Vesenet i vinduet Det var lørdag, og om kvelden skulle foreldrene ut. «Hvor skal dere i kveld?» spurte Anton om ettermiddagen da moren stod på badet og satte papiljotter i håret. «Tja,» svarte moren, «først skal vi spise, og så går vi kanskje og danser.» «Hva mener du med kanskje?» spurte Anton. «Vi vet det ikke ennå,» sa moren. «Men må du vite det?»

«Neida,» mumlet Anton. Han ville helst ikke innrømme at han hadde lyst til å se krimfilmen som begynte klokka elleve. Men moren hadde alt fått mistanke. «Anton,» sa hun og snudde seg så hun kunne se ham inn i øynene, «du har vel ikke tenkt å se på fjernsyn?»

«Men mor da,» ropte Anton, «hvordan kan du tro noe slikt?» Heldigvis hadde moren begynt å stelle med håret sitt igjen, så hun ikke kunne se at han rødmet. «Kanskje går vi på kino også,» sa hun, «i hvert fall er vi ikke hjemme før etter midnatt.»

Det var blitt kveld, og Anton var alene hjemme. Han hadde tatt på seg pyjamas og satt i senga. Dyna hadde han trukket helt opp under haka og han leste «Sannheten om Frankenstein». Handlingen foregikk på et marked. En mann med flagrende svart kappe hadde akkurat trådt inn på scenen for å meddele at monsteret dukket opp. Da ringte vekkeruret. Ergerlig over å bli forstyrret så Anton opp fra boka. Å! Klokka var alt elleve, og det var på høy tid å slå på fjernsynet!

Anton hoppet ut av senga og trykket på knappen. Så satte han seg godt til rette under dyna igjen og ventet. Men det var et sportsprogram som holdt på ennå. Rommet hans var koselig og halvmørkt. King Kong på veggplakaten skar en forferdelig grimase som passet til Antons humør: han følte seg vill og forlatt, som om han var den eneste overlevende etter et skipsforlis og hadde karret seg i land på en sydhavsøy der det bodde menneskeetere.

Og senga var en hule der han kunne krype inn og gjøre seg usynlig når han ville. En stor haug med proviant lå foran huleinngangen, det var bare ildvannet som manglet. Lengselsfullt tenkte Anton på flaska med eplesaft i kjøleskapet — men det var langt dit gjennom den mørke gangen! Skulle han svømme tilbake til skipet, forbi de blodtørstige haiene som bare ventet på et offer? Brrr!!! Men omkom ikke skipbrudne oftere av tørst enn av sult?

Han tok flaska med eplesaft ut av kjøleskapet og skar seg en tykk osteskive. Mens han gjorde det, lyttet han mot rommet sitt for å høre om krimfilmen i mellomtiden hadde begynt. Han hørte en kvinnestemme. Antagelig var det hallodamen som annonserte filmen. Anton klemte flaska fast under armen og la på sprang. Men han kom ikke langt, for allerede i gangen merket han at det var noe som ikke stemte. Han ble stående og lytte...

Og plutselig visste han hva det var: han hørte ikke lyden fra fjernsynet lenger! Det kunne bare bety en eneste ting: En eller annen måtte ha sneket seg inn på rommet hans og slått av fjernsynet! Anton merket at hjertet hans gjorde et hopp. Og en merkelig kribling steg opp fra magen og satte seg fast i halsen. Grusomme bilder dukket opp for ham — bilder av menn med strømper foran ansiktet, med kniver og pistoler, som trengte seg inn i forlatte leiligheter om

natta for å rane og drepe alle som stod i veien for dem! Med ett husket Anton at vinduet i rommet hans var åpent — innbruddstyven kunne altså ha klatret inn til ham fra nabobalkongen. Plutselig lød det et brak: Anton hadde mistet flaska med eplesaft som rullet helt bort til døra hans. Anton holdt pusten og ventet... men ingenting hendte. Hadde han bare innbilt seg det med innbruddstyven? Men hvorfor hørte han ikke fjernsynet lenger?

Han tok opp flaska og åpnet forsiktig døra. En merkelig lukt stakk ham i nesa, muggen og råtten som i kjelleren og som om noe var blitt tent på. Kom det fra fjernsynet? Fort trakk han kontakten ut av veggen. Sannsynligvis var det noe inne i ledningen som hadde smeltet. Da hørte Anton en merkelig banking, og det virket som om den kom fra vinduet. Og bak gardinet syntes han med ett at han så en skygge som avtegnet seg mot

mot det klare måneskinnet. Langsomt listet han seg nærmere med skjelvende knær. Den merkelige lukta ble sterkere. Det luktet som om noen hadde tent på en hel eske med fyrstikker. Også bankingen ble høyere. Plutselig ble Anton stående som om han hadde vokst fast til golvet — i vinduskarmen, foran gardinet som blafret i trekken, satt det noe og stirret på ham. Det så så fryktelig ut at Anton trodde han skulle falle død om. To små blodsprengte øyne glitret mot ham fra et

et snøhvitt ansikt, bustete hår hang i lange tjafser helt ned til en flekkete, svart kappe. Den kjempestore blodrøde munnen åpnet og lukket seg så tenne­ne, som var skinnende og hvite og spisse som dolker, slo mot hverandre med en avskyelig klir­ring. Håret reiste seg på Antons hode, og blodet stivnet i årene. Vesenet i vinduskarmen var verre enn King Kong, verre enn Frankenstein og verre enn Dracula! Det var det forferdeligste Anton noensinne hadde sett!