En litterær epoke mellom realismen og nyrealismen Nyromantikken1890-1900 En litterær epoke mellom realismen og nyrealismen

Forfattere i Norge Knut Hamsun Sigbjørn Obstfelder Wilhelm Krag Hans Kinck Arne Garborg (tidligere naturalist) Jonas Lie (tidligere realist)

Historisk bakteppe Sterk byutvikling over hele Europa Sterk tro på framsteg og teknologi Imperialisme, kapitalisme Materiell velstand er lykken til alt Flukten fra landsbygda (det store hamskifte)

Reaksjon på fornuftstroen Framtidspessimisme, fremmedfølelse Byluft gjør fri (middelalder-ordtak) – byluft gjør ensom (Baudelaires ”Les Fleurs du Mal, Hamsuns ”Sult”, Dostojevskijs romaner) De trette (geniale) menn, vandreren, den ensomme, outsideren, femme-fatale-dyrking Fin de siecle (slutten på århundre) Dekadanse-litteratur Dødsangst, livsangst, kjærlighetsangst (dikternes yndlingsdrikk var absint ”den grønne gift” m/70% sprit + sukkerbit, inneholder malurt, en gift som utløste angst og migrene – se van Goghs bilder)

Kvinnebildet på 1890-tallet Gåtefulle Mystiske Uoppnåelige Overjordiske Svikefulle (femme fatale – les om Oda Krogh, Dagny Juel og bohemene eller se bildene til Munch) Hun er ”jakten på det uoppnåelige” (minner om kvinnebildet i romantikken)

Den litterære stil/sjangere Impressjonisme (Kinck, Lie – avbrutte setninger, spesielle metaforer (”En nakke gikk foran meg…”, ikke avbilde virkeligheten, men inntrykket av den) Prosalyrikk (Hamsun) Mer ”indre monolog” (”Sult” og ”Mysterier”) Romaner og lyrikk (i realismen var romaner og drama mest populært, i romantikken lyrikken)

Dyrking av/fokus på Sære stemninger (”denne forunderlige by…” Psykologi (psykologisk litteratur) Forsking på hysteri ”Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn” – det ubevisste sjeleliv Drifter, sjalusi, ambivalens, angst, lengsler, skyldfølelse Naturmystikk

Mote-filosofer Arthur Schopenhauer:Tilværelsen har ingen annen mening enn det som følger av den blinde vilje, livsdriften kan aldri tilfredstilles, bare stagges ved askese eller ekstase – lidelsen ved livet dempes) Friedrich Nietzsche: I stedet for religionen (en slave-filosofi) må mennesket satse på det beste i seg selv, på det sterke enkeltindividet, ja på overmennesket (”Gud er død” – religionen blir brukt av svake mennesker for å få makt over de sterke, altså vinnerne).

Et nytt litterært program Realismens forfattere var ”pedagoger for stor barn”, bøkene skulle virke oppbyggende og reformere/forandre samfunnet. Nå var det mer l’art pour l’art (kunst for kunstens skyld) Realismen er bare opptatt av typer (den fattige og lidende Karen), ikke av enkeltindivider og deres sjeleliv og følelsesliv Menneskesinnet kan ikke forklares logisk, det irrasjonelle og ambivalente virker også inn, ja styrer oss i større grad enn vi tror (jfr. Freuds psykoanalyse – det ubevisste, drømmetydning, feilreaksjoner osv. – kom ikke før i 1910)

Forts. Det er Hamsuns foredragserie rundt omkring i Norge i 1891 (med mye egenreklame og mye støy) som har gjort nyromantikken så sentral. Vi kan også kalle det et fadermord – Hamsun ”tok jo livet av” alle de fire store. Forbildet her var Mark Twain, en stor foredragsholder som likte å ta livet av ”humbugen” og hykleriet i de mange amerikanske kristne miljøene. Etter fire år i Amerika, hadde Hamsun lært hvordan dette kunne og skulle gjøres – og ”henrettelsene” kom i rask rekkefølge, første presten og forkynneren Oftedal, så de fire store, etter hvert avisredaktørene (Thommesen i VG) osv. Til slutt sto giganten og geniet Hamsun alene igjen – som vinner – men så kom krigen og Hitler…

Nyromantikken en parentes? Mange forfattere (Amalie Skrams ”Hellemyrsfolket”) fortsatte å skrive i den realistiske/naturalistiske tradisjonen Ibsen skrev symboldramaer Jonas Lie skrev sine familieromaner Bjørnson fortsatte med å ”sette problemer under debatt” Merk at nyromantikken på 1890-tallet er et norsk begrep – i Europa brukte man begreper som symbolisme, impresjonisme, modernisme om litteratur og malekunst på denne tiden osv.