postmoderne Mattias Øhra. Jean-François Lyotard Begrepet om det postmoderne hadde allerede vært brukt av litteraturteoretikere som Ihab Hassan og."— Utskrift av presentasjonen:

1 Det Postmoderne Mattias Øhra

2 Jean-François Lyotard Begrepet om det postmoderne hadde allerede vært brukt av litteraturteoretikere som Ihab Hassan og arkitekturhistorikere som Charles Jencks. Så tidlig som på 1960-tallet hadde Guy Debord snakket om «det spektakulære samfunn» og Daniel Bell om «det postindustrielle samfunn». Likevel er det Lyotard som først og fremst kan krediteres for å ha skapt en bred bevissthet om et epokalt skille i den vestlige kultur mellom det moderne og det postmoderne. Det var Lyotards bok som for alvor fikk journalister, kulturarbeidere og universitetsfolk, men også det brede kulturelle mellomskiktet, til å referere til ting og fenomener som postmoderne. Det primære målet med verket var å belyse legitimeringen av kunnskapsproduksjon, altså vitenskapelig virksomhet, i det samtidige samfunn (Espen Hammer Le Monde diplomatique Norden 2003)

3 Lyotard er en av de franske filosofene som forsøker å beskrive den postmoderne verden. I sitt skrift: Den postmoderne tilstand søker han å vise hvordan begrepet viten har forandret karakter og status gjennom historien. Lyotard tar som typisk for den senere filosofi utgangspunkt i språket. Med utgangspunkt i den senere Wittgensteins teori om språkspill søker Lyotard å problematisere det han kaller «fortellingenes krise». Språket er her ikke kun et tegnsystem som betegner tingene i verden men et spill hvor hver enkelt deltar når han bruker det. Spillet varierer fra situasjon til situasjon avhengig av den kontekst det spilles i. Det samme gjør de reglene som bestemmer spillet (Schaanning: 92). Vitenskapen er et eksempel på et slikt spill. Vitenskapsmenn innenfor en bestemt vitenskap er enige i hva slags setninger som skal gjelde som «vitenskapelige», dvs den «sanne» og «relevante». Vil man delta i vitenskapenes spill må man finne seg i å følge de etablerte regler (Schaanning. 1992:26). Lyotard kaller de forskjellige språkspillene (spesielt de vitenskapelige språkspillene) for «fortellinger» eller «små fortellinger». Han mener videre at det er typisk for moderniteten å anta at alle disse små fortellingene inngår i et større og omfattende prosjekt som han kaller «metafortellinger» eller «store fortellinger». Eksempler på metafortellinger er troen på menneskehetens framskritt, på at de ulike vitenskapene hver på sin måte bidrar til menneskehetens frigjøring, på at det er mulig å bringe alle de ulike språkspill under en meta-diskurs, en konsensus som skulle sikkre at alt går den «rette veien». Jean-François Lyotard

4 Wolfgang Welsch de store fortellingenes sammenbrudd (kristendommen fungerer ikke lenger som en felles orienteringspunkt for livet. Det samme gjelder vitenskap og fornuft) identitetsproblemer pluralisme: et mangfold av meninger side om side ingen overgripende ideologi, religion eller livssyn kan sammenfatte tilværelsen på en overbevisende måte en hver er dømt til å velge sitt eget liv, sitt eget ståsted, sin egen idenitet

5 Blindheim, Trond 2004: Hvorfor kjøper vi? -om forbruk og reklame. Abstrakt forlag

6 Samfunnstransformasjon fra Industrisamfunnet (det moderne) informasjonssamfunnet (det postmoderne) Fra 1950 - ???? (Lash.S & Urry.J 1981. The end of Orginized Capitalism. Cambridge P.P.) 1.Konsentrasjonen og sentraliseringen av bank-, industri- og handelskapital innenfor den enkelte nasjon viker for et verdensmarked. Vi får internasjonale kapitalkonsentrasjoner, men dekonsentrasjon innenfor det enkelte land. 2.Imperiepolitikken overfor den tredje verden - med vekt på billige råvarer fra utviklingsland erstattes av eksport til disse landene av industri og av store deler av det proletære jobbmarked. Vestens egen økonomi forvris mot kompetansebasert industri. 3.Den private foretaksvirksomhetens eierfunksjon skilles fra ledelsesfunksjonen. Den nye lederklassen utvikler perspektiver og strategier som avviker fra den gamle klassepolitikkens (det nye ledersjiktet bærer f.eks. økologi- og kvinnebevegelsene). 4.Den nye middelklassen av ansatte funksjonærer utvikler et tallmessig overtak i forhold til den tradisjonelle arbeiderklassen.

7 Samfunnstransformasjon fra Industrisamfunnet (det moderne) informasjonssamfunnet (det postmoderne) Fra 1950 - ???? (Lash.S & Urry.J 1981. The end of Orginized Capitalism. Cambridge P.P.) 5.Fabrikkindustrien med sine mange arbeidere viker for serviceindustri m.m. som største og mest ekspansive sysselsettingssektor. 6.Nasjonale fagorganisasjoners og profesjonsorganisasjoners nasjonale forhandlingsposisjon viker for bedrifts- eller etatsvise forhandlinger, som fra nå av blir de fremherskende. 7.Samspillet mellom den nasjonale stat og de store bedrifter og konserner bryter sammen. Kapitalen og monopolene gjør seg uavhengig av staten. 8.Staten får nye oppgaver som representant for en rekke samfunnsinteresser. Serviceoppgaver trer i forgrunnen som det sentrale element i staten. Politikkens oppgave endres ved dette, og de politiske partier mister sin klassebasis.

8 9.Utviklingen mot stadig større produksjonsenheter brytes, grunnet arbeidsbesparende teknikker, subkontrakter eller eksport av arbeidsoperasjoner til den tredje verden eller landsbygden. 10.Det gamle mønster hvor noen få industrielle sektorer i noen få land dominerer, viker for et mer uklart mønster: flere økonomiske sektorer blir strategisk viktige, og sentrene for disse dominante sektorer fordeler seg på flere ulike land. 11.Regionale økonomier som hver for seg er dominert av noen få industribedrifter, blir erstattet av nytt romlig mønster, hvor enkeltbedriftenes nedslagsfelt er diffust og sysselsettingen i hver enkeltregion er integrert i og avhengig av virksomheter i en rekke andre regioner. 12.Kapitalstyringens storbydominans brytes ved at mindre byer kommer sterkere inn, samtidig som de store byene mer blir pools av arbeidskraft. 13.Samfunnslivets vekt på vitenskap og teknisk rasjonalitet blir mindre. Nye kulturformer, som spiller på helt andre emner og kunnskapsfelt, får økt popularitet. 14.Estetisk modernisme preget av kunsten i opprør mot fortiden, viker for «postmoderne» kulturytringer. Karakteristisk for disse er symboler som forbinder arbeid og fritid, sammenblander tradisjoner og estetiske retninger og «desentrerer» opplevelsen av tid, rom og egen identitet. Nasjonen mister betydning som referansepunkt. Etter Lash og Urry, 1987, side 3-7. I Lindbekk.T: 2001 Samfunnsteori: 192-193. Akademisk Forlag Samfunnstransformasjon fra Industrisamfunnet (det moderne) informasjonssamfunnet (det postmoderne) Fra 1950 - ???? (Lash.S & Urry.J 1981. The end of Orginized Capitalism. Cambridge P.P.)

9 For Lyotard har alle disse metafortellinger mistet sin troverdighet, men at det fortsatt er de som kjemper for å opprettholde troen på en overordnet konsensus. Lyotard mener Habermas er et eksempel på dette. Det som kjennetegner moderniteten er at den føler seg tvunget til å referere til en metadiskurs for å legitimere seg (Schaanning.1992:28). For å ilustrere dette tar Lyotard utgangspunkt i primitive stammer som til forskjell fra oss integrerer fortellende viten eller historie som legitim viten og kunnskap. Vi skjelner mellom det som «bare» er fortellinger og det som er vitenskap. I de primitive kulturer trenger fortellingene ingen ytre prosedyrer som fortellingen må presses gjennom før de kan aksepteres. De er legitime ved seg selv. I den moderne verden legitimerer fortellingene ikke lenger seg selv. Kulturen splittes opp i forskjellige språkspill. Og ingen av disse språkspillene kan legitimere seg ved seg selv. Det typiske ved det moderne er at man må ty til en instans utenfor fortellingen for å legitimere dens gyldighet (siste instans). Slik oppstår metafortellingene. Metafortellingene fungerer som siste instanser. Man henviser til dem fordi de enkelte fortellingene trenger en legitimeringsinstans utenfor seg. Og når disse metafortellingenes troverdighet går tapt, betyr det eo ipso at siste instans faller (Schaanning.1992:30). Jean-François Lyotard

10 Richard Rorty Naturen er ikke på noe bestemt vis, den har intet vesen som vitenskapen avdekker. Verden krever ingen bestemt form for beskrivelse; objektivitet skiller ikke fysikken fra poesien. Sannhet er ingen norm for erkjennelse; det gis ingen sannhet uavhengig av menneskelig behov og interesser. Vårt erkjennelsesmessige ansvar består ikke i annet enn å utvise solidaritet med våre medskapninger. Hanne A. Kraugerud og Bjørn T. Ramberg Samtiden 2005