Sørhagen var opprinnelig brukt av besteforeldre, foreldre og fettere og kusiner, i alt 16 personer.

Stedet var nytt, for oss etterkommere økonomisk uforpliktende. Våre besteforeldre holdt hus for oss alle i hele skoleferien.

Livet var lett, alle kunne være tilstede hele tiden, men grøten var ferdig -og ble servert- klokken 8, og mat ble fisket hver dag, unntatt på lørdager og søndager.

Vi vokste opp, vi etablerte familier, vi overtok stedet, vi tok vare på økonomien, vi introduserte dugnader, og med litt dramatiske ordelag; bød på blod svette og tårer for fellesskapet.

Vi fikk partnere. Ble alle partnerne like entusiastiske? Var de like opptatt av våre følelser for spesielle familietradisjoner og – relasjoner og fikseringen mot dette familiestedet?

Er spørsmålet også relevant for våre barns partnere? Tror vi det ikke er en relevant problemstilling for dem, eller våre barnebarn?

Tror vi at vi kan vedlikeholde stedet videre med moderate økonomiske innsatser og dugnadsarbeide?

Er kjennskapet til og nærheten til hverandre i 4., 5., og snart 6. generasjon stor nok, og har de tid nok til å ivareta et engasjement og et friksjonsfritt vedlikehold i felles prioriteringer av stedet?

Har vi god nok forståelse for hvilke økonomiske utlegg stedet vil kreve av oss i fremtiden? Vi vil utdype dette ytterligere senere.

Har vi en god nok forståelse av hva den potensielle verdien av stedet er? Eller har vi en god nok forståelse for hvordan vi skal verdsette andelene vi eventuelt overfører?

Er det tenkelig å slutte mens leken er god? Å tenke seg en års tidsramme som akseptabel for å glede seg og sine barn ned stedet for deretter å runde det av før mulig forfall, fremmedgjøring og friksjon fører til at stedet blir en belastning? I den grad konflikter unngås og gode minner om år ivaretas, tror vi det kan tenkes at vi kan si det har vært i Frants og Helgas ånd?

Vedtektsforandringer og salgsbeslutning krever i dag 75% enighet. Er det rimelig at man etter mer enn 70 år kan tenke seg å vurdere fremtiden basert på alminnelige flertallsbeslutninger? Er det urimelig at et lite mindretall etter så mange år skal kunne blokkere et mulig salg eller vedtektsforandring potensielt ønsket av et klart flertall?

Ingen kan selge skinnet før bjørnen er skutt. Ingen vet prisen før stedet er solgt. Imidlertid, Tore Solberg, omtalt som den personen med størst nettverk og best kompetanse på fritidseiendommer mellom Asker og Kristiansand, har indikert en god mulighet - med noe tid til hjelp- å omsette stedet for millioner kroner.

Kan dette gi grunnlag for knoppskyting for andre feriesteder for de yngre familiene som i enda et par generasjoner vil ha nærhet og intimt kjennskap til hverandre?