De tause stemmene? Idrettsdeltagelse i fattige familier - utfordringer og muligheter Før kampen seminar 31. mai 2015 Jorid Hovden

Statlig idrettspolitikk: mål og virkemidler ”En fremtidsrettet statlig idrettspolitikk skal legge til rette for at befolkningen har mulighet til å delta i idrett og fysisk aktivitet på alle nivåer”. (Stortingsmelding 26, ( ): 7) Politikken skal særlig rettes mot prioriterte grupper som barn og unge og inaktive befolkningsgrupper. (Stortingsmelding 26, ( : 14). De viktigste virkemidlene: 1.Å gi den frivillig medlemsbaserte idretten i Norges Idrettsforbund gode økonomiske rammevilkår 2.Tilrettelegge for egenorganisert idrett gjennom drift og bygging av idrettsanlegg

Utfordringer Mangel på fysisk aktivitet betegnes i dag som vår største fremtidige helserisiko. (Eikemo 2014). Blant NIF’s medlemmer er det en klar overrepresentasjon av befolkningsgrupper med høg utdanning og inntekt (Breivik 2013) Grupper med lav utdanning og inntekt og grupper som rapporterer dårlig helse: - deltar minst i organisert idrett - tilhører de inaktive og lite aktive befolkningsgruppene (Breivik 2013, Sandbæk og West Pedersen 2010).

Studien fattige familier (lavinntektshushold) dybdeintervju med foreldre med barn under 12 år Fokus: Hvordan foreldre i hushold med lav inntekt opplever egne og barnas muligheter til å delta i idrettsaktiviteter og trening i sitt nærmiljø Hvordan husholdets økonomiske, kulturelle og sosiale ressurser påvirker familiemedlemmenes handlingsbetingelser og vilkår for deltagelse.

Fattigdom i Norge Fattigdom: relativt begrep Fattigdomsgrensa avhengig av den nasjonale levestandarden En person blir regnet som fattig, dersom vedkommende har en årlig inntekt lavere enn halvparten av medianen i inntektsfordelingen i befolkningen (OECD) Opptil 8 % regnes som vedvarende fattige i Norge Ca barn lever i dag i fattige familier (SSB 2015)

Kjennetegn: fattige familier ledet av enslige foreldre og særlig enslige mødre (24 % i lavinntektsgruppen) innvandrerhushold (49 %). hushold med forsørgere utenfor arbeidslivet hushold med forsørgere som er uføretrygdede eller som mottar sosialhjelp. Spesielt sårbare: - familier med enslige forsørgere - innvandrerfamilier

Fattigdom: mentale og sosiale konsekvenser (Hjemtveit 2008, Sandbæk 2008, Gustavsen & Stolanowski 2005). Følelse av sosial underlegenhet og skam Færre muligheter for deltagelse i fritidsaktiviteter (f.eks idrett) Har færre venner og føler seg ensomme (barn og voksne) Barn lærer seg å leve med å delta mindre enn andre barn Foreldre gir uttrykk for stor bekymring og frustrasjon over ikke å være i stand til å gi barna muligheter til å delta

Informantene (7 mødre, 1 far) CountryAgeYears/ Norw Marital status Children/ age EducationWork Afghanistan336,5Divorced4/ 18,14,12,3 None Afganistan414Married3/ 15,13,116 yearsPart time Irak4213Divorced2/ 11, 8Architect Congo372Divorced2/ 10,6,49 years Etiopia275Widow1/ 7None Etiopia325Cohabitee4/ 11,8,2,0.66 years Norway44-Widower1/ 12Psycho- logist Norway49-Divorced4/ 26,17,15,9 Health worker Part time

Deltagelse i idrett og fysisk aktivitet Relativt stor variasjon i deltagelse i familiene Foreldrene: 2 norske: aktive: egenorganisert trening 6 innvandrerforeldrene: inaktive/lite aktive Ingen var aktive i idrettslag

Barnas deltagelse I tre av familiene var barna aktive (1norsk, 2 innvandrer) - aktive i idrettslag og egenorganiserte aktiviteter I en familie (innvandrer) aktiviserte foreldrene barna med å tilrettelegge aktiviteter for dem i nærmiljøet I fire av familiene var barna lavaktive eller innaktive (1 norsk, 3 innvandrer). Flere av disse hadde vært innom aktiviteter i idrettslag, men var ikke lenger aktive.

Lav inntekt: utfordringer og barrierer Det ble understreket av alle: At penger og materielle ressurser var den største barrieren for deltagelse At økonomien satte en stopper for barna, både hvor ofte de kunne delta, og hvilke aktiviteter og treningsformer de kunne drive med – noe som begrenset barnas sosiale liv. ” Nina (fiktivt navn, 9 år) spør av og til om å få begynne på noe – karate, dans eller noe. (…). Hun har fortsatt håp om at det kan bli noe. (…). Hun hører om og forteller hva de andre barna driver med. Sier: skulle ønske jeg kunne være med på turn, jeg. Og turn er en aktivitet som ikke er så dyr, helt til du skal begynne å kjøpe turnsko og turnklær. Avgiftene kan være overkommelige, men utstyret koster mye. (…). Skjønner det er kjedelig å være ni år og høre om alt de andre deltar på. (…). De to andre på 15 og 17 spør ikke lenger. De vet jeg kan ikke klare det. De forstår at det ikke er mulig og har akseptert det. De er blitt ’laid back’, og er innforstått med at det ikke kan bli noe”. (norsk mor)

Utfordringer og barrierer, forts Flere nevnte at barna ønsket å være med på fotball, men at det kostet for mye. «Det hender at de tar med sønnen min på ulike aktiviteter, som for eksempel kino. Men når de går på fotballtrening … er han ikke med. Jeg har ikke råd til det… men han maser om å få bli med». Flere hadde fått ettergitt treningsavgifter, fordi de ikke hadde penger, men hadde opplevd at det kom stadig nye krav – og det å stadig måtte be om å få slippe, ble vanskelig, slitsomt og skamfullt i lengden ”Barna er med på noe, men så blir det slutt ….aktiviteter må bortprioriteres, fordi det er svindyrt …..” Flere opplevde at idrettslagene var lite interessert i å inkludere barn som ikke kunne betale for seg.

Betydninger av kulturelle og sosiale ressurser Sammenhenger mellom foreldrenes utdanningsnivå, etnisitet, sosiale nettverk og deres aktivitetsdeltagelse De høyest utdannede foreldrene hadde andre tilnærminger til å være fattig enn de med lav utdanning: - kjente til rettighetene de hadde som fattige hushold f.eks i form av støtteordninger - klandret myndighetene og andre når det ikke fikk de mente de hadde rett på.

Betydninger av kulturelle og sosiale ressurser De norske: utrykte bitterhet og skam over å være fattig var opptatt av å beholde sin verdighet. hadde de trukket seg ut av idrettslagenes virksomhet ” …. (navnet på idrettsklubben) er en klubb som er dominert av engasjerte fedre. Og dette gir meg to problemer, det ene er økonomien og kravet om å kjøpe alt utstyret, det andre er kravet om å måtte delta og bidra på alle disse arrangementene. Bare det å komme seg fram og tilbake er jo ikke så enkelt for meg (hadde ikke bil). Så jeg føler at når jeg ikke klarer å bidra slik de ønsker, er det best å holde seg unna. (…). Jeg liker jo ikke å fortelle andre foreldre at jeg ikke kan klare det. Jeg tror mange skjuler at de ikke klarer å henge med på disse tingene … det handler også om å holde fasaden”.

Betydninger av kulturelle og sosiale ressurser, forts De med lav utdanning og lite sosialt nettverk i lokalmiljøet, (de fleste innvandrerforeldre) hadde lite kunnskap om rettigheter og støtteordninger De visste lite eller ingenting om hvordan idrett og trening ble organisert i Norge Flere av disse følte seg isolerte og ensomme og lengtet etter mer variasjon i hverdagen, men aksepterte sin marginale situasjon De understreket likevel at det var ikke lett å si nei til ungene når de gjerne ville være med på aktiviteter, blant annet fotball

Konklusjoner  Stemmene fra foreldrene viser hvordan mangel på penger og materielle ressurser begrenser familiens muligheter til å løse inngangsbilett til de idretts- og treningsaktivitetene de ønsker å delta i.  Datamaterialet antyder også at i tillegg til økonomi, er ressurser som høgre utdanning, norsk etnisitet og et etablert sosialt nettverk, sentrale ressurser for å kunne løse inngangsbilett og få innpass i idrettslag  I et velferdsperspektiv er slike inngangsbetingelser et paradoks. Det speiler en situasjon, hvor deltagelse i organisert idrett og trening, representerer en knapp ressurs for de befolkningsgruppene som trenger disse aktivitetstilbudene og sosiale fellesskapene aller mest.

TAKK FOR OPPMERKSOMHETEN!