Årsaker til miljø- og ressursproblemer Produksjon og forbruk – dagens høye velstandsnivå i de vestlige landene er et resultat av industrialiseringen som skjøt fart på 1800-tallet. Produksjon av stadig mer avanserte produkter har ført til utslipp av nye former for forurensning, ikke minst gifter og tungmetaller og dessuten et raskt voksende energibehov. Denne energien blir i dag i stor grad hentet fra olje, gass, kull og atomkraft. Feil priser – mange peker på at prisene på mange varer blir fastsatt på en lite miljøvennlig måte. Frihandel og økonomisk globalisering gjør at produsentene er nødt til å produsere billigst mulig for å overleve i den internasjonale konkurransen. Da kan de ikke ta seg råd til omfattende miljøtiltak. Farlig fattigdom – også fattigdom skaper miljøproblemer, men ofte i en mer lokal eller regional form. Fattigdom fører til høye fødselstall, som i sin tur resulterer i et press på naturressurser: Den fattige familien er nødt til å tyne jorda si til det ytterste. Dette fører til slutt til utarming av jorda, jorderosjon og ørkenspredning.

Allmenningens gratispassasjerproblem Redusert biologisk mangfold: Det blir antatt at hundre arter av dyr og planter forsvinner på jorda hver dag. Hele økosystemer forsvinner. Resultatet blir at vi kan risikere å tape både kilder til matproduksjon og medisinframstilling – for alltid. Svekket ozonlag: I 1985 ble det oppdaget et «ozonhull» over Antarktis. Resultatet av et svekket ozonlag er økt ultrafiolett stråling, noe som skader mennesker, dyr og planter. Ødelagt jordsmonn og vann: Avfallet hoper seg opp og forgifter jordsmonn og vann nesten overalt på jorda. Etter hvert har dyr øverst i den biologiske kjeden, for eksempel isbjørn, fått i seg store mengder med miljøgifter. Et stort og økende problem er også jorderosjon og ørkendannelser. I tillegg til dette kommer at intensivt jordbruk mange steder fører til forsalting, forsuring og utarming av jorda.

Hvordan komme ut av allmenningens problem? Statene må forplikte seg til å ta ansvar gjennom internasjonale juridisk bindende avtaler. Disse avtalene kan påby renseutstyr, utslippsreduksjoner, utslippskvoter osv. Enkelte peker på at det bare gjennom et tydelig overnasjonalt samarbeid. Man kan unngå problemet med gratispassasjerer. Ved en internasjonale flertallsvedtak har den enkelte aktør ikke noe valg. Da slipper man også problemet med at noen bryter avtalen fordi de antar andre gjør det samme. Noen peker på et mulig alternativ til overnasjonalitet. De ønsker en klarere oppdeling i ansvarsområder, slik at hver stats og bedrifts ansvar for allmenningen blir avklart. Det blir vanskeligere å slippe unna når ”alle” kan se hvor det svikter.

Kyoto-protokollen (1997) Kvotehandel: Det skal være mulig for myndighetene i et industriland å kjøpe og selge utslippskvoter: En stat som ikke slipper ut like mye som de har anledning til, kan selge den ”ledige” utslippsmengden som en kvote til andre land. Også bedrifter som får tillatelse av staten kan handle slike kvoter. Felles gjennomføring: Innebærer at et industriland betaler for tiltak de mener reduserer utslippene i et annet land. Dette gir landet som betaler rett til å slippe ut mer hjemme. Den grønne utviklingsmekanismen: Industrilandene kan sikre seg utslippsrettigheter ved å betale for klimatiltak i utviklingsland. Men: Mange var kritiske til disse fleksible mekanismene. De mente rike land kunne ”kjøpe seg fri” fra sine forpliktelser om å foreta reduksjoner i egne utslipp.

Hva gjøres med klimaproblemene? Forskning: faglig arbeid innenfor rammen av FNs klimapanel. Rapportene fra Klimapanelet har i stor grad lagt premissene for den internasjonale politiske debatten om klimaproblemer. Politikk: internasjonale forhandlinger om mulige tiltak mot menneskeskapte klimaendringer. Høydepunktene har vært Klimakonvensjonen (1992) og Kyoto-avtalen (1997/2005) Økonomi: ideen om at økonomisk vekst og miljøreguleringer kan kombineres gjennom bruk av økonomiske virkemidler, for eksempel avgifter og omsettelige kvoter, har slått igjennom.

Utfordringer Vil og kan de rike landene gi avkall på materiell velstand for å gi de fattige statene muligheten til vekst? Må vi velge mellom å prioritere naturmiljøet for framtidige generasjoner og utrydde fattigdommen som hver dag dreper titusener av barn verden over? Er en overgang til bærekraftig vekst mulig uten å svekke demokratiet?. Må vi velge mellom klimatiltak og fortsatt økning i materiell velstand? Må politisk styring erstatte markedet – eller kan mekanismene i markedsøkonomien brukes til å regulere produksjon og etterspørsel i miljøriktig retning?