FØRSTE VERDENSKRIG I BILDER Del 1.

Land som deltok under Den førte verdenskrig

ÅRSAKER TIL FØRSTE VERDENSKRIG

I årene før 1914 var internasjonal politikk preget av sterke spenninger mellom de europeiske stormakter, og militær opprustning. Konfliktene hadde imidlertid latt seg løse diplomatisk; det fantes også andre tendenser: tilløp til internasjonalt samarbeid og spirer til en fredsbevegelse.

Motsetningene mellom stormaktene førte imidlertid til dannelsen av to alliansesystemer i fredstid; til grunn for dem lå nasjonale aspirasjoner (strid om grenser), økonomiske interessemotsetninger, kamp om kolonier og rene nasjonale sikkerhetsbehov.

Trippelententen i grønt og Sentralmaktene i brunt

Trippelalliansen På den ene siden stod Trippelalliansen, en militærallianse fra 1879 mellom Tyskland og Østerrike Ungarn, som Italia sluttet seg til Tyskland måtte få en posisjon i verden som stod i samsvar med landets økonomiske og militære styrke. Alliansepartneren Østerrike-Ungarns hovedproblem var å opprettholde rikets eksistens. Dobbeltmonarkiet følte seg truet av de slaviske folkegruppenes uavhengighetsbestrebelser. Italia gjorde på den ene siden krav på italiensk befolkede områder i i Tirol, Istria o.a., på den andre siden hadde Italia stormaktsambisjoner i Middelhavet og i Afrika.

Trippelalliansen.

Trippelentenen

Frankrike Den fransk-russiske militærallianse av 1893–94 utgjorde kjernen i det andre alliansesystemet. Motsetningsforholdet mellom Frankrike og Tyskland var en konstant faktor etter det franske nederlag i den fransk-tyske krig 1870–71 og tapet av Alsace Lorraine. Frankrike bygde opp et kolonirike i Afrika og dels i Asia, og dette brakte landet i et motsetningsforhold til Storbritannia. Etter 1898 ble striden gradvis dempet ned, og ved en avtale 1904 ble grunnen lagt for en tilnærming mellom de to land, en entente cordiale

Russland Russlands interesser var mangfoldige. Det hadde nasjonale, ideologiske og strategiske interesser på Balkan, der det kom i motsetningsforhold til Tyskland og Østerrike- Ungarn. I Asia støtte det sammen med britiske interesser i Afghanistan og Iran. Etter Russlands nederlag i den russiske japanske krig i 1904–05 ble en rekke problemer ryddet av veien gjennom en avtale av 1907.

Storbritannia Storbritannia stod lenge utenfor alliansesystemet i splendid isolation. Krefter som ønsket en tilnærming til Tyskland, tapte terreng på grunn av tyske krav om kolonier, og den tyske flåteutbyggingen ble følt som en trussel mot Storbritannias stilling som ledende flåtemakt. Avtalene med Frankrike (1904) og Russland (1907) om interessesfærer i Afrika og Asia førte Storbritannia nærmere disse landene.

Trippelentenen er markert med grønn farge.

Konfliktområder før 1914 I årene før 1914 fantes det flere konfliktområder der stormaktene var involvert: i Afrika (Marokkokrisene 1905 og 1911) og på Balkan (striden om Bosnia og Hercegovina 1908, Balkankrigene 1912–13). Det lyktes imidlertid å begrense disse konfliktene ved at de rivaliserende stormaktene enten gav etter eller holdt sine alliansepartnere tilbake. Dette var ikke tilfelle da det kom til en ny krise 1914.

Balkan i 1914.

Marokko i 1914.

Kolonialisme Rivaliseringen mellom stormaktene forverret seg fra 1880-årene i kampen om koloniene, som førte til at mye av Afrika og Asia ble underlagt europeisk kontroll i de neste 25 årene. Etter press fra visse grupper, gikk til og med Bismarck inn i kampen om oversjøisk dominans, som igjen førte til en spenning mellom Tyskland og Storbritannia, da den tyske ervervelsen av områder i Afrika og i Stillehavet truet britenes strategiske og kommersielle interesser.

Vilhelms støtte til marokkansk uavhengighet fra Frankrike, britenes nye strategiske partner, provoserte frem Tangierkrisen i Under den andre marokkanske krisen, Agadirkrisen, i 1911, satte tyskerne nok en gang den engelsk-franske alliansen på prøve. Disse to krisene førte til forhandlinger, der tyskerne sannsynligvis tapte. Dette var en avgjørende faktor i utviklingen av en mer aggressiv politikk i Tyskland.

Cesil Rhodes

Det britiske imperiet

Tyske kolonier før 1914.

Marinekappløpet

Tysklands marine Som nevnt ovenfor, ønsket Vilhelm II å danne en tysk marine kapabel til å utfordre dominansen til Royal Navy. En slik marine ville støtte opp under Tysklands høye koloniale og kommersielle ambisjoner, der målet var å true britenes hegemoni på dette feltet. Keiseren ga ansvaret over til sin sjøfartsminister og nære rådgiver, storadmiral Alfred von Tirpitz. Motivert av Vilhelm II og sin egen entusiasme for en utvidet marine, satte Tirpitz i gang, mellom 1898 og 1912, byggingen av en flåte stor nok til å utfordre britene. Det tyske programmet var nok til å sette britene i beredskap og inngå den nevnte alliansen med Frankrike og Russland.

Storbritannias flåte Under ledelse av admiral Jackie Fisher, satte britene også i gang en massiv utbygging av sin marine for å holde stand mot tyskerne. Hjørnesteinen i den britiske opprustningen skulle bli det massive krigsskipet HMS «Dreadnought», som kom under produksjon første gang i Fra det året til 1914 kappes tyskerne og britene ved å bygge store antall krigsskip, ubåter, og andre fartøy og våpen. Ironisk nok var Tysklands skipsbygging en av grunnene til at de tapte krigen. Skipsbygging krever enorme ressurser, som kunne ha blitt brukt til hæren på land.

HMS Dreadnought var med på å starte våpenkappløpet mellom Tyskland og Storbritannia. Begge land bygde ut store flåter.

Storbritannias Royal Navy

Tysklands Kriegsmarine til sjøs.

Keiser Vilhelm II av Tyskland Vilhelm var særlig opptatt av utenriks- og kolonispørsmålene, hvor hans ambisjoner var å gjøre Tyskland til en sentral faktor i stormaktspolitikken. Han forlot Bismarcks forsiktige «kontinentalpolitikk» og fremmet i stedet en «verdenspolitikk». Han ville skape et stort tysk imperium og slo inn på en aggressiv kolonipolitikk.

For å fremme sine ærgjerrige planer styrket han Den keiserlige hæren og begynte en utstrakt oppbygging av Den tyske keiserlige flåte. Hans mer aggressive utenrikspolitikk førte til en tilnærming mellom Storbritannia, Frankrike og Russland, som Bismarcks politikk hadde tatt sikte på å unngå. Etter at Vilhelm forlot Bismarcks forsiktig «kontinentalpolitikk» og i stedet slo inn på sin «verdenspolitikk», fantes det imidlertid ingen faste linjer i hans utenrikspolitikk.

Keiser Vilhelm II av Tyskland var en aggressiv og stridslysten keiser.

Schlieffenplanen Schlieffenplanen er betegnelsen for den tyske strategien ved begynnelsen av første verdenskrig for angrepet i vest. Den er oppkalt etter generaloberst og leder for generalstaben Alfred von Schlieffen, som utarbeidet planen på grunnlag av forgjengeren Alfred Graf von Walderseestrategiske tenkning. Schlieffen presenterte planen som sin egen for den tyske generalstaben i 1905, året etter Waldersees død. Planen gikk ut på at Tyskland først skulle flytte styrkene sine til Frankrike gjennom Belgia og Luxembourg, på tross av at disse var nøytrale.

Frankrikes grense mot Belgia var preget av flatt slettelandskap og perfekt for rask fremrykning, i motsetning til grenseområdene mellom Tyskland og Frankrike. Planen skulle sørge for en rask seier over Frankrike ved en gigantisk knipetangsmanøver og dermed eliminere vestfronten før Russland fikk tid til å mobilisere. Deretter skulle hæren sendes mot Østfronten og kjempe mot Russland. I følge planen skulle 91 % av den tyske hæren sendes mot Frankrike og 9 % mot Russland.

Schlieffenplanen.

Hertug Alfred von Schlieffen

SKUDDET I SARAJEVO

Franz Ferdinand Han arbeidet for å samle de slaviske elementer i riket til en enhet som kunne være en motvekt mot Ungarn. Samtidig ville han skape et bedre forhold til Romania. Denne politikk gjorde ham forhatt både i Ungarn og i nasjonalistiske serbiske kretser. Han stod også, særlig på grunn av sitt ekteskap med hertuginnen av Hohenberg, i et motsetningsforhold til keiser Franz Joseph. Den 28. juni 1914 ble Franz Ferdinand og hans hustru myrdet av serbiske nasjonalister i Sarajevo. Dette mord ble den umiddelbare årsak til den første verdenskrig.

Erkehertug Frans Ferdinand av Østerrike Ungarn

Bakgrunn Erkehertug Franz Ferdinand kom til Sarajevo fra et møte med den tyske keiseren Vilhelm II på hans landsted slottet Konopiště i Benešov i Böhmen for å overvære avslutningen på det Keiserlige og kongelige XV og XVI Korps' manøvrer i Bosnia. Besøket ble gjennomført etter anmodning fra stattholderen i Bosnia-Hercegovina, feldzeugmeister Oskar Potiorek.

Konopiste

Potiorek var av den oppfatning at det østerriksk- ungarske monarkiets anseelse ikke hadde vært særlig høyt etter Bosniakrisen i 1908 og at et kongelig besøk kunne styrke den, noe en bevisst provokasjon ikke ville bidratt til. Leon Biliński, som var ansvarlig finansminister for Bosnia-Hercegovina kom heller ikke på noe tidspunkt med innsigelser mot besøket, selv om den opprinnelige planen ikke inneholdt et besøk i byen. Planen hadde blitt godkjent av erkehertugen personlig.

General Oskar Potiorek.

Stor Østerrike i 1914.

Stedet i Sarajevo hvor erkehertug Frans Ferdinand blir skutt.

Attentatet Franz Ferdinand og Sophie kjørte i en kolonne på 6 biler langs kaien ved Miljacka-elven til rådhuset i Sarajevo. I det andre kjøretøyet satt Franz Ferdinand og ektefellen overfor stattholder Potiorek. Foran satt sjåføren Leopold Lojka og Franz Graf Harrach, eieren av bilen. bilen.

Bilen som erkehertug Frans Ferdinand ble skutt i.

I strid med ordrene dreide vognkolonnen ut ved Latinerbroen som fører over Miljacka, inn på den opprinnelig planlagte ruten. Princip så til sine store overraskelse kjøretøyet stoppe foran seg. Han benyttet sjansen, trakk pistolen sin og skjøt på få meters avstand to ganger mot det langsomtkjørende målet. Franz Ferdinand ble truffet i halspulsåren, Sophie i underlivet. Sophie forblødde imidlertid under turen og Franz Ferdinand døde kort tid senere på Konaksykehuset.

Erkehertug Frans Ferdinand og kona blir skutt.

Drapsmannen Gavrilio Princip blir arrestert.

Hertug Frans Ferdinands blodstengte uniform.

Gavrilio Princip Gavrilo Princip var en bosnisk/serbisk student som myrdet den østerriksk-ungarske tronfølgeren Franz Ferdinand og hans hustru Sophie i Sarajevo den 28. juni Princip var medlem av organisasjonen Unge Bosnia, støttet av Den svarte hånd, som ville ha en union mellom Bosnia og Serbia. Mordet ble noen måneder etterpå anført som den utløsende faktor til første verdenskrig.

Princip ville ikke tatt på seg oppdraget om han ikke hadde vært døden nær av tuberkulose og ikke hadde noe å tape. Han hadde med seg en flaske med cyanid i lommen og en pistol da han skulle drepe tronarvingen. Pistolen skulle han skyte tronearvingen med, mens giften var for å begå selvmord hvis han ble tatt av politiet. Han drakk giften, men den var for gammel, så det endte med litt oppkast.

Drapsmannen Gavrilio Princip.

Rettsaken mot drapsmennene ble holdt i Sarajevo.

Svarte hånd Svart hånd var en terrorgruppe etablert offisielt i 1911 i Serbia som hadde som politisk mål at de serbiske områdene av Bosnia skulle bli en del av Serbia. Medlemmer av gruppen stod bak attentatet på daværende kongen av Serbia, Aleksandar Obrenović i Gruppen gav også våpen og trening til Unge Bosnia, samt at de planla attentatet mot Franz Ferdinand. Under rettssaken i Wien nektet alle de involverte for at Svart Hånd hadde hjulpet dem. Serbias statsminister Nikola Pašić bestemte seg for å bryte opp gruppen på slutten av 1916 og fikk medlemmene arrestert.

Emblemet til Svarte hånd.