Selv om det så ut som om han var helt opptatt med det, betraktet han omhyggelig ansiktene foreldrene. Først vekslet de et overrasket blikk, så begynte de å smile. De tar meg ikke alvorlig, tenkte Anton, de synes helt sikkert at jeg er barnslig. Tenk om de bare visste! «Vampyrer,» sa moren og undertrykte et smil, «hvordan har du kommet på det?» «Tja,» sa Anton, «før fantes det vel noen.»

«Før trodde menneskene på de galeste ting,» sa faren, «som hekser, for eksempel.»«Hekser!» gjentok Anton foraktelig. «Andre trodde på dverger, ånder, feer...» sa moren. «Julenissen har dere glemt,» sa Anton rasende og rørte så kraftig i koppen at kakaoen sprutet ut over duken. «Men en ting vil jeg si dere: Det er helt annerledes med vampyrer.» «Jaså?» sa faren spydig.

«Bare så du vet det,» svarte Anton, «og den som tror at det bare fins vampyrer i bøker...» — «eller i karnevalstiden,» kniste moren — «er enten blind eller døv,» fortsatte Anton med hevet stemme, så gjorde han en pause og sa til slutt lavt og hemmelighetsfullt: «Eller veldig, veldig lettsindig!» «Du skremmer meg jo virkelig» sa moren og lo. «Men det er da ganske rart at vi aldri har møtt en vampyr, ikke sant?» sa faren.

«Tja,» sa Anton fornøyd, «det er ofte lettere enn vi tror.» «Jaså?» sa moren og lot som om hun var forferdet. «Dere skal snart få se,» sa Anton og dyttet resten av brødskiva inn i munnen. «Jeg ser bare at koppen min er tom,» lo moren, «vær så snill og skjenk i litt te til meg, Anton.» Faren reiste seg og hentet kannen. Mens han skjenket i, så han på moren og blunket. Dere skal snart slutte å le! tenkte Anton. Tilfreds lente han seg tilbake på stolen og tenkte på kommende lørdag.

Neste lørdag begynte som vanlig. Etter frokost gikk faren for å handle. Moren hadde vasket håret, og nå holdt hun på med å rigge til hårtørkeren. Anton hjalp henne. «Skal dere på kino i kveld også?» spurte han liksom uinteressert mens han stakk skjøteledningen inn i stikkontakten bak sofaen. «Kanskje,» sa moren, «men far må kanskje en tur på kontoret igjen.» «På kontoret?» sa Anton skuffet.

Nå ja,» sa moren og satte seg til rette under hårtørkeren, «la ham bare gjøre det. Jeg kan godt gå på kino uten ham.» «Ja vel,» sa Anton lettet. Ved tanken på at moren kunne bli hjemme, løp det kaldt nedover ryggen hans, for han ventet jo besøk! Moren startet hårtørkeren, og Anton flyktet fra bråket som begynte. Han gikk inn på rommet sitt, der han allerede hadde gjort i stand alt til den nattlige gjesten.

Fra bokhylla hadde han fjernet alle bøkene som vampyren kanskje ikke likte: de to siste King Kong- bøkene, Tarzan- heftene og bladene med Superman. I stedet stod det to nye bøker der: den ene hadde et svart omslag med en kjempestor flaggermus, og med lysende røde bokstaver stod det «De tolv uhyggeligste vampyrfortellingene». Den andre, som hadde lilla innbinding, het «Draculas hevn».

Anton hadde stilt opp begge bøkene så vampyren var nødt til å se dem. På skapet hang det en plakat som Anton selv hadde tegnet i går. Den viste en vampyr som akkurat klatret opp av graven. Anton syntes at han særlig hadde fått til det dødsbleke ansiktet og øynene med de svarte skyggene og den røde munnen som var halvveis åpen så de knivspisse hjørnetennene stakk ut. «Iiiik!» hadde moren ropt da hun oppdaget bildet.

«Må du tegne slike fæle ting?» «Hva mener du med fæle?» svarte Anton mens han forsiktig malte over tennene med dekkhvitt så de skulle lyse enda sterkere. «Se bare på det ansiktet!» hadde moren sagt. «Du kan jo få mareritt av det!» Vampyren kommer til å like det, hadde Anton trøstet seg med. Stolt så han på verket sitt. Også gravene i bakgrunnen med sine vindskjeve gravsteiner og kors skapte en vidunderlig nifs stemning!

Kanskje skulle han føye til et par flaggermus? Men det var vanskelig å tegne dem. Han tok boka med de tolv uhyggeligste vampyrfortellingene ned fra hylla og gransket flaggermusa på omslaget. Den var motbydelig, og passet til bildet hans også... men Anton utsatte heller avgjørelsen til dagen etter og la seg godt til rette på senga. Den første fortellingen i boka hadde han alt begynt å lese i går.

Den handlet om en maskerade, der gjestene hadde dukket opp i alle tenkelige kostymer — og en hadde kommet som vampyr. Kostymet hans var så fint at alle trakk seg unna ham og var litt engstelige. Da maskene falt ved midnatt, ble han stående slik han var, og plutselig merket alle at han slett ikke var utkledd! Mens Anton leste, kom faren hjem, to ganger ringte telefonen, støvsugeren brummet, badekaret ble fylt med

vann — men Anton lot seg ikke forstyrre av noe. Først da det lød et høyt, langtrukkent smerteskrik, så han opp fra fortellingen og lyttet. Er det hos oss? lurte han på. «Foten min!» hørte han at moren jamret. «Hvorfor klatret du opp på klappstolen,» sa faren, «hva har vi en gardintrapp til?» «Jada,» sa moren ergerlig, «det er lett å si det når det er for sent!» «Prøv å trå på foten.» «Au!» «Bøy ankelen en gang.» «Det går ikke!» «Har det hendt noe, mor?» ropte Anton ut i gangen.