Innføring offentlig rett – EU og EØS 13.08.04 Ved Inger-Johanne Sand

Nasjonal rett (den interne retten i hvert land, alle rettsområder) (suverenitetsprinsippet) vs. Folkerett / internasjonal rett – retten mellom landene (ikke-innblandingsprinsippet – internasjonalt samarbeid). Overnasjonal rett – internasjonalt fastsatt rett som også gjelder direkte i medlemsstatene. (Effektivisering av internasjonal rett.) Transnasjonal rett.

Nasjonal rett : Konstitusjon og lovgivning innenfor ett samlet rettslig system med visse felles prinsipper og ett felles håndhevelses- og domstolssystem. Gjelder innenfor ett bestemt land / stat. Høyesterett som øverste domstol. Nå kan norske saker også gå for EMD og EFTA-domstolen.

Internasjonal rett : Retten mellom statene. Binder statene. Nasjonalstatene er sentrale aktører. Suverenitets- og ikke-innblandings-prinsippene. Sedvane og traktater. Traktater binder de statene som har inngått dem. Dualisme / monisme. Gjelder ikke uten videre for borgerne internt.

Internasjonal rett Nasjonale rettssystemer

Overnasjonal rett : Statene overfører noe av sine statsmakters kompetanse etter grunnloven til en internasjonal organisasjon for at denne skal kunne bruke kompetansen innenfor det nærmere definerte området, på en slik måte at de rettsakter som vedtas av den internasjonale organisasjonen får direkte virkning overfor borgerne i landet (uten at staten må gjenta rettsakten internt for at den skal virke).

Statene som har overført kompetanse, kan da ikke selv bruke den i strid med avtalen uten at det oppstår et folkerettslig brudd. Utgangspunktet vil være at når kompetanse er overført til en internasjonal organisasjon, da må utøvelsen av denne ha rang over utøvelsen av samme myndighet nasjonalt. Dette beror på en tolkning av den aktuelle traktaten.

Regulering av handel, Fri flyt av varer m.v. Den nasjonale lovgivningen, (full lovgivningskompetanse)

Transnasjonal rett: Rett som utøves internasjonalt mellom ulike aktører uten at nasjonal / statlig overhøyhetsrett er det rettslige grunnlag, Normer eller avtaler fra/mellom ikke-statlige organisasjoner (standardisering), multinasjonale selskaper eller ekspertgrupper. Utgjør ikke rettslige systemer i tradisjonell forstand.

Utviklingen av internasjonalt samarbeid over tid: Westphaler-freden. Respekt for nasjonalstatenes suverenitet. Minimumsnivå for internasj. samarbeid. FN-modellen. Økt vektlegging av internasjonalt fredsbyggende arbeid. Inkluderer former for økon. samarbeid. Den nye, kosmopolitiske modellen. Omfattende rettslig og politisk internasjonalt samarbeid knyttet til handel, miljø, menneskerettigheter.

Hvorfor øker det internasjonale rettslige samarbeidet? Det er en økt (faktisk) gjensidig avhengighet mellom statene og på tvers av grensene. Noen problemer som også er interne, må til dels løses i samarbeid mellom statene. (Miljø- og klima-endringer) Flere områder defineres som av felles interesse. (Handel og nye teknologier) Det er også et ønske om økt felles regulering av mange områder. (Menneskerettighetene)

Handelen på tvers av grensene øker. Politisk ønske om å regulere handel mer likt på tvers av grensene. Miljøet endres til dels globalt og på tvers av grensene. Miljøproblemer må derfor også til dels reguleres internasjonalt. Nye teknologier fungerer internasjonalt. Menneskerettighetene defineres som internasjonale og universelle. Det er skapt traktater og domstols- eller håndhevingsorganer internasjonalt på noen av disse områdene.

Internasjonale domstoler, håndhevings- og konfliktløsningsorganer, eksempler : Den europeiske domstol (EFTA-domstolen) Den europeiske menneskerettighetsdomstol FNs komiteer til overvåking av menneskerettighetene WTOs konfliktløsningsorganer (Panel og Appelate Body)

EU- og EF-traktatene: Hvorfor kan disse traktatene betegnes som overnasjonale: En samlet fortolkning. Se EF art.249: - forordninger er allmenngyldige og med direkte virkning. Direktivene er bindende med hensyn til sine målsettinger, men har også vært tolket slik at de innebærer en direkte virkning. Domstolen : Det er opprettet en ny rettslig orden. Sak nr.26/62 Van Gend en Loos, sak nr.6/64 Costa vs. Enel.

Vi kan snakke om en vertikalt integrert rettsorden Vi kan snakke om en vertikalt integrert rettsorden. Det vil si at den inneholder alle nødvendige/sentrale rettslige funksjoner. Den europeiske domstolens rolle i utviklingen av EU-retten (ECJ – The European Court of Justice).

Direkte virkning av dommene fra ECJ. Saker kan reises av medlemsstatene, Kommisjonen, Rådet og av fysiske eller juridiske personer når et vedtak er rettet mot dem. EF art.230. De nasjonale domstolene kan rette spørsmål om EU-retten til ECJ.

På noen områder er Kommisjonen tildelt myndighet til å fatte avgjørelser med direkte virkning for borgerne. Konkurranseretten.

EUs organisatoriske oppbygning: EU har lovgivende, utøvende og dommende organer, men de er noe annerledes organisert og sammensatt enn tilsvarende nasjonale organisasjoner. EU utgjør en egen rettslig orden, men det demokratiske fundamentet er mer indirekte via medlemsstatenes myndigheters representasjon i Rådet.

Det europeiske råd: Den øverste myndighet og traktatgivende forsamling (konstitusjonell funksjon). Består av stats- eller regjeringslederne fra hvert medlemsland. Endringer i traktatene foreslås og diskuteres frem til enighet. For at traktat-endringene skal bli rettslig gyldige må de vedtas etterpå i hvert medlemsland på den måten som kreves konstitusjonelt der. Møtes minst en gang (normalt flere) i halvåret.

Rådet / ministerrådet: EF art.202 flg. Den viktigste lovgivende forsamlingen. Lovgivende sammen med Europa-parlamentet (co-decision procedure) En minister fra hvert medlemslands regjering møter. Vektet stemmegivning (fra 10 til 2 st.) Dels krav om enstemmighet, dels kvalifisert flertall. Demokratisk legitimitet via nasjonale valg

Rådets medlemmer kan bare skiftes ut gjennom nasjonale prosesser. Rådets mandat er traktatene (europeisk), men hvert medlem kan samtidig ivareta nasjonale hensyn. Rådet har et eget sekretariat og egne forberedende komiteer. Coreper er komiteen av faste representanter for medlemslandene i Brussel (embetsmenn og –kvinner) som ivaretar oppgaver mellom Rådsmøter.

Europa-parlamentet Lovgivende funksjon sammen med Rådet. Ansvar for EUs budsjetter. Skal godkjenne kommisjonens sammensetning. Kan ha høringer og avsette kommisjonærer. Velges direkte ved samtidige valg i hvert medlemsland. Vektet fordeling av representanter, fra 87 til 6 (Danmark har 16).

Kvalifisert flertall. Partigrupper. En rekke komiteer. Parlamentsmedlemmene skal ivareta generelle europeiske interesser.

Kommisjonen: EUs ”regjering”, men på en annen måte enn i medlemslandene. Hvert medlemsland foreslår en kommisjonær. Forslagene må aksepteres av alle medlemmene og av EU-parlamentet. Leder for Kommisjonen utpekes særskilt og må aksepteres av alle medlemsland. Hver kommisjonær leder et DG (departement) Kommisjonen fremmer alle forslag til forordninger og direktiver til Rådet.

Kommisjonen forbereder alle saker ellers. Kommisjonen fatter vedtak på bestemte områder med hjemmel i EUs rettsakter. K. lager ulike policy-dokumenter, som hvit og grønnbøker. Det er en rekke komiteer under Kommisjonen. Standing committees er forberedende komiteer med representanter fra medlemslandenes embetsverk og eventuelt eksperter.

Kommisjonærene har bare EU-traktatene som sitt mandat Kommisjonærene har bare EU-traktatene som sitt mandat. De skal ikke ivareta sine lands interesser som medlemmer av Kommisjonen. Kommisjonærene kan kastes av EU-parlamentet, enkeltvis eller samlet. Kommisjonen er et samlet organ og fungerer ikke partipolitisk. Hver kommisjonær har ansvaret innenfor sitt område. De oppnevnes for fem år av gangen.

Den europeiske domstol (The European Court of Justice, ECJ): Hvert medlemsland oppnevner en dommer. Domstolen er helt uavhengig. Domstolens rettslige grunnlag er EU-retten. Hvert medlemsland, Rådet, Kommisjonen og de personer som vedtak er rettet mot, kan fremme sak for domstolen.

De nasjonale domstolene kan rette spørsmål til Europa-domstolen om EU-retten (men ikke om konkrete spørsmål i saken) og skal da følge de generell råd som gis. Domstolen har nå en første instans. Domstolen opererer i avdelinger og i plenum. 8 generaladvokater forbereder sakene. Dommene er bindende også for medlemsstatene.

EØS-avtalen: EØS-avtalen omfatter EU-landene og Island, Lichtenstein og Norge Avtalen er en assosieringsavtale for de tre siste med den delen av EU som gjelder de fire friheter, konkurranseretten samt en del av samarbeidet som gjelder miljø, utdanning, forskning og sosialpolitikk. Det er en folkerettslig avtale uten direkte virkning for borgerne, formelt sett.

Avtalen forplikter partene til ”å treffe alle generelle eller særlige tiltak som er egnet til å oppfylle de forpliktelser som følger av avtalen”, EØS art.3 Det vil si at alle rettsakter som EU vedtar innenfor EØS-avtalens område, skal fremmes i EØS, med det formål å skape rettsenhet på det området, ”For å sikre rettssikkerhet og rettsensartethet” er partene forpliktet til å treffe beslutninger så nær som mulig i tid etter at EU har vedtatt sitt regelverk, EØS art.102,

Partene er også forpliktet til å tolke bestemmelsene i samsvar med rettspraksis i EU. EØS art.6 Når det gjelder fremtidige saker, skal det utveksles opplysninger mellom domstolene for å oppnå mest mulig like fortolkninger. EØS art.105 og 106. EFTA-landene forplikter seg til å lage en egen domstol og et overvåkingsorgan (ODA-avtalen)

Alle rettsakter vedtas først i EU. EFTA-landene skal konsulteres underveis. Når EU har fattet sine vedtak, oversendes de til EØS-komiteen. Her kreves det enstemmighet. Dersom EFTA-landene ikke vil akseptere en rettsakt, kan det området den er en del av settes ut av kraft.

Vedtak i EØS-komiteen forplikter medlemslandene som stater, men har ikke direkte virkning for borgerne. Vedtakene oversendes EFTA-landene slik at de kan behandles etter hvert lands konstitusjonelle regler (som lover eller som forskrifter). EFTA-landene har ansvar for å implementere rettsaktene, men de er bundet til innholdet og formålet i EØS-vedtaket.

I Norge oversendes vedtakene til regjeringen som bestemmer om det kreves lovsform eller forskrift, og som fordeler sakene til departementene. Stortinget har et EØS-utvalg som skal informeres og få anledning til å diskutere alle viktige saker før endelig implementering. Lovsaker forberedes og behandles på vanlig måte av regjeringen og av Stortinget. Statsmyndighetene er likevel bundet av EØS-traktaten og dens oppfølging.

Høringsprosessene kan få mindre betydning pga Høringsprosessene kan få mindre betydning pga. EØS-avtalens forpliktelser. De bør foregå når EU behandler sakene. Først når Norge har vedtatt rettsaktene som intern lov eller forskrift er de direkte gjeldende for borgerne.

Se flertall og mindretall i Finnanger-dommen Rt.2000/1811. Flertallet: Innholdet i den norske loven er avgjørende. Det er lovgivers oppgave å vedta lovene. Mindretallet: Norge var traktatforpliktet til å følge opp innholdet i EU-direktivet, og det bør være tilstrekkelig. Feilen var ikke tilsiktet. Bør bruke alle midler for å unngå et folkerettsstridig resultat.

EØS-organene: EØS-rådet: Overordnet organ med ansvar for å overvåke avtalens virkning og fremdrift. Medlemmene er medlemmer av EUs Råd og av EFTA-landenes regjeringer. Møtes hvert halvår. EØS-komiteen: Skal sikre en effektiv gjennomføring av avtalen. Består av representanter for medlemmene.

Det er også opprettet en parlamentariker-komité med medlemmer fra Europa-parlamentet og fra EFTA-landenes parlamenter.

Overvåkings- og domstolsavtalen (ODA): EFTA-landene har opprettet følgende organer: ESA – European Surveillance Authority er et administrativt overvåkingsorgan, Det skal av eget tiltak overvåke medlemmenes oppfølging av avtalen og kan fatte vedtak om at medlemmene ikke overholder EØS-avtalens forpliktelser.

EFTA-domstolen: Dersom Norge er uenig i et vedtak fra ESA, kan Norge ta saken opp for EFTA-domstolen. EFTA-domstolen er en uavhengig domstol. Hvert EFTA-land oppnevner en dommer. De kan dømme i EØS-rettslige spørsmål. Forpliktelsene om rettsensartethet med EU-domstolen med hensyn til fortolkning. EØS art.106.