Naturmangfold i internasjonalt farvann Livet i havet og menneskene som avhenger av det, er i dag under sterkt press. Bestandene av marine arter er halvert siden 1970. Effektene av klimaendringer, forurensing, ødeleggelse av viktige leveområder og overfiske er driverne for denne utviklingen. Den nye globale havrettsavtalen om naturmangfold i internasjonalt farvann er en unik mulighet for den koordineringen som trengs for å unngå kollaps i marine økosystemer og for å skape en bærekraftig blå økonomi. Sikre naturmangfold i havet Frem til nå har det vært en enighet om at ingen eier internasjonalt farvann. Dette har fungert så lenge en bare ville sikre trygg skipsfart, en trodde fiskeressursene var uendelige og havet for stort til å forurense. Nå vet vi bedre og WWF mener at alle stater skal ha eierskap og dermed ansvar for havet og naturmangfoldet. For å oppnå dette, mener vi det er nødvendig å etablere et globalt organ, med overordnet ansvar for beslutninger som sikrer naturens interesser. Eksisterende regionale organisasjoner og sektormyndigheter skal fortsatt arbeide med sine områder, men det er i dag svært liten grad av samarbeid. Det globale organet bør ha jevnlige partsmøter (COP) og fungere som et kontrollorgan som følger opp vedtak gjort i andre organer. Når stater for eksempel har identifisert økologiske eller signifikante marine områder (EBSAs) eller bestemmelser om vern av trekkende arter i Bonnkonvensjonen (CMS), følges dette i alt for liten grad opp av de samme statene som er representert i regionale fiskerikommisjoner og sektormyndigheter. Den nye avtalen må kunne legge press på relevante institusjoner til å faktisk implementere det de selv har bestemt i andre organ. WWF mener at BBNJ COP skal representere en helhetlig stemme for havet og for å få til dette, må den globale institusjonen ha et effektivt organ for konfliktløsing. Vi ønsker at globalt eierskap også betyr lav terskel for å melde fra hvis en stat ikke implementerer bestemmelser fra andre organer. Økosystemtilnærming til havforvaltningen må ligge til grunn og avgjørelser må bli tatt med bakgrunn i forskning. Vern og bruk utelukker ikke hverandre, men det er helt nødvendig å ta utgangspunkt i bevaring når en vurderer bruk, og ikke motsatt. En trenger altså ikke utelukke all aktivitet, men en må vite hvilke områder og arter som skal vernes mot hva slags aktivitet. En må også unngå at enkeltland opererer under flagg som ikke har underskrevet avtalen. Det vil derfor være nødvendig at alle stater støtter avtalen og er i tråd med resolusjonen (72/249) i FNs Generalforsamling om å oppnå konsensus. WWF ønsker lykke til med forhandlingene og vi ønsker å bidra til konstruktive løsninger.