men hun har symaskinen inne i stuerommet, det rommet der hun sover — vi har jo bare ett rom og kjøkken, naturligvis. Døra dit inn stod åpen, og vi kunne høre henne synge, den der vanlige sangen om en sjømann langt borte på havet, det er vel far hun tenker på kanskje. Jeg husker ikke så nøye åssen den er. Jeg kommer bare på noen linjer som er slik: Dør jeg fjernt fra din stue i bølgers brus da flyr en snøhvit due hjem til ditt

hus. Da er med vind fra havet min sjel på vei, ber om som siste gave en stund med deg... En vakker, sørgelig sang syns jeg det er. Men Jonatan satte i å le da han hørte den, og så sa han: «Tenk på det, du Kavring, at du kanskje også kommer flyvende til meg en kveld. Fra Nangijala. Og sitter der som en snøhvit due utenfor vinduet, gjør det er du snill.» Jeg begynte å hoste akkurat da, og han løftet meg opp og holdt meg som han pleide

å gjøre når det var som verst, og så sang han: Da er med vind fra havet din sjel på vei. Kavring, som siste gave kom litt til meg! Først da kom jeg til å tenke på åssen det ville bli å komme til Nangijala uten Jonatan. Så ensom jeg ville bli uten ham. Hva hjalp det om jeg kom opp i en masse eventyr og spennende opplevelser, hvis ikke Jonatan var med. Jeg ville bare bli redd og ikke vite hva jeg skulle gjøre. «Jeg vil ikke dit,» sa jeg og gråt.

«Jeg vil være der du er, Jonatan!» «Ja, men jeg kommer da også til Nangijala, skjønner du vel,» sa Jonatan. «Om en stund.» «Om en stund, ja,» sa jeg. «Men kanskje lever du til du blir nitti år, og imens må jeg være alene.» Da sa Jonatan at i Nangijala er det ikke tid på samme måten som her på jorden. Selv om han levde til han ble nitti år, ville jeg ikke synes at det varte mer enn omtrent to dager før han kom. For slik er det med tiden i Nangijala.

«To dager kan du vel klare alene,» sa han. «Du kan klatre i trærne og gjøre opp leirbål i skogen og sitte ved en liten elv og fiske, alt sånt som du har lengtet slik etter. Og nettopp når du sitter der og får opp en abbor, så kommer jeg flyvende, og så sier du: 'I alle dager, Jonatan, er du alt her?'» Jeg prøvde å holde opp å gråte, for jeg tenkte at i to dager skulle jeg vel greie det. «Men tenk så fint det hadde vært om du var kommet først,» sa jeg,

«så det var du som satt der og fisket.» Da gav Jonatan meg en klem. Han så lenge på meg, sånn snilt som han pleide, og jeg merket at han var lei seg, for han sa så lavt og trist liksom: «Men i stedet må jeg leve på jorden uten Kavringen min. I nitti år kanskje!» Det var det vi trodde, ja! Nå kommer jeg til det vonde. Det som jeg ikke orker å tenke på. Og ikke kan la være å tenke på. Bror min, Jonatan, det kunne jo vært slik at han ennå satt hos

meg og pratet om kveldene og gikk på skolen og lekte med ungene nede i gården og kokte honningvann til meg og alt det der. Men slik er det ikke... slik er det ikke! Jonatan er i Nangijala nå. Det er vondt, jeg kan ikke, nei, jeg kan ikke fortelle det. Men dette stod i avisen etterpå: En voldsom brann herjet i går kveld i kvartalet Fakkelrosen her i byen, et av de gamle trehusene der brant ned til grunnen og et menneskeliv gikk tapt.

En 10-årig gutt, Karl Løve, befant seg alene, syk og sengeliggende, i en leilighet i tredje etasje da brannen brøt ut. Straks etter kom hans bror, den 13-årige Jonatan Løve, hjem, og før noen kunne hindre det, styrtet han inn i det så godt som overtente huset for å redde sin bror. På et øyeblikk var imidlertid hele trappeoppgangen som et flammende ildhav, og for guttene som nå var stengt inne av flammene, var den eneste muligheten å

prøve å redde seg ved å hoppe ut gjennom et vindu. En skrekkslagen folkemasse som hadde samlet seg utenfor huset måtte stå som maktesløse tilskuere mens 13-åringen tok sin bror på ryggen. Med ilden flammende bak seg, kastet han seg ut av vinduet. I fallet mot bakken skadet gutten seg så alvorlig at han nesten umiddelbart avgikk ved døden. Men den yngre broren som han beskyttet med kroppen, kom fra det uten skader.

Brødrenes mor var på besøk hos en kunde — hun er syerske — og fikk ved hjemkomsten et alvorlig sjokk. Brannårsaken er ukjent. På en annen side i avisen stod det mer om Jonatan. Det hadde lærerinnen hans skrevet. Der stod det: Kjære Jonatan Løve, burde du ikke egentlig hete Jonatan Løvehjerte? Husker du da vi leste i historietimen om en modig engelsk konge med navnet Rikard Løvehjerte? Husker du at du sa da: «Tenk, å

være så modig at det står om det i historiebøker etterpå, så modig kunne jeg aldri vært.» Kjære Jonatan, selv om det ikke kommer til å stå om deg i historiebøker, var du likevel modig. nok i det avgjørende øyeblikk, du var en helt så god som noen. Din gamle lærerinne kommer aldri til å glemme deg. Klassekameratene vil også huske deg lenge. Det blir tomt i klassen uten vår glade, vakre Jonatan. Men den gudene elsker, dør ung.

Jonatan Løvehjerte, hvil i fred! Greta Andersson Hun er nokså fjollete, lærerinnen til Jonatan, men hun var glad i Jonatan, for det var jo alle. Og det var fint at hun fant på det der med Løvehjerte, det var virkelig fint! Det er nok ikke et menneske i hele byen som ikke sørger over Jonatan og som ikke syns at det hadde vært bedre om jeg hadde dødd i stedet. Det har jeg i hvert fall forstått på alle damene som renner her med stoffene sine og musseliner og tøys.