Fakultetsoppgave JUS 4211 Strafferett Prøveforelesning Sofie A. E. Høgestøl 16. november 2018 Auditorium 5 Domus Academica s.a.hogestol@jus.uio.no

Veien videre Generelt om oppgaven Tips til gode praktikumsbesvarelser i strafferett Gjennomgang av tiltalepunktene

Generelt om oppgaven Oppgaven bygger på en eksamensoppgave fra Bergen som ble gitt høsten 2017 Sensorveiledning ligger ikke åpent tilgjengelig på nettsidene til UiB, men det ligger en mønsterbesvarelse ute på nett: https://www.google.no/url?sa=t&rct=j&q=&esrc=s&source=web&cd=10&ved=2ahUKEwjE49WMjNDeAhUoqYsKHQQkDp8QFjAJegQICRAC&url=https%3A%2F%2Fmitt.uib.no%2Ffiles%2F1164463%2Fdownload%3Fdownload_frd%3D1&usg=AOvVaw2dVCl31IXhBpESbNITyWSt Dette er en omfattende 6 timers eksamen, som tester sentrale deler av pensum, da særlig ansvarslæren og et spekter av straffebud.

Generelt om oppgaven En slik oppgave tester kandidatens evne til å sjonglere de allmenne ansvarsvilkårene og anvende disse på en gode måte i drøftelsen av de konkrete straffebudene. Denne oppgaven er også utfordrende fordi den reiser så mange forskjellige strafferettslige spørsmål at kandidatens disponering av tid vil bli satt under press. Omfanget på oppgaven betyr også at den tester kandidatens kapasitet til å finne frem til og bruke tid på de viktige problemstillingene, samt raskt gjøre seg ferdig med de mer opplagte spørsmålene på en kortfattet måte.

Noen tips til gode praktikumsbesvarelser Svar på spørsmålet. Pass på at du avgrenser mot de aspektene du blir bedt eksplisitt om ikke å drøfte. Sett deg godt inn i faktum og trekk det inn i besvarelsen etter behov. Men ikke bruk tid på generell oppsummering av faktum. Identifiser tidlig og klart hva som er de viktige problemstillingene i oppgaven. Vis at du evner å skille mellom problemstillinger som fortjener en lengre drøftelse og spørsmål som kan utkviltere relativt kjapt. Med andre ord: Svar på enkle problemer kort og spar heller på kruttet til de vanskelige spørsmålene. I strafferett er det særlig viktig å kunne vise at du evner å anvende (i) de alminnelige reglene, på (ii) de spesifikke straffebudene/ særlovgivning og (iii) drøfte disse opp mot faktum.

Praktikumspyramiden

Marte Storetveit

Tiltale 1 mot Marte Storetveit Tiltale nr. 1: Marte Storetveit (f. 1995): Tyveri jf. § 321 «Grunnlag: Den 1. september tok hun en mobiltelefon av merket «Orange R2» til en verdi av 9800 kr, som eieren, Anne Kirkerud (f. 1992), hadde mistet i kinosalen på Bergen kino, for å selge den til Ada Vold for 2500 kr.» Spørsmål: ta stilling til tiltalen, men ikke til straffeutmåling. Mønsterbesvarelsen åpner som følgende: «Overordnet problemstilling er om Marte kan straffes for tyveri etter § 321 for å ha tatt mobiltelefonen som Anne mistet i kinosalen.» Dette er en god åpning hvor kandidaten kort og konsist identifiserer hovedspørsmålet som reises av tiltalen mot Marte.

Vilkår for tyveri § 321: «For tyveri straffes den som (i) tar en gjenstand som tilhører en annen, med (ii) forsett om å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved å selge, forbruke eller på annen måte tilegne seg den.» Men, for tyveri er der også et handlingsvilkår som ikke kommer tydelig frem i lovteksten og det er at (iii) gjenstanden må være i noens besittelse (besittelseskrenkelse, se Matningsdal s. 295).

Hva er relevant fakta? Anne mister mobiltelefonen ut av jakkelommen og den havner under setet hennes på ODEON kino. Merker det ikke og forlater salen etter at filmen er ferdig. Marte ser telefonen og tenker at “den kunne hun ta og selge”. Stopper med vilje opp på veien ut for å unngå at eieren kommer tilbake for å lete etter mobilen. Når salen er tom tar Marte telefonen og tenker at hun skal selge den til Ada Vold og utaler til Peder at hun sikkert kan få 2500 kr for den. Marte ligger så mobiltelefonen i lommen og forlater kinosalen. Martes advokat mener at mobiltelefonen må regnes som hittegods.

Ansvarslæren: de fire straffbarhetsvilkårene

Problemstillingen som skal drøftes er første straffbarhetsvilkår Spørsmålet er om Marte har opptrådt i strid med regelen i § 321 Gjerningsbeskrivelsen for tyveri i § 321 er at man tar en gjenstand som tilhører en annen. Helt klart at telefonen er en ‘gjenstand’ som ‘tilhører’ Anne. Spørsmålet er snarere om Marte ‘tar’ en telefon som fortsatt er i Annes besittelse Det er dette som er det sentrale spørsmålet som skal drøftes i tiltalen mot Marte.

Tyveri vs. hittegods Tyveri Hittegods Argumenterer for at telefonen fortsatt var i Annes (kinoens) besittelse Rt. 1963 s. 735/ Matningsdal s. 295. Anne vet hvor hun skal lete og går tilbake til salen for å finne mobilen. Argumenterer for at telefonen er bestittelsesløs og således heller dekket av hittegodsloven § 12. Anne forlot kinosalen og dette er et offentlig sted, dermed er det snakk om hittegods.

Vilkår som kan besvares på en kortfattet måte Andre straffbarhetsvilkår: faktum i denne saken reiser ingen av unntaksreglene som kan gjøre Martas handling lovlig. Tredje straffbarhetsvilkår: Marte har vist forsett om å skaffe seg en ‘uberettiget vinning’ gjennom salg av telefonen. Marte tar opp telefonen, samtidig som hun «tenkte å selge den til Ada Vold, som omsatte stjålne telefoner» Handlemåten var således tilsiktet og man kan argumentere for at Marte har hensiktsforsett etter § 22. Fjerde straffbarhetsvilkår: Marte er født i 1995 og er således over 15 år og faktum reiser heller ikke andre spørsmål om tilregnelighet jf. § 20 Konkluder: Alle straffbarhetsvilkår er oppfylt og Marte kan således straffes for tyveri etter § 321.

Peder Ås

(i) Tyveri/hvitvasking/bedrageri Dette er kanskje den vanskeligste delen av oppgaven, her er det lett å trå feil og lett å bruke alt for mye tid. Peder Ås (f. 1996), forsøk på medvirkning til tyveri, jf. § 321, jf. § 15, jf. § 16 Grunnlag: «Den 1. september nekter han for kjennskap til mobiltelefonen som er nevnt i post 1 med den hensikt å bidra til gjennomføring av Marte Storetveit sitt tyveri ved å få Anne Kirkerud til å tro at de ikke var involvert i tyveriet av telefonen.»

Forsøk på medvirkning til tyveri § 337 Dette første tiltalepunkter mot Peder handler derfor om grensen mellom forsøk på medvirkning og etterfølgende bistand – og det som er viktig her er å skille mellom når lovbruddet kan sies å være fullbyrdet og om det er materielt avsluttet. Noen former for lovbrudd fortsetter etter at de er fullbyrdet (som vil si at primærforbryteren har passert forsøksstadiet) og man kan medvirke til forbrytelsen så lenge lovbruddet pågår. Rt. 2003 350: «A straks han kom inn i butikken, ekspeditøren ligge bundet og hjelpeløs på gulvet. Dette er for øvrig ikke bestridt. Han gikk til tross for dette straks i gang med å forsyne seg av varene, sammen med de to andre. At han ikke hadde vært med på selve voldsutøvelsen, kan da ikke være avgjørende. Slik jeg ser det, var ranshandlingen på dette tidspunkt ennå ikke fullført. Hans bistand ved gjennomføringen av ranet, som var å bortta varene, må derfor være tilstrekkelig. Jeg må legge til grunn at det ikke hadde vært mulig å gjennomføre borttakelsen uten at ekspeditøren var satt ut av spill, og at A både forsto og utnyttet dette. Om han opprinnelig bare hadde vært med på å planlegge et tyveri, kan derfor heller ikke være avgjørende» (16) See også Rt. 2014 s. 930.

Forsøk på medvirkning til tyveri § 337 Spørsmålet her er derfor om Marte hadde avsluttet tyveriet av Annes telefon idet Anne konfronterer Peder og Marte ved utgangen til kinoen – som fører til at Peder sier til Anne «Mobil? Ha’kke peiling på hva du snakker om» Her er det rom for ulike vurderinger og kandidaten burde således vise at de evner å drøfte dette spørsmålet på en fornuftig måte. Kandidaten burde trekke frem at Marte har tatt telefonen ut av kinosalen og vurdere om ‘ta’ handlingen i tyveriet da fortsatt pågår når Peder kommer med sitt utbrudd. På den andre siden har Marte ikke fått med seg telefonen ut av bygningen og Anne stanser dem i det de er på vei ut. For meg trekker faktum mot at dette er etterfølgende bistand. Men grensetilfelle, så kandidaten burde også kort få frem de andre vilkår for medvirkning ((i) hovedregel at medvirkeren må utvise en viss aktivitet, (ii) årsakssammenheng med primærlovbruddet og (iii) adferden må være rettsstridig). Burde også understreke at det her er snakk om forsøk på medvirkning fordi at Peders bidrag i form av benektelsen ikke bidrar til at Anne gir opp å få mobilen sin tilbake fra Marte (ikke årsakssammenheng). Det er derfor ikke tale om en fullbyrdet medvirkningshandling etter § 15. Kandidaten burde så vise at de skjønner sammenhengen mellom § 15 og § 16.

Forsøk på hvitvasking § 337 Subsidiært forsøk på hvitvasking jf. § 337 første ledd bokstav a) jf. § 16 Grunnlag: «Den 1. september nekter han kjennskap til telefonen som er nevnt i post 1, med det formål å yte bistand for å skre Marte Storetveit utbytte av tyveriet av mobiltelefonen.» Gjerningsbeskrivelsen i § 337 første ledd bokstav a): «yte bistand til å sikre utbytte av en straffbar handling for en annen ved for eksempel å innkreve, oppbevare, skjule, transportere, sende, overføre, konvertere, avhende, pantsette eller investere det» Telefonen til Anne er utvilsomt et «utbytte» av en straffbar handling, nemlig tyveriet til Marte. Spørsmålet blir da om Peder har ytt «bistand» til å sikre dette utbyttet

Forsøk på hvitvasking § 337 Dette kan igjen drøftes begge veier. Rt. 2011 s. 1 presiserer HR at med uttrykket «yter bistand» sikter loven til det å hjelpe – å foreta en handling som er til nytte, så her opererer man med en vid definisjon av hva som rammes av § 337 Man kan kanskje også argumenter at Peders handling var et forsøk på å «skjule» telefonen etter ordlyden i § 337 første ledd bokstav a), men det virker ikke helt tilfredsstillende. Loven krever strengt tatt ikke at hvitvaskingshandlingen var vellykket (se Rt. 2011 s. 1 avsnitt 26, der HR ikke tok stilling til spørsmålet). Men det kreves at handlingen var til hjelp, og det var ikke tilfellet her – tyveriet ble straks oppdaget og Peders handling var ikke til nytte for Marte. Dermed bør dette ikke regnes som fullbyrdet overtredelse (se også Matningsdal fra s. 397 for mer om skillet mellom forsøk og fullbyrdelse av hvitvasking). Reglene for forsøk etter § 16: (i) straffebudet må ha en strafferamme på 1 år eller mer, (ii) gjerningspersonen må ha fullbyrdelsesforsett som omfatter hele det objektive gjerningsinnholdet i straffebudet, (iii) nærehetskravet om at atferd med nærhet til fullbyrdelsen. Disse kravene virker ut i fra faktum å være oppfylt og der foreligger således et fullendt forsøk på hvitvasking.

Forsøk på bedrageri § 371 Atter subsidiært forsøk på bedrageri, jf. § 371 bokstav a) § 16 «Grunnlag: Den 1. september nektet han for å ha kjennskap til telefonen som er nevnt i post 1 for å få Anne Kirkerud til å gi opp letingen etter telefonen og på den måten bidra til at Marte Storetveit kom unna med tyveriet av telefonen.» § 371. Bedrageri bokstav a) «Med bot eller fengsel inntil 2 år straffes den som med forsett om å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning fremkaller, styrker eller utnytter en villfarelse og derved rettsstridig forleder noen til å gjøre eller unnlate noe som volder tap eller fare for tap for noen, eller» Det aktuelle alternativet i ordlyden å være at Peder «fremkalte» en villfarelse som følge av ytringen sin. Men som nevnt tidligere, så lykkes ikke Peder med å fremkalle noen villfarelse hos Anne og derfor er det nok en gang snakk om forsøk etter § 16. Her er nærhetskravet samme som sist. Andredels fullbyrdeforsett fordi fullbyrdelsesforsett her også forutsetter at subjektive overskudd i det enkelte straffebudet er oppfylt. § 371 krever at gjerningspersonen handlet «med forsett om å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning». Peder var kjent med at Marte urettmessig hadde tatt til seg Annes mobiltelefon og at Anne risikerte å bli påført et tap om hun ikke fant den - og Martes hensikt om å skaffe seg en uberettiget vinning ved å selge mobiltelefonen. Han hadde dermed, i det minste, sannsynlighetsforsett om at han ved sin handling skaffet Marte en uberettiget vinning. Jf. §§ 21 og 22. Der foreligger således et fullendt forsøk på bedrageri.

Konkurrens Etter å ha gått gjennom vilkårene etter alle de tre alternative straffebudene i tiltalepost 2 mot Peder, blir kandidaten så bedt om å avgjøre hvilke straffebud som det vil være riktig å domfelle for. Hvordan du svarer på dette vil bero på hva du har konkludert om de tre forskjellige straffebudene. Jeg har kommet til at Peder ikke kan straffes for forsøk på medvirkning til tyveri, men at han kan straffes både for forsøk på hvitvasking og for forsøk på bedrageri. Her har vi derfor en situasjon hvor én handling oppfyller gjerningsbeskrivelsen i flere straffebud og det er således snakk om mulig idealkonkurens. Reglene rundt konkurrens er ikke nedfelt i straffeloven og fremgår heller fra rettspraksis. Rt. 2003 s. 1376: «Konkurrenslæren innebærer at når en straffbar handling omfattes av flere straffebud, anvendes bare ett straffebud dersom det fullt ut dekker samtlige sider av det straffbare forholdet» (avsnitt 28). Materielt dekningsprinsipp: koker ned til hva man mener er den mest treffende rettslige klassifisering av handlingen til Peder. Ikke noe definitivt svar, her hadde jeg nok for eksempel kommet til et litt annerledes svar fra mønsterbesvarelsen (hun mener bedrageri, jeg heller mot hvitvasking på grunn av vinningsaspektet), men sistnevnte behandler denne tematikken godt.

(ii) Grov kroppsskade Ta stilling til tiltalepunktet om påføring av «betydelig skade», jf. § 274 annet ledd. «Grunnlag: Den 1. september i Vitaminveien sparket han Anne Kirkerud i hodet med det som følger at Kirkerud brakk tinningbeinet, fikk varig øresus med påfølgende konsekvenser og problemer med balansen.» Her kan man starte med å raskt fastslå at vilkårene for grunndeliktet § 273 om kroppsskade er oppfylt. Men § 274 andre ledd opererer i utgangspunktet selvstendig fra § 273 og derfor burde kandidatene egentlig gå rett på vilkårene for § 274 andre ledd. Mønsterbesvarelsen åpner som følger: «Overordnet problemstilling er om Peder kan straffes for påføring av ‘betydelig skade’ etter § 274 andre ledd. Det Følger av § 274 andre ledd at ‘den som volder betydelig skade på en annens kropp eller helse’ straffes ‘Betydelig skade’ er legaldefinert i § 11. Dette er en god og direkte måte å starte besvarelsen

Er dette betydelig skade? § 11 definerer betydelig skade som «tap eller vesentlig svekkelse av en sans, et viktig organ eller en viktig kroppsdel, vesentlig vansirethet, livsfarlig eller langvarig sykdom, eller alvorlig psykisk skade.» Spørsmålet som skal drøftes er da om Peders spark i Annes hode faller inn under denne definisjonen av betydelig skade. Vi vet at sparket førte til at tinningbeinet til Anne knakk og at hun måtte gjennom et lengre opphold på sykehuset. Anne er nå plaget med piping i øret (tinnitus) på den ene siden av hode og legen mener at det kan bli en varig skade. Anne har måtte slutte i en deltidsstilling som følge av pipingen. Hun har også fått problemer med balansen. Momentene som kan drøftes her er: Er pipingen i øret en form for svekking av høresansen (kan man sammenligne med tap av syn på ett øye)? Hva med balansegang? Er det heller vesentlig svekkelse av et ‘viktig organ’? Kan man argumenter for at Annes sykehusopphold tilsvarer ‘langvarig sykdom’ (mer enn 7 uker, ref. Rt. 2013 s. 1537)? Men her er det mye man ikke vet, så pass på nøkternt tolkning av faktum. r

Skyldkravet § 274 andre ledd Dersom kandidaten konkluderer med at Peder har påført Anne betydelig skade, må man fortsatt drøfte skyldkravet. Hadde Peder forsett om å påføre Anne ‘betydelig skade’? Skyldkravet etter § 274 annet ledd er forsett, jf. § 21. Peder anfører at han «så rødt» og ville ta igjen. Hensiktsforsett eller er det mer nærliggende å tenke sannsynlighetsforsett jf. § 22 bokstav b? Som det har vært sagt i juridisk teori: Gjerningspersonen ser rødt, men han ser. I klartekst innebærer dette at den som handler i affekt eller på impuls, ikke av den grunn mister den kunnskapen han besitter om alminnelige årsakslover. I vår sak må vi da vurdere om det er bevist ut over enhver rimelig tvil at Peder hadde sløret sannsynlighetsforsett (Rt. 2011 s. 1104) mht. at et så hardt spark kunne utløse en betydelig skade (de konkrete skadevirkningene behøver ikke dekkes av forsettet).

Alternativt: § 273/274 første ledd Dersom man kommer til at Peder ikke har påført en betydelig skade, eller at skyldkravet ikke er møtt, burde kandidaten vurdere om man alternativt kan straffe Peder jf. §§ 273 og 274 første ledd for grov kroppsskade. Matningsdal s. 130: «Den grunnleggende forutsetningen for å anvend § 274 er … at det foreligger en forsettlig kroppsskade som omfattes av § 273» og «at strafferammen kan økes dersom kroppsskaden har hatt enkelte uforsettlige følger» Er på det rene at Peder har ‘skadet’ Annes kropp og at han har ‘fremkalt bevisstløshet’ jf. §273. Spørsmålet blir da om vilkårene i § 274 første ledd også er oppfylt. I denne drøftelsen burde man for eksempel trekke inn perioden Anne var på sykehus (kan da trekke inn Rt. 1971 s. 1194) og at skaden har påvirket hennes arbeidsudyktighet. Gjør noen av momentene i bokstav a-f gjeldene i denne saken? Skyldkravet for uforsettlige følger som inngår i grovhetsvurderingen av et forsettlig lovbrudd, er uaktsomhet, jf. § 24. Betyr at Peder må kunne vises å ha forsett med tanke på selve kroppsskaden som han påførte Anne jf. §21, men han må også innfri kravene om uaktsomhet jf. §24 med hensyn til uforsettlige følgene som ble påført Anne (se dekningsprinsippet). Til forskjell fra tiltalen mot Anne, så er ikke provokasjon grunnlag for frifinnelse med tanke på §§ 273/ 274.

(iii) Narkotikaovertredelse Dette er den desidert enkleste tiltaleposten i oppgaven og kandidaten burde svare på denne biten av oppgaven på en relativt kort måte Denne tiltaleposten gjelder narkotikaovertredelse, jf. § 231 første ledd – oppbevaring av 13 gram hasj, til eget bruk. Gjerningsbeskrivelsen i § 231 rammer den som ulovlig ‘oppbevarer’ stoff som regnes som narkotika etter legemiddelloven § 22. Hasj er et narkotisk stoff jf. Legemiddelloven og narkotikaforskriften. Her er det snakk om 52 brukerdoser som er langt over nedre grense på 1-2 doser til personlig bruk (Rt. 2005 s. 1319), så dette er ikke besittelse jf. § 24 legemiddeloven. Peder går med stoffet i lommen, handler med forsett jf. § 21.

Anne Kirkerud

Tiltalen 3 mot Anne Kirkerud Tiltale nr. 3: Anne Kirkerud: Kroppskrenkelse jf § 271 første ledd «Grunnlag: Den 1. september dyttet hun Marte Storetveit over ende» Mønsterbesvarelsen åpner som følgende: «Overordnet problemstilling er om Anna kan straffes for kroppskrenkelse etter §271 første ledd ved å ha dyttet Marte over ende.» Behandlingen av tiltalen mot Anne er nok den sterkeste delen av mønsterbesvarelsen.

Kroppskrenkelse jf § 271 Gjerningsbeskrivelse: «den som øver vold mot en annen person» straffes for kroppskrenkelse. Her har man en relevant sak fra Høyesterett, Rt. 1985 s. 1395, hvor et «puff» ble regnet som vold (se også Matningsdal s. 89). I lys av ordlyden og rettspraksis virker det som Anne utøvde vold mot Marte da hun dyttet henne slik at hun snublet og falt. Videre vedgår Anne at hun bevisst dyttet Marte, så vilkårene for skyld er oppfylt jf. §§ 21 og 22 a. Betyr at vilkårene for kroppskrenkelse etter § 271 første ledd er oppfylt, men hva med andre ledd? (Her kan noen kandidater ha forsøkt seg på også å drøfte nødverge/selvtekt, men det treffer ikke helt).

Provokasjon § 271 andre ledd bokstav b fastslår at en «kroppskrenkelse kan gjøres straffri dersom» den er en gjengjeldelse for en «særlig provoserende ytring». Spørsmålet er da om Martes utsagn (sagt med hånlig tone) «For ei forbanna drittkjerring som kommer her og lyver. Du er en jævla sjuk løgner» skal regnes som en «særlig provoserende ytring». Dette kan drøftes begge veier og her gir mønsterbesvarelsen en god og nyansert fremstilling av hovedargumentene. Her burde man også få med at det kreves en sammenheng mellom krenkelsen og voldsutøvelsen.

Skjønnsmessig vurdering Dersom man konkluderer at Martes utsagn er en provokasjon, er det viktig å huske at dette er en straffritaksgrunn som innebærer en skjønnsmessig vurdering: § 271 andre ledd «En kroppskrenkelse kan gjøres straffri». Provokasjon skiller seg således fra eksempelvis nødverge og nødrett. «Avgjørelsen beror primært på en avveining av kroppskrenkelsens grovhet i forhold til hvilken provokasjon som har utløst den» (Matningsdal s. 117). Kandidaten bør derfor foreta en skjønnsmessig vurdering på dette punktet og etter det konkludere om Anne kan frifinnes for kroppskrenkelsen på grunnlag av Martes provokasjon. Kan også drøfte retorsjon, men provokasjon er mer hensiktsmessig. Var det noen som prøvde seg på retorsjon?

Lykke til på eksamen!