Symbolsk interaksjonisme

litt vitenskapsfilosofisk bakgrunn for symbolsk interaksjonisme Positivismekritikk: allerede på 20-30-tallet; 50-60-tallet Winch, Weber, Wittgenstein Innvendinger allerede mot å basere sosiologisk metode på naturvitenskapene - Weber - en av de som problematiserer ”vitenskapens objektivitet”allerede på 20-tallet Bør menneske- og kulturstudier bruke samme metoder som naturvitenskaplige studier? Subjektivisme / objektivisme?

Trafikklys-eksempelet (om kausaltenkning / årsak - virkning) - hvorfor stopper vi på rødt lys? Eksempel nr 2: Heksekunst og rasjonalitet Relativisme: Sannheten er ikke universell men relativ (Winch)

George Herbert Mead (1863-1931) Mind, Self and Society (1934). upubliserte manuskripter, seminarstenografier og notater om det sosiale selvet og menneskets identitetsutvikling Meads poeng om selvet som sosial størrelse vi utvikler vår personlighet, individualitet, identitet gjennom kommunikasjon, språklig symbolutveksling i samhandlingsprosesser med andre aktører. Derav betegnelsen “symbolsk interaksjonisme”.

Mead forts. Utviklingen av selvet foregår i følge Mead ved at det lille barnet gradvis gjennom vedvarende interaksjon med andre gjøres i stand til å skille mellom seg selv og omgivelsene. Dette blir en første inndeling av verden i form av språklige kategoriseringer.

Gradvis utvikles språklige ferdigheter gjennom den sosiale interaksjonen. Barnet lærer seg å begrepsfeste og “klassifisere” sine omgivelser, og etter hvert lærer det seg at det selv er en del av omgivelsene. Barnet blir i stand til å gjøre seg til gjenstand for sin egen interne eller eksterne tale og refleksjon. Selvrefleksjonen forutsetter evnen til objektivering, og med denne objektiveringen utvikles også opplevelsen av et selv.

Det utvikles et Meg”: Det objektiverte jeg (selvbildet) Utviklingen fra barn til voksen blir dermed en prosess der vi i økende grad er i stand til å perspektivere oss selv, der det gradvis oppstår et skille mellom et “jeg” og et “meg”. Denne prosessen, utviklingen av en personlig identitet, oppfattes som umulig uten interaksjon med andre. Vårt selvbilde, “meget”, formes av de inntrykk andre gir av oss via muntlig språk, gester eller mimikk, altså symbolsk interaksjon.

ensbetydende med at vi etter hvert kan anta de andres perspektiver på oss selv. Derfor hevder Mead at “vi må være andre for å kunne være oss selv”. Vi må forestille oss at vi lærer oss eller overtar andres roller, holdninger, væremåter for å kunne utvikle evnen til refleksivitet - og dermed til å reflektere over oss selv, utvikle selv-bilder.

En viktig konsekvens av symbolsk interaksjonisme et menneskes selvbilde avhenger av hvilke kommunikative signaler det mottar og “importerer” fra andre. Disse påvirker igjen vår personlighet, og reflekteres tilbake på den andre. Den andre parten kaller Mead for “det generaliserte andre”, som representerer storsamfunnet, eller ulike spesifikke grupper mennesket inngår sosiale relasjoner med.

Mennesket gjør på denne måten holdninger, normer og verdier i samfunnet til sine egne: det “internaliserer” etter hvert “generaliserte andre”. Men det gjør dem til sine egne gjennom sin egen kommunikativ aktivitet.

Blumer (1900-1986) Vedhjelp av Blumers “Society as Symbolic Interaction” (1962), lar det seg gjøre å stille opp følgende

grunnteser for interaksjonismen: 1. Samfunnet består av individer med aktive, skapende, selvrefererende “jeg” som preger og tolker sine omgivelser. Handling er derfor konstruksjon, ikke mekanisk respons. 2. Mennesket er tenkende og målrettet (intensjonelt). 3. Samfunnet er ingen objektiv struktur, men interaksjon mellom konstruktive aktører i aktivt fortolkede situasjoner.

metodologiske konsekvenser å studere aktører og fenomener i de situasjoner de inngår i, ikke som isolerte størrelser detaljerte undersøkelser av sosiale situasjoner mennesker inngår i i stedet for å begynne analysen med abstrakt definerte begreper, undersøke hvordan situasjonene oppfattes / oppleves av mennensekene som inngår i dem

Blumer - for eksempel sterkt kritisk til ”variabelanalyse” Men ville bort fra forhåndsdefinerte begreper og analyseredskaper. Statisk funksjonalistiske systemtilnærminger fungerer på statiske fenomener Dynamiske analyseverktøy må til overfor mer dynamiske fenomener Blumer selv - opptatt av masse-fenomener, kollektive handlinger knyttet til opprør, demonstrasjoner etc. Chicagoskolen var i stor utstrekning opptatt av ungdomskultur - knyttet til kriminalitet og gjengforhold i storbyen Chicago.

Samfunnet er i hovedsak sosiale prosesser - ikke et statisk system av institusjoner Betrakte samfunnet både som prosess og struktur Sosiale handlinger ommfatter tolkning (definisjon) av situasjonene

Thomasteoremet: ”Når vi definerer situauasjoner som virkelige, blir de virkelige i sin konsekvens”. Sier også noe om vitenskapssynet eller ontologisk posisjon interaksjonismen representerer : ”Det folk og vitenskapen anser som virkelighet kan avvike, men folk responderer på det de oppfatter som virkelig” (s. 134)

Setter interaksjonismen slik den ble videreført i Chicagoskolen i skarp kontrast til samtidige tilnærminger. Disse var ofte ensidig biologisk, medisinsk, mekanistisk, deterministisk eller individualistisk orienterte Chicagoskolen - urbant feltarbeid - urban antropologi og grounded theory Beslektet med fenomenologien Etnometodologien

Goffman Selvpresentasjon og ”impression magement”-perspektivet på sosiale roller Goffman og asylet - ”den totale institusjon”

Stemplingsteoretisk (stigmateoretisk) definisjon av avvik Avvik - "ikke en karakteristikk av individer eller grupper" (f. eks. personlighetstrekk, arveegenskaper eller påvirkning fra et miljø) Avvik snarere resultat av en bestemt interaksjonsprosess mellom ”avvikere” og ”konforme” mennesker. Stemplers kulturelle verdi-orientering avgjørende (knyttet f. eks. til klasse-kultur)