VII Hevd og alders tids bruk forts. fra dag 3

Kontinuitet i rådighetsutøvelsen. Kravet til rådighetsutøvelse varierer noe etter forholdene. Rådigheten må være slik at den gi eieren et rimelig varsel, slik at han har oppfordring til å gripe inn. Består rådigheten i faktisk bruk, må den skje relativt hyppig, særlig dersom det ikke er andre omstendigheter, som f.eks. en innretning som forteller om hevdsbruken. Jo ”tynnere” bruken er, jo mindre opphold kan tolereres. Hevd av eiendomsrett Hevd av bruksret, eks- veirett

Hvem må utøve rådigheten? Det behøver ikke nødvendigvis å være hevderen selv som utøver bruken. Den kan utøves av hans forpakter, ansatte eller andre som handler på hans vegne. Hevderen = den som hevderen en rett Hevd av eiendomsrett Hevd av bruksret, eks- veirett

rådighet i strid med hva hevderen egentlig har rett Hevd forutsetter en rådighet i strid med hva hevderen egentlig har rett til, jfr. hevdsl. § 5 Selv om vedkommende tror han er eier av eiendommen, hevder han ingen eiendomsrett, så lenge bruken for rette eier fortoner seg som utslag av en rett eieren har gitt Ham. Hevd av eiendomsrett

Hevd forutsetter er rådighet i strid med hva hevderen egentlig har rett til, jfr. hevdsl. § 7, 2. ledd som viser til § 5 B har gitt D en tillatelse til å benytte veien til helt nødvendig transport. Hevder ikke da noen permanent rett til bruk med mindre bruken over tid går utover det tillatelsen gjelder. Hevd av bruksrett, eks. veirett

Hevdstiden. Eiendomshevd: Hevdstiden er 20 år, jfr. hevdsl. § 2. Hevd av bruksrett: 20 år, jfr. hevdsl. § 7 annet ledd som henviser til § 2, men jfr. 50 års regelen i § 8.

20 år, jfr. hevdsl. § 7 annet ledd som henviser til § 2 Hevd av bruksrett: 20 år, jfr. hevdsl. § 7 annet ledd som henviser til § 2 § 7. Den som brukar eller har tingen som om han var bruksrettshavar, hevdar bruksrett. Dette gjeld og for særlege bruksrettar som vegrett og anna.        Føresegnene i §§2-6 gjeld tilsvarande. Hevdstiden er 50 år hvis bruken ikke viser seg ved en fast tilstelning, se § 8, 1. ledd, 1. setning. Hevdstiden er også 50 år der det er en større gruppe som samlet mener å ha hevdet en bruksrett, se § 8, 2. ledd Men hevdstiden er 20 år hvis det er snakk om nødvendig vei eller opplagsplass, se § 8, 1.ledd, setning. § 8. For rett over framand eigedom til bruk som ikkje viser seg av ei fast tilstelling, er hevdstida 50 år. Dette gjeld ikkje rett til naudsynt veg eller opplagsplass.        Likeins er hevdstida 50 år for rett til bruk for folket i ei bygd eller grend, eller i ein by eller annan vid krins. Dette betyr for hevd av bruksrett: 20 års hevdstid der bruken viser seg ved en fast innretning (”tilstelning”) eller nødvendig vei eller opplagsplass – ellers 50 års hevdstid

Hevd en veirett Hevd av fiskerett

Sammenlegging av flere personers hevdstid, jfr. hevdsl. § 3 og § 7, 2. ledd I sin egen hevdstid kan man legge til den tid ens hjemmelsmenn (tidligere eier) har utøvet retten god tro. Peder Ås eier av eiendommen D i 10 år og nåværende eier Lars Holm Har eiendommen D i 15 år Hevd av eiendomsrett Hevd av veirett

God tro som hevdsvilkår Den som mener å ha hevdet en rett må være i aktsom god tro, hevdsl. § 4 første ledd. Den som vet at han ikke eier eiendommen, kan ikke hevde eiendomsrett. Det samme gjelder den som ikke vet det fordi han ikke er så aktsom som han burde være, hevdl. § 4 første ledd. Bestemmelsen gjelder tilsvarende for brukshevd, jfr. § 7, 2. led. Den som vet at han ikke har bruksrett, kan ikke hevde en bruksrett.

Hva den gode tro må gå ut på: Den som mener å ha hevdet en rett må tro at han har rett til den bruk han utøver (bruksrett) eller at han er eier av den eiendom (eiendomshevd) han benytter. Den gode tro må være til stede i hele hevdsperioden Hvor nødvendig hevdstid oppnås ved sammenlegning av fleres besittelsestid (hevdl. § 3) må hver av dem være i god tro.

Ett av hevdsvilkårene faller bort innen hevden er fullbyrde. Avbrytelse av hevden Ett av hevdsvilkårene faller bort innen hevden er fullbyrde. Selv om hevden avbrytes, kan ny hevd begynne så sant vilkårene foreligger. Det reises søksmål: Hevden stopper hvis det blir reist søksmål mot hevderen og saken ender med at saksøkeren får medhold, hevdsl. § 6, jfr. § 7 annet ledd. Rt. 2001 side 1229 Hevd av eiendomsrett Hevd av veirett

Rt. 2000 s. 604 Gnr.10 bnr. 26, eier: Sameiet Løvenskiold-Ullern Vei 1933 1948 1949 1977 1995 Eier: S.R Eier: P.V Tilleggsareal Eier: B.K Tvist om arealet Gnr.10 bnr. 26, eier: Sameiet Løvenskiold-Ullern Omtvistet areal Tilleggsareal kjøpt i 1949 Gnr. 10 bnr. 327 Vei

Rt. 2000 s. 604 Om rådigheten: ”Spørsmålet er så om Valeur hadde eigedommen som « sin eigen » i minst 20 år samanhengande, jf. hevdslova § 2. Ankemotparten har meint at bruken ikkje var omfattande nok til å danne grunnlag for hevd. Her viser eg til at tomta var gjerda inn med flettverksgjerde, noko som inneber at tvistearealet var gjort til ein del av villatomta. Ut frå dette er det ikkje nokon tvil om at kravet til å ha arealet som sitt eige er oppfylt.” (s. 608) Sameiet Løvenskiold-Ullern

Om kravet til god to var oppfylt: ”Eg går over til spørsmålet om god tru, jf. hevdslova §4 første ledd 1. punktum. Etter mitt syn måtte Valeur då han kjøpte tomta i 1948 ha grunn til å gå ut frå at han kjøpte tomtegrunnen innafor gjerdet. Tomta låg i eit område med fleire romslege villatomter, og ho var inngjerda med flettverksgjerde. Det må i ein slik situasjon vere naturleg at Valeur tok utgangspunkt i ei vanleg oppfatning om at grensa for ein slik villaeigedom går i gjerdet. …….” (s. 608)        ”Vi har ikkje opplysningar om Valeur var kjend med skøyte, skylddelingsforretning og målebrev for eigedommen. Om han gjekk gjennom desse tinglyste dokumenta, ville han finne at skøytet inneheldt ei plikt til å setje opp gjerde rundt tomta. Skylddelingsforretning og målebrev ville vise lengda på grenselinjene rundt eigedommen. Sjølv om grenselinjene i nord og i sør etter desse dokumenta var om lag 10 meter kortare enn det som var den faktiske gjerdelengda i terrenget, kan det ikkje leggjast til grunn at dette vart oppdaga av Valeur. Det er stor høgdeforskjell langs nordgrensa, og framlagde fotografi viser at det på denne delen av eigedommen var naturhage med mange store tre. Skjøtet fra Ullern gård til første eier Delingsforretning Kartforretning        Spørsmålet er så om Valeur var i aktsam god tru ved ikkje å kontrollere grensene for tomta opp mot dei tinglyste dokumenta, jf. hevdslova §4 første ledd 2 punktum. Etter mitt syn var det ikkje nokon grunn for Valeur til å måle opp grensene. Han tok over ein etablert eigedom som hadde vore gjerda inn av den tidlegare eigaren. Etter mitt syn kan det i ein slik situasjon ikkje setjast opp noko krav om at kjøparen må kontrollmåle grensene i marka mot skylddelingsforretning eller målebrev, med mindre det kjem til særlege omstende som gir kjøparen grunn til å ha mistanke om at gjerdet er plassert feil.” (s. 608-609)

Spørsmålet om godt tro – forts.: ”Slik eg ser det, var Valeur i aktsam god tru om at gjerdet stod i grenselinja etter at han kjøpte eigedommen i 1948. Spørsmålet er om det skjedde noko som gjorde at Valeur tapte denne gode trua. Ankemotparten har her særleg vist til at Valeur mangla aktsam god tru etter at han i 1949 var med på ei delingsforretning der det rette tilhøvet kom klart fram. Sameiget hadde sendt inn ein delingssøknad, med eit kartvedlegg der den rette eigedomsgrensa for bnr. 327 var teikna inn. Kartvedlegget synte også plasseringa av arealet denne delingssøknaden gjaldt. Utstikkinga og oppmålinga vart utført av ein avdelingsingeniør i Oslo kommune, og det møtte dessutan eit kartvitne frå kommunen. Som før nemnt møtte både Valeur og gardsstyrar Bergem. Det må leggjast til grunn at vedlegget var framme under arbeidet på staden, slik at Valeur då vart kjend med eller i alle høve burde vere kjend med det rette tilhøvet. Valeur var då ikkje lenger i aktsam god tru, og han kunne ikkje lenger hevde.” (s. 609)

Rt. 2000 s. 604 Subsidiært ble det reist spørsmål om hevd av bruksrett til det omtvistete areal. Om dette uttalte Høyesterett: ”Kravet om hevd av alltidvarande bruksrett må byggje på ein føresetnadom at Valeur meinte å ha ein slik bruksrett for tilleggsarealet. Det er ikkje grunnlag for å byggje på at han meinte å bruke arealet på eit slikt grunnlag.” (s. 609)

Vanskeligere å bestemme rettens omfang ved hevd av bruksrett. Hevdens virkninger: Ved eiendomshevd får hevderen full rådighet over tingen. At bruken i hevdstiden har skjedd på en særlig måte kan ikke begrense eierrådigheten tilsvarende. Den opprinnelige eier taper eiendomsretten, og han vil som hovedregel heller ikke ha noen begrenset rettighet igjen i tingen. Vanskeligere å bestemme rettens omfang ved hevd av bruksrett. Kan ikke utelukkende se på den bruk som var utøvet i hevdstid. Det må også legges vekt på rettens naturlige omfang, det omfang den ville ha hatt om den hadde vært stiftet ved avtale, se servituttl. av 29. november 1968, se særlig § 2. Hevd av eiendomsrett Hevd av veirett

Rettsvern, tingl. § 21 annet ledd: ”For andre lovbestemte rettigheter enn pant har tinglysing ingen betydning, hvor ikke annet er særlig bestemt. Det samme gjelder rettserverv ved hevd.” Hevderen er beskyttet uten tingslysning, dvs. hans rett får prioritet fra den dag hevden er fullbyrdet. Hevd som rettsvernssurrogat. Hevd av eiendomsrett Hevd av veirett

Rt. 1972 s. 643 Saken gjaldt tvist om eiendomsretten til et ca. 800 mål utmarksområde øst for innsjøen Tufsingen. Spørsmålet var om området tilhørte Bottenvoll Øvre eller Bottenvoll Nedre. I en tidligere sak hvor staten var part, hadde retten kommet til at området ved et tidligere salg tilhørte Bottenvoll Nedre. Spørsmålet i Rt. 1972 s. 643 var om Bottenvoll Øvre hadde hevdet eiendomsrett til området. Omtvistet område Tufsingen

B-Nedre hadde utøvet noe slått og og naturlig bruk i den anledning. Rt. 1972 s. 643 forts.: Bruken fra B-Øvre´s side var vedhugst, fiske med garn og not fra land, fangst og jakt og bortleie av fangst- og jaktrett, samt slått. Salgt av hyttetomt i 1955. Ingen protest fra B-Nedre´s side før grensegangssak ble reist av staten. B-Nedre hadde utøvet noe slått og og naturlig bruk i den anledning. Omtvistet område Tufsingen

Rt. 1972 s. 643 forts.: Flertallet, tre dommere, kom til at en viss - men riktignok sparsom - bruk fra B-Nedre´s side hadde hindret B-Øvre å hevde eiendomsrett til utmarksområdet. B-Nedre (som i en tidligere sak som nevnt formelt ble ansett som eier av området) hadde brukt området i den utstrekning de hadde hatt bruk for det, selv om bruken hadde vært beskjeden. Bruken fra B-Øvre´s side hadde også vært beskjeden ifølge flertallet selv om bruken fra B-Øvre`s side hadde vært mer omfattende enn bruken utøvet av eierne av B-Nedre. Min kommentar: Hadde bruken fra B-Øvre´s side vært mer omfattende ville nok ikke den sparsomme bruken fra B-Nedre´s side ha hindret hevd. Flertallet behøvde ikke å ta standpunkt til den gode tro.

Rt. 1972 s. 643 fort.: Mindretallet, to dommere, fant at B-Øvre hadde hevdet området. I motsetning til B-Nedre var B-Øvre et helårsbruk og var mer enn B-Nedre avhengig av å utnytte utmarka. Derfor var bruken fra B-Øvre`s side mer omfattende enn bruken utøvet av B-Nedre. Mindretallet mente at bruken var omfattende nok til at B-Øvre hadde hevdet en eiendomsrett. B-Nedre`s sparsomme bruk av området kunne ikke hindre dette. Når det gjaldt god tro heter det at eierne av B-Øvre hadde ”gått hederlig og redelig frem. De hadde neppe gransket hjemmelsdokumentene nærmere, men det kunne heller ikke bebreides dem”. Etter mindretallets mening var dissedokumenter ikke enkle å få klarhet i.

Alders tids bruk

Lov om utnytting av rettar og lunnende m. m Lov om utnytting av rettar og lunnende m.m. i statsallmenningane (fjellova), lov 6. juni 1975: § 2. (1. ledd ) Rett til allmenningsbruk ligg til bygd eller grend som frå gamal tid har hatt slik rett. Retten skal kunne nyttast på ein måte som til kvar tid er i samsvar med rasjonell bruk, og som er naturleg etter tida og tilhøva. Lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke (finnmarksloven), lov av 17. juni 2005 nr. 85: § 5. Samene har kollektivt og individuelt gjennom langvarig bruk av land og vann opparbeidet rettigheter til grunn i Finnmark.  Loven her gjør ikke inngrep i kollektive og individuelle rettigheter som samer og andre har opparbeidet ved hevd eller alders tids bruk. Dette gjelder også de rettighetene reindriftsutøvere har på slikt grunnlag eller etter reindriftsloven.        For å fastslå omfanget og innholdet av de rettighetene som samer og andre har på grunnlag av hevd eller alders tids bruk eller på annet grunnlag, opprettes en kommisjon som skal utrede rettigheter til land og vann i Finnmark, og en særdomstol som skal avgjøre tvister om slike rettigheter, jf. kapittel 5.

Rt. 2001 s. 769: ”Rettserverv ved alders tids bruk hviler på tre elementer: Det må foreligge en viss bruk, som må ha funnet sted i lang tid, og ha skjedd i god tro. Man har imidlertid ikke faste kriterier ved avgjørelsen om de enkelte vilkår er oppfylt.” ”En kan for eksempel slappe noe på kravene til tiden, dersom bruksutøvelsen har vært mer markert og omvendt, og for det annet tas det også hensyn til andre momenter som for eksempel rettighetens art og kvalitet, hvor tyngende den er for den tjenende eiendom og hvor nødvendig den er for den eller dem som påstår å ha retten.” (s. 789) -------- Spørsmålet i saken var om en beiterett for reindrift var etablert gjennom alders tid bruk på privateid utmark. Den eiendom bruksretten hviler på

Merk Finnmarksloven § 5: Rt. 2001 s. 769 forts. Siden saken gjaldt beiterett for rein, måtte det tas hensyn til de særlige forhold innen reindriften. Kravene måtte tilpasses samenes og reinens bruk av området. Det måtte tas hensyn til at samene har hatt en nomadisk livsform. Momenter om bruk som har vært fremhevet forandre beitedyr, kunne ikke uten videre overføres til reinbeite. Merk Finnmarksloven § 5: § 5 Samene har kollektivt og individuelt gjennom langvarig bruk av land og vann opparbeidet rettigheter til grunn i Finnmark.        Loven her gjør ikke inngrep i kollektive og individuelle rettigheter som samer og andre har opparbeidet ved hevd eller alders tids bruk.

Lyngen Rt. 1985 s.247 Kåfjord Rt. 2001 s.1229