UML og grensesnitt UML er standard for modellering innen objekt-orientert programvare kan UML også brukes til modellering av grensesnitt? fordel: bedre kommunikasjon mellom utviklere av de to retningene tekstlige beskrivelser, oppgavemodellering og abstrakt interaksjonsmodell
Tekstlige beskrivelser use case: forteller om hva systemet utfører når programmet brukes. Satt opp strukturert med bl.a kontekst, aktører og aktiviteter scenario: forteller om brukeroppførsel med ren tekst altså forskjellig synspunkt, innhold og bruksområder
Tekstlige beskrivelser konklusjon: i use case er det vanskelig å se hvem som utfører hva, men notasjonen blir mye mer kompakt hva som egner seg best avhenger mest av hva man legger vekt på
Oppgavemodellering oppgavemodellering: dele opp oppgaver i sub-oppgaver til trestruktur, løvnodene vil være objekter kan sammenlignes med use case hvis det er delt opp i hva den enkelte bruker opplever i interaksjon med systemet sammenlignes også med aktivitetsdiagram
Oppgavemodellering Konklusjon: både use case og aktivitetsdiagrammer er intuitive, men kan bli uoversiktlige og viser ikke oppdelingen i suboppgaver så godt. oppgavemodellering kan være nyttig, men ikke alltid nødvendig.
abstrakt interaksjonsmodell abstrakt interaksjonsmodell: figur der ulike komponenter i skjermbildet tegnes opp, f.eks vinduer og dialoger sammenlignes med UML`s tilstandsdiagram der hver tilstand er et skjermbilde
abstrakt interaksjonsmodell Konklusjon: tilstandsdiagrammer får problemer hvis et skjermbilde kan ha mange tilstander i et system ellers ingen sammenligning i artikkelen. Hallvard?
UML har ikke verktøy for detaljert interaksjon UAN er en mulighet (User Action Notation) UAN bruker tabeller til å føre opp i hvilken rekkefølge aktiviteter skal utføres samme bruksområde som oppgavemod. den endelige konklusjonen i artikkelen er at UML inneholder verktøy som stort sett er tilstrekkelig for modellering av interaksjon