Tryvannsmasten til Telenor Tallerknene peker mot hjem!!

Grefsen terasse? nye

Branntårnet på Haukåsen Kan være hagahogget??

Tatt ved sjøen. Henger sammen med neste?

Tatt ved sjøen. Mye skog

Tatt ved sjøen. En tydelig vik

Hvilken ås? Kan det være vollentoppen? Ramsås sett fra siden?

Skaugumåsen, og deler av toppen bak

Viser at bildet er tatt på havnivå. Hva er fjellet bak? Haveråsen?

Kjenner ikke, men det røde huset bør være en ledetråd Kan dette være utsikt til venstre del av Grefsenkollen? Lignet, da vi kjørte til Gaustadveien

Ukjent, men viser at bildet nok er tatt nær havnivå

Mellom KIF-hytta og Gråmagan, tror jeg. Kan være Ramsås

Kjenner ikke dette, men zoomet sterkt? Bjerkholmens fishermans house?

KIF-hytta på Kolsås

Garlaushøgda, med den hvite greia fra gravlunden Snarøya?

Så dette gule fra Telenor Arena, restauranten, men kjenner ikke fjellet. Bildet virker i så fall tatt lenger vestover på Snarøya

Bikkjene til Herrre Den høye ås, der treffer seg fra Fortjernbråten, nordover forbi insjøen Helgern, opp mot Hakkloen Falkenbjerget Trakten Herfra kan vandreren ta seg nordover langs betydningsløse fuglestier mot Storhaugen, eller ned lia til Sandviksputten og videre sørover over Fjelaleiken, som Bernhard kalte Falkenberget - og slo fast at «traktene heromkring er noen av de villeste som finnes i Nordmarken. Kjempestore steiner ligger overalt henkastet på åsens skråninger eller sammenhopet i urer, dype revner skiller klippene ad, styrtende precipicer kaster seg like ned til elven».

Bikkjene til Herrre Jeg er på historisk grunn, for her vandret også Bernhard Herre en oktoberdag en gang omkring 1840, og han har levende skildret sine opplevelser i stykket «I Nordmarken» i boka «En jegers erindringer». Området her på Haklomana er administrativt fredet av Løvenskiold-Vækerø ..., det er på 240 dekar ..., og godt er det ... Jeg vandrer litt mot øst på åsen og finner den fine myra ... Ja, her kan skogsfuglen spille ... Så legger jeg min ferd sydover på Haklomana ..., trolig er dette et av de fineste stedene i Marka. På åsen vokser det gammel, glissen furuskog med imponerende grener og kroner, og innimellom kommer det opp nye trær. Nede i lia er det mer gammel, skjeggete granskog, og her og der er det grupper av døde trær, vindfall og mosegrodde læger ..., et eldorado for en naturinteressert ... Her er det trollskog, skjørtegraner og kjempetrær, her er det sted for liv og spell, her er skog for drømmer, undring og fantasier ... Ja ..., furua på Mana, den har sett det, alt ..., elgen som tråkker sin sti, skogsfuglens spell når vårmorr'an gryr, spetter og andre fugler som finner sitt bo, fuglen på brede vinger over vann og li ..., og den ensomme vandrer på skogens sti ... Furua på Mana den har kjent vinterens isende sno, den har sett maidagen gry over myrer og mo ..., den har følt sommerens fylde og sødme og sett høstens vekster i sprakende rødme ... Furua på Mana ..., den husker det, alt ..., stormen som for her ..., trærne som falt ..., jegeren her som søkte sitt ly ..., styrtregn og torden fra den mørke sky ..., fuglens unger under den brede vinge ..., Bernhard Herre som gikk her med Feiom og Klinge. Jeg går lenger syd på Haklomana, eller Falkenberget, som også er blitt brukt som navn på denne åsen. Jeg stopper litt opp på berget ..., det kjente sted ..., der utsikten er så fin mot Hakloelva, Bjørnsjøen og Kikuttoppen. Jeg hører fossen i Hakloelva bruser, ser utover tepper av skog og kjenner vinden som svaler min panne ... Du kan komme hit til Haklomana rett opp fra Fortjernsbråtan, eller du kan følge stien til Sølvvika et stykke nordover og så ta brått opp til venstre mot åsen ... Jeg vil nå gå rett ned den bratte li til Hakloelva ... Bernhard Herre gikk den motsatte vei oktoberdagen rundt 1840 og beskriver i «I Nordmarken» et virvar av vindfall og brekk etter stormen i 1832.