Hardangerfjordseminaret

Presentasjon om: "Hardangerfjordseminaret"— Utskrift av presentasjonen:

1 Hardangerfjordseminaret
Areal til begjær Velkommen etc. Forsidebildet ”Havet Parsell” av Ellen Edminson, er et grafisk blad fra prosjektet ”Den Blå Åkeren” hos Fosnes kommune i Nord Trøndelag. Prosjektets tema var marine næringer og munnet ut i en separatutstilling i 2009 av 29 grafiske blad hvor inspirasjonen altså var hentet fra Fosnes kommune.  ”Areal til begjær” er en parafrase over Tennessee Williams berømte teaterstykke fra 1947 – ”A Streetcar Named Desire” - på norsk ”En sporvogn til begjær”. Filmversjonen fra 1951 med Marlon Brando og Vivian Leigh i hovedrollene vant for øvrig 4 Oscar. Det får være nok kunst og kultur i denne omgang. Effektiv og bærekraftig arealbruk i havbruksnæringen Hardangerfjordseminaret 6.mai 2011

2 Disposisjon Del 1 – Innledning, historie og status – 5 min
2. Akvakulturnæringens utvikling og status per i dag 3. Kyst- og fjordmiljøet – naturgitte rammebetingelser for akvakultur 4. Sannsynlige utviklingstrekk fremover Del 2 – Problemstillinger knyttet til næringens bruk av areal - 5 min 5. Helse, velferd og sykdom 6. Miljøpåvirkning fra akvakultur 7. Tap i produksjonen – en indikator på bærekraft 8. Arealkonflikter – avveiing av ulike interesser 9. Plan- og søknadsprosesser Del 3 – Utvalgets tiltaksforslag – 10 min. Disposisjon for rapporten – og for seminaret

3 Medlemmer av utvalget Peter Gullestad, fagdirektør, Fiskeridirektoratet, leder Sigurd Bjørgo, fagleder, Sør-Trøndelag fylkeskommune Inger Eithun, seniorrådgiver, Mattilsynet Arne Ervik, forsker, Havforskningsinstituttet Roar Gudding, fagdirektør, Veterinærinstituttet Heidi Hansen, seniorrådgiver, Direktoratet for naturforvaltning Roar Johansen, sjefingeniør, Kystverket Anne B. Osland, seniorrådgiver, Fiskeridirektoratet Marit Rødseth, seksjonsleder, Hordaland fylkeskommune Inger Oline Røsvik, avdelingsdirektør, Fiskeri- og kystdepartementet Håkan T. Sandersen, førsteamanuensis, Høgskolen i Bodø Hilde Skarra, senioringeniør, Klima- og forurensningsdirektoratet Gunnstein Bakke, seniorrådgiver i Fiskeridirektoratet, har vært sekretær for utvalget Vi er altså et ekspertutvalg. Poenget med det har vel vært at vi skal kunne ha anledning til å komme med noe utover det den enkelte institusjon kunne tenkes å anbefale ut fra sine ståsted og avgrensede mandat. Det betyr at medlemmene ikke har hatt noen plikt eller pålegg om å få godkjenning hjemmefra for hva de måtte gå inn for i utvalget. Den frihetsgraden vi har hatt som utvalgsmedlemmer innebærer selvsagt at rapporten heller ikke binder våre respektive institusjoner. De skal stå fritt til å komme med kritiske innspill i oppfølgingen av rapporten. Med det som utgangspunkt har vi gjennom utvalgsarbeidet, og den mentale prosessen som det har vært for oss alle sammen, lykkes med å komme frem til en enstemmig innstilling. Vi leverer en rapport som vi alle føler et felles eierskap til, og det er vi faktisk litt stolte av. Akkurat det gjør vel også at vi er ganske spente på hvilken mottakelse rapporten vil få, og dens videre skjebne.

4 Utvalgets mandat Første avsnitt i mandatet:
”Med bakgrunn i regjeringens strategi for en konkurransedyktig norsk havbruksnæring og strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring skal utvalget utrede og foreslå nye grep for å sikre havbruksnæringen tilstrekkelig tilgang på areal i kystsonen og en ny overordnet arealstruktur som bidrar til at havbruksnæringen utnytter sitt areal på en effektiv måte med minst mulig miljøpåvirkninger.” Noen viktige stikkord: Bærekraftig vekst – akseptable miljøpåvirkninger Effektiv arealbruk – overordnet arealstruktur Sameksistens med andre interesser i kystsonen Hva er utvalgets oppgave? Hele mandatet står på side 12 i rapporten. Areal og lokaliteter er en fundamental forutsetning for å kunne drive oppdrett og vil jo derfor ha noe å gjøre med det meste innen havbruksområdet. Det har vært en utfordring å finne en fornuftig avgrensning av oppgaven i forhold til dette

5 Fra regjeringens bærekraftsstrategi (2009):
Havbruk bidrar ikke til varige endringer i de genetiske egenskapene til villfiskbestandene. Alle oppdrettslokaliteter som er i bruk holder seg innenfor en akseptabel miljøtilstand, og har ikke større utslipp av næringssalter og organisk materiale enn det resipienten tåler. Sykdom i oppdrett har ikke bestandsregulerende effekt på villfisk, og mest mulig av oppdrettsfisken vokser opp til slakting med minimal medisinbruk. Havbruksnæringen har en lokalitetsstruktur og arealbruk som reduserer miljøpåvirkning og smitterisiko. Havbruksnæringens behov for fôrråstoff dekkes uten overbeskatning av de viltlevende marine ressursene. Et annet nøkkelord i mandatet er ”bærekraft”. Også dette fant vi nødvendig å finne en felles oppfatning av hvordan vi skulle forholde oss til. Det kan dere lese mer om på side 15. I punkt 4 dukker areal og arealbruk opp. Men punktet viser tilbake til punktene 1, 2 og 3. Alle disse 4 punktene er følgelig med å legge føringer på vårt arbeid. Vi har imidlertid kunnet avgrense oss mot punkt 5 om forråstoff. Er oppdrettsnæringen bærekraftig??? Jf den siste tidens offentlige diskusjon om temaet. Her vil vi måtte skuffe dem som måtte ha ventet i spenning på at vi skulle gi svaret med to streker under. Utvalget har ikke som sitt mandat å vurdere eller felle noen dom over hva som er bærekraftig eller ikke. Hvor f.eks. skille skal gå mellom akseptable og ikke-akseptable miljøpåvirkninger. Dette er et stykke på vei faglige, men i siste instans politiske spørsmål som det ikke tilligger utvalget å svare på. Vi har imidlertid noen forslag til utvikling av verktøy som kan bidra til å operasjonalisere regjeringens bærekraftsstrategi og på den måten være til hjelp ved slike vurderinger.

6 Areal og arealbruk – flerdimensjonale begrep
Fysisk arealbeslag Virkninger på det ytre miljø Innbyrdes påvirkning mellom anleggene Smittespredning ved transport til og fra anleggene Tidsdimensjonen Areal er som sagt nøkkelordet i mandatet, så for å besvare oppgaven brukte vi en del energi på å finne ut hvordan vi for vårt formål skulle forstå begrepet. Diskusjonen om dette finner dere fra side 13 av. Legg inn antall/biomasse som en implisitt dimensjon og viktig parameter i kulepunkt 2 og 3.

7 Solgt mengde 2009 (tonn rundvekt)
Fylkesvis oversikt over sjøareal innenfor grunnlinjen og over akvakulturtillatelser per Oppdrett i sjø Fylke Sjøareal km2 Laks og regnbueørret Andre marine arter Tillatelser matfisk Lokaliteter Produksjon Antall MTB, tonn Maksimalt tillatt biomasse i tonn Areal km2 Solgt mengde 2009 (tonn rundvekt) Tonn per km2 sjøareal Annen marin fisk Skall dyr Hav beite Finnmark 14604 91 81 780 68 2,5 36 269 15 1 Troms 11354 95 84 990 119 4,4 9,4 11 5 Nordland 19906 167 218 8,0 8,2 81 64 Nord-Trøndelag 4996 73 56 075 74 2,7 75 674 15,2 3 39 Sør- Trøndelag 7262 96 77 740 93 3,4 15,5 4 22 2 Møre og Romsdal 6271 115 89 245 123 4,5 19,1 30 14 Sogn og Fjordane 4532 90 70 485 103 3,8 79 922 17,6 32 44 Hordaland 3959 161 209 7,7 42,9 25 76 Rogaland 2723 61 48 360 62 234 22,9 16 Vest-Agder 803 12 480 27 000 0,4 11 122 13,9 8 Aust-Agder 780 1495 0,1 652 Øvrige kystfylker Totalt 76410 966 1093 2  40,2 12,3 324 13 I kapittel 2 gis det en kort men instruktiv innføring i havbruksnæringens historie. Dessuten er det samlet diverse faktaopplysninger om utvikling og status i næringen per i dag. Her skal jeg trekke frem tabell 2.2 på side 31 For marine arter og skjell har antall registrerte tillatelser og lokaliteter gått ned i de senere år. Dessuten er det vesentlig færre lokaliteter enn det som står i tabellen som er i faktisk drift i dag. Det har vært en økning over tid i antall laks og regnbueørrettillatelser. Men de siste 10 årene er antall lokaliteter gått ned, lokalitetene er blitt færre og større, fra mer enn 1800 for 10 år siden til ca 1100 i dag. Produksjonen og lokalitetene har dessuten beveget seg fra fjordene til ut på kysten. Vi har beregnet det fysiske arealbeslaget av lakselokalitetene, arealet innenfor de gule blåsene, til 40 km2 som er ca. en halv promille av sjøarealet innenfor grunnlinjen. Arealet på Gardermoen, rullebanene inkludert er forøvrig ca 15 km2. Produksjon i 2009 pr km2 sjøareal innenfor grunnlinjen: 42,2 tonn i Hordaland, nesten det doble av Rogaland, 3.5 ganger landsgjennomsnittet på 12,3 tonn og 17 ganger høyere enn i Finnmark.

8 Solgt mengde 2009 (tonn rundvekt)
Fylkesvis oversikt over sjøareal innenfor grunnlinjen og over akvakulturtillatelser per Oppdrett i sjø Fylke Sjøareal km2 Laks og regnbueørret Andre marine arter Tillatelser matfisk Lokaliteter Produksjon Antall MTB, tonn Maksimalt tillatt biomasse i tonn Areal km2 Solgt mengde 2009 (tonn rundvekt) Tonn per km2 sjøareal Annen marin fisk Skall dyr Hav beite Finnmark 14604 91 81 780 68 2,5 36 269 15 1 Troms 11354 95 84 990 119 4,4 9,4 11 5 Nordland 19906 167 218 8,0 8,2 81 64 Nord-Trøndelag 4996 73 56 075 74 2,7 75 674 15,2 3 39 Sør- Trøndelag 7262 96 77 740 93 3,4 15,5 4 22 2 Møre og Romsdal 6271 115 89 245 123 4,5 19,1 30 14 Sogn og Fjordane 4532 90 70 485 103 3,8 79 922 17,6 32 44 Hordaland 3959 161 209 7,7 42,9 25 76 Rogaland 2723 61 48 360 62 234 22,9 16 Vest-Agder 803 12 480 27 000 0,4 11 122 13,9 8 Aust-Agder 780 1495 0,1 652 Øvrige kystfylker Totalt 76410 966 1093 2  40,2 12,3 324 13 I kapittel 2 gis det en kort men instruktiv innføring i havbruksnæringens historie. Dessuten er det samlet diverse faktaopplysninger om utvikling og status i næringen per i dag. Her skal jeg trekke frem tabell 2.2 på side 31 For marine arter og skjell har antall registrerte tillatelser og lokaliteter gått ned i de senere år. Dessuten er det vesentlig færre lokaliteter enn det som står i tabellen som er i faktisk drift i dag. Det har vært en økning over tid i antall laks og regnbueørrettillatelser. Men de siste 10 årene er antall lokaliteter gått ned, lokalitetene er blitt færre og større, fra mer enn 1800 for 10 år siden til ca 1100 i dag. Produksjonen og lokalitetene har dessuten beveget seg fra fjordene til ut på kysten. Vi har beregnet det fysiske arealbeslaget av lakselokalitetene, arealet innenfor de gule blåsene, til 40 km2 som er ca. en halv promille av sjøarealet innenfor grunnlinjen. Arealet på Gardermoen, rullebanene inkludert er forøvrig ca 15 km2. Produksjon i 2009 pr km2 sjøareal innenfor grunnlinjen: 42,2 tonn i Hordaland, nesten det doble av Rogaland, 3.5 ganger landsgjennomsnittet på 12,3 tonn og 17 ganger høyere enn i Finnmark.

9 Solgt mengde 2009 (tonn rundvekt)
Fylkesvis oversikt over sjøareal innenfor grunnlinjen og over akvakulturtillatelser per Oppdrett i sjø Fylke Sjøareal km2 Laks og regnbueørret Andre marine arter Tillatelser matfisk Lokaliteter Produksjon Antall MTB, tonn Maksimalt tillatt biomasse i tonn Areal km2 Solgt mengde 2009 (tonn rundvekt) Tonn per km2 sjøareal Annen marin fisk Skall dyr Hav beite Finnmark 14604 91 81 780 68 2,5 36 269 15 1 Troms 11354 95 84 990 119 4,4 9,4 11 5 Nordland 19906 167 218 8,0 8,2 81 64 Nord-Trøndelag 4996 73 56 075 74 2,7 75 674 15,2 3 39 Sør- Trøndelag 7262 96 77 740 93 3,4 15,5 4 22 2 Møre og Romsdal 6271 115 89 245 123 4,5 19,1 30 14 Sogn og Fjordane 4532 90 70 485 103 3,8 79 922 17,6 32 44 Hordaland 3959 161 209 7,7 42,9 25 76 Rogaland 2723 61 48 360 62 234 22,9 16 Vest-Agder 803 12 480 27 000 0,4 11 122 13,9 8 Aust-Agder 780 1495 0,1 652 Øvrige kystfylker Totalt 76410 966 1093 2  40,2 12,3 324 13 I kapittel 2 gis det en kort men instruktiv innføring i havbruksnæringens historie. Dessuten er det samlet diverse faktaopplysninger om utvikling og status i næringen per i dag. Her skal jeg trekke frem tabell 2.2 på side 31 For marine arter og skjell har antall registrerte tillatelser og lokaliteter gått ned i de senere år. Dessuten er det vesentlig færre lokaliteter enn det som står i tabellen som er i faktisk drift i dag. Det har vært en økning over tid i antall laks og regnbueørrettillatelser. Men de siste 10 årene er antall lokaliteter gått ned, lokalitetene er blitt færre og større, fra mer enn 1800 for 10 år siden til ca 1100 i dag. Produksjonen og lokalitetene har dessuten beveget seg fra fjordene til ut på kysten. Vi har beregnet det fysiske arealbeslaget av lakselokalitetene, arealet innenfor de gule blåsene, til 40 km2 som er ca. en halv promille av sjøarealet innenfor grunnlinjen. Arealet på Gardermoen, rullebanene inkludert er forøvrig ca 15 km2. Produksjon i 2009 pr km2 sjøareal innenfor grunnlinjen: 42,2 tonn i Hordaland, nesten det doble av Rogaland, 3.5 ganger landsgjennomsnittet på 12,3 tonn og 17 ganger høyere enn i Finnmark.

10 Solgt mengde 2009 (tonn rundvekt)
Fylkesvis oversikt over sjøareal innenfor grunnlinjen og over akvakulturtillatelser per Oppdrett i sjø Fylke Sjøareal km2 Laks og regnbueørret Andre marine arter Tillatelser matfisk Lokaliteter Produksjon Antall MTB, tonn Maksimalt tillatt biomasse i tonn Areal km2 Solgt mengde 2009 (tonn rundvekt) Tonn per km2 sjøareal Annen marin fisk Skall dyr Hav beite Finnmark 14604 91 81 780 68 2,5 36 269 15 1 Troms 11354 95 84 990 119 4,4 9,4 11 5 Nordland 19906 167 218 8,0 8,2 81 64 Nord-Trøndelag 4996 73 56 075 74 2,7 75 674 15,2 3 39 Sør- Trøndelag 7262 96 77 740 93 3,4 15,5 4 22 2 Møre og Romsdal 6271 115 89 245 123 4,5 19,1 30 14 Sogn og Fjordane 4532 90 70 485 103 3,8 79 922 17,6 32 44 Hordaland 3959 161 209 7,7 42,9 25 76 Rogaland 2723 61 48 360 62 234 22,9 16 Vest-Agder 803 12 480 27 000 0,4 11 122 13,9 8 Aust-Agder 780 1495 0,1 652 Øvrige kystfylker Totalt 76410 966 1093 2  40,2 12,3 324 13 I kapittel 2 gis det en kort men instruktiv innføring i havbruksnæringens historie. Dessuten er det samlet diverse faktaopplysninger om utvikling og status i næringen per i dag. Her skal jeg trekke frem tabell 2.2 på side 31 For marine arter og skjell har antall registrerte tillatelser og lokaliteter gått ned i de senere år. Dessuten er det vesentlig færre lokaliteter enn det som står i tabellen som er i faktisk drift i dag. Det har vært en økning over tid i antall laks og regnbueørrettillatelser. Men de siste 10 årene er antall lokaliteter gått ned, lokalitetene er blitt færre og større, fra mer enn 1800 for 10 år siden til ca 1100 i dag. Produksjonen og lokalitetene har dessuten beveget seg fra fjordene til ut på kysten. Vi har beregnet det fysiske arealbeslaget av lakselokalitetene, arealet innenfor de gule blåsene, til 40 km2 som er ca. en halv promille av sjøarealet innenfor grunnlinjen. Arealet på Gardermoen, rullebanene inkludert er forøvrig ca 15 km2. Produksjon i 2009 pr km2 sjøareal innenfor grunnlinjen: 42,2 tonn i Hordaland, nesten det doble av Rogaland, 3.5 ganger landsgjennomsnittet på 12,3 tonn og 17 ganger høyere enn i Finnmark.

11 Naturgitte rammebetingelser for akvakultur
Nordland, Troms og Finnmark har 60 % av kystsonen Kystområdene gir gunstigere og mer stabile strømforhold enn fjordene Oksygenmengden i fjordene øker fra sør mot nord og med størrelsen på fjordene, og Vi trenger bedre verktøy for å modellere strøm og utslipp for å finne gode lokaliteter og lokalitetsstrukturer Kapittel 3 gir en innføring i hvordan kyst og fjordmiljøet utgjør naturgitte rammebetingelser for oppdrett. Her er noen oppsummerte hovedpunkter: Nordland, Troms og Finnmark har 60 % av kystsonen Kystområdene gir gunstigere og mer stabile strømforhold enn fjordene Oksygenmengden i fjordene øker fra sør mot nord og med størrelsen på fjordene, og Vi trenger bedre verktøy i arbeidet med å finne gode lokaliteter og lokalitetsstrukturer

12 Sannsynlige utviklingstrekk de neste 5 – 10 år
Andre deler av akvakulturnæringen enn laksenæringen vil neppe være mer arealkrevende enn i dag Markedsmessig grunnlag for fortsatt vekst i laksenæringen Teknologisk vil fortsatt åpne anlegg innenfor grunnlinjen være helt dominerende Fortsatt bevegelse mot større lokaliteter lenger ute på kysten Størst potensial for vekst i nord På lengre sikt vil også klimaendringene bidra til å skyve tyngdepunktet i laksenæringen nordover For å kunne komme med noe fornuftig på tiltakssiden har det vært nødvendig å kikke litt i krystallkulen. Det gjør vi i kapittel 4. I vår sammenheng i forhold til arealbruk har vi funnet det hensiktsmessig ikke å se på utviklingstrekk lenger frem i tid enn 5 – 10 år. Utvalget anbefalinger bør være relevante innenfor en slik tidshorisont. Vi svarer altså ikke på hva som kan være tenkelig om 20, 50 eller 100 år. (Den tid den sorg eller glede. Det skulle vel for øvrig være litt vel mye forlangt at et så pass traust og byråkrattungt utvalg skulle evne å se så langt frem i tid.) Her ser dere de viktigste forutsetningene som vi har lagt til grunn for våre vurderinger. [Gå gjennom punktene, noen utdypninger:] Begrensningene for laks i markedet synes ikke å ville ligge på etterspørselssiden, men på tilbudssiden. Det vil si tilgang på for og på egnete arealer og lokaliteter, og på sykdoms- og miljøutfordringer. Teknologi: Ikke offshore og ikke lukkede anlegg. Utvikling av dagens åpne merdteknologi. Mestring av mer eksponerte lokaliteter enn i dag men fortsatt innenfor de ytterste skjær.

13 Helsestatus – lakseoppdrett
God kontroll på bakteriesykdommer – lavt forbruk av antibiotika Har utfordringer med ”gamle” og ”nye” virussykdommer Lakselus den største miljøutfordringen Relativt store tap i produksjonen som i stor grad skyldes sykdom Først helt kort og generelt om helsestatusen i Norsk lakseoppdrett: Vi har god kontroll på bakteriesykdommer. Næringen har utfordringer med gamle virussykdommer som IPN og ILA, og nyere virussykdommer som PD. Lakselus er i dag den største miljøutfordringen med tanke på smitte til ville bestander Næringen har også relativt store tap i produksjonen som i stor grad skyldes dødelighet som følge av sykdom.

14 Vannkontakt og smittespredning
Smittestoffer spres med vannet fra fisk til fisk Sammen med flytting av levende fisk den viktigste smitteveien for de aller fleste fiskesykdommer Studier viser at fysisk avstand mellom anlegg nok er en viktig risikofaktor, men Vannkontakt – resultatet av retning, hastighet på vannstrøm og avstand mellom anlegg – er langt viktigere Avstand er frem til nå brukt som hovedkriterium Brukt strømmodeller enkelte steder – et viktig verktøy for beregning av smitterisiko Smittestoffer spres med vannet fra fisk til fisk. Det finnes også andre smitteveier, men sammen med flytting av fisk har dette vært den viktigste smitteveien for de fleste fiskesykdommene. Det finnes flere studier, for eksempel på ILA og PD, som viser at avstand fra en smittekilde er en viktig risikofaktor for å få smitte og sykdom. Dvs. at avstand mellom anlegg er en viktig risikofaktor. Det er vannkontakt mellom anlegg som har betydning for smitterisikoen. Vannkontakten er resultatet av retning og hastighet på vannstrømmen, og avstanden mellom anlegg. Jo større vannkontakt, desto større smitterisiko. Kunnskapen om de reelle smitteveiene i sjøen har vært mangelfull, men er i sterk utvikling. Til nå har avstanden i sjø vært et hovedkriterium ved vurderingen av plassering av anlegg. Enkelte steder har man begynt å bruke strømmodeller for å beregne av smitterisikoen, har vist seg å kunne bli et viktig verktøy.

15 Brakklegging Brakklegging reduserer mengden smittestoff i miljøet
Effekten er avhengig av mange forhold Brukes som et generelt forebyggende tiltak Lokaliteter minst 2 måneder Tilstreber 1 måneds brakklegging av områder Gjennomført i varierende grad Brakklegging av anlegg og soner brukes ved bekjempelse av sykdomsutbrudd innen akvakultur Norge, EU og Verdens dyrehelseorganisasjon (OIE) Brakklegging vil redusere mengden smittestoffer i miljøet. Effekten er avhengig av mange forhold: mengden smittestoff, evne til å overleve, størrelse på område som brakklegges, hvor lenge, etc. I dag brukes brakklegging som et generelt sykdomsforebyggende tiltak. Det krav om 2 måneders brakklegging av lokaliteter etter utslakting - om lag annet hvert år Gjennom driftsplangodkjenningen, prøver man også å få til 1 måneds brakklegging av områder. Men det er ikke konkrete krav, verken hvor lenge eller hva som menes med ”områder”. Er gjennomført i varierende grad langs kysten. Den vitenskapelige dokumentasjonen på effekten av brakklegging kan være mangelfull i forhold til enkelte sykdommer. Men etablering av soner og brakklegging av soner er imidlertid et anerkjent bekjempelsestiltak som brukes både i Norge og andre land. Det er en viktig del av regelverket i Norge og i EU. Det er også et grunnleggende prinsipp i helsestandarder som er laget av Verdens dyrehelseorganisasjon. Det har vært et viktig tiltak for kontroll og bekjempelse av ILA. Rask utslakting og brakklegging av lokaliteter ved påvisning av PD nord for Hustadvika har forhindret ytterligere etablering og spredning av PD.

16 Ideell modell – Viktigste momenter
Inndeling av kysten i produksjonsområder med større branngater i mellom Videre inndeling i utsettssoner med samtidig brakklegging som et permanent og effektivt smitteforbyggende tiltak mot virus og bakterier Samme soneinndeling i ”krig” som i ”fred” Vil gi et positivt bidrag til kontroll med lakselus Effekt avhengig av strømforhold og størrelse på sonene Større soner enn i dag Sonering kan bidra, men løser ikke alene luseproblemet De viktigste momentene i en ideell modell vil være Store branngater flere steder langs kysten. Kan se på det som soner uten oppdrett Regelmessig brakklegging av soner gjennomføres som permanent smitteforbyggende tiltak i fredstid. Mindre branngater mellom soner, men som likevel er store nok til at man unngår å måtte endre på soner ved bekjempelse av kjente sykdommer som for eksempel ILA, PD og VHS. Brakklegging av soner vil ikke alene kunne løse utfordringene med lakselus, men vil gi et positivt bidrag til bedre kontroll med lakselus. Vil være et av flere viktige tiltak. Hvor effektivt det vil være overfor lakselus er avhengig av strømforhold og størrelse på sonene. Generelt kan man si: Jo større soner, desto bedre effekt. Sonene bør være større enn det som har vært vanlig frem til i dag.

17 Gjennomsnittlig tap i produksjonen 2004 – 2008 fordelt på årsakskategorier
Store tap i produksjonen representerer en ineffektiv bruk av tilgjengelig produksjonsareal, noe som er et sentralt og viktig poeng i forhold til utvalgets mandat. Dyrkjøpte erfaringer fra mange lakseproduserende land, inklusive Norge og nå sist fra Chile, er at tap, dessverre får man si, er en god indikator på både økonomisk og sosial, og også økologisk bærekraft i produksjonen. I et eget kapittel 7 har derfor utvalget sett nærmere på dette temaet. Det første vi fant var at måten tap beregnes på i offisiell norsk statistikk ikke er reflekterer virkeligheten på en god nok måte, så der foreslår vi en omlegging. Teknikalitetene omkring dette fremgår av rapporten. Vi ser at ca. 80 % av tapet i lakseproduksjonen er dødfisk, altså relatert til sykdom og helse. I tillagg kommer 6 % utkast fra slakteri som også ofte er relatert til sykdom og produksjonslidelser. Rømming er også et element, om enn beskjedent i den store sammenhengen. Sagt med store bokstaver: Tap er lik sykdom

18 Prosentvis produksjonstap av laks fylkesvis fordelt 1998 - 2009
Hele landet Øvrige fylker Rogaland Hordaland Sogn og Fjordane Møre og Romsdal Sør-Trøndelag Nord-Trøndelag Nordland Troms Finnmark 1998 22,8 22,7 18,5 16,9 20,7 23,6 34,3 17,3 21,5 29,1 31,5 1999 17,1 33,4 25,6 13,4 14,0 21,0 16,8 12,5 13,8 18,9 26,7 2000 15,0 27,6 11,4 18,2 14,7 12,0 11,2 19,6 2001 19,1 48,1 17,5 17,9 19,5 17,8 21,1 26,5 2002 22,1 48,0 26,6 22,2 16,4 24,9 24,8 20,1 27,5 2003 21,4 25,2 16,5 20,9 25,3 2004 17,4 28,0 23,0 11,6 20,2 18,3 14,9 11,1 15,2 11,5 2005 16,0 15,9 21,3 19,4 10,7 14,2 2006 19,9 16,1 22,5 28,3 34,0 16,2 11,3 13,3 16,7 17,0 2007 21,7 13,5 27,8 29,5 20,8 23,8 12,1 18,1 23,2 31,2 2008 13,0 32,1 24,6 32,5 14,8 19,7 20,4 2009 17,6 26,2 26,3 10,5 24,1 33,9 Alle år 26,0 22,4 18,7 15,6 Vi har fått foretatt nye beregninger av tap. Ser at tapet er ganske høyt, i snitt må 1 av 5 fisk utsatt i sjø bokføres som tapt. I 2008 , som var tallene vi regnet på, utgjorde tapet 22,7 % eller 49 millioner fisk til en direkte kostnad for næringen beregnet til 550 millioner kroner. Hvis den tapte fisken hadde vært foret frem til slaktestørrelse ville den potensielle salgsverdien utgjort nærmere 5 milliarder kroner. Hver prosent med redusert tap utgjør 25 millioner i ren kostnadsreduksjon. Vi ser at tapet varierer over tid og mellom fylker, fra 10 til 34 % når en holder Sørlandet i 2001 og 2002 utenfor. Ikke spesielt lavt i senere år. Ingen bedring over tid, snarere tvert imot hvis vi for eksempel ser på utviklingen etter Heldigvis er det en forbedring å spore fra til 2009. Her har jeg markert alle tap over 30%, og nå alle over 25%, og nå alle registreringer over gjennomsnittet på 20% (eller helt nøyaktig 19,7%). Nordland og Trøndelagsfylkene peker seg ut som fylker med gjennomgående lavere tap enn øvrige fylker .

19 Prosentvis produksjonstap av laks fylkesvis fordelt 1998 - 2009
Hele landet Øvrige fylker Rogaland Hordaland Sogn og Fjordane Møre og Romsdal Sør-Trøndelag Nord-Trøndelag Nordland Troms Finnmark 1998 22,8 22,7 18,5 16,9 20,7 23,6 34,3 17,3 21,5 29,1 31,5 1999 17,1 33,4 25,6 13,4 14,0 21,0 16,8 12,5 13,8 18,9 26,7 2000 15,0 27,6 11,4 18,2 14,7 12,0 11,2 19,6 2001 19,1 48,1 17,5 17,9 19,5 17,8 21,1 26,5 2002 22,1 48,0 26,6 22,2 16,4 24,9 24,8 20,1 27,5 2003 21,4 25,2 16,5 20,9 25,3 2004 17,4 28,0 23,0 11,6 20,2 18,3 14,9 11,1 15,2 11,5 2005 16,0 15,9 21,3 19,4 10,7 14,2 2006 19,9 16,1 22,5 28,3 34,0 16,2 11,3 13,3 16,7 17,0 2007 21,7 13,5 27,8 29,5 20,8 23,8 12,1 18,1 23,2 31,2 2008 13,0 32,1 24,6 32,5 14,8 19,7 20,4 2009 17,6 26,2 26,3 10,5 24,1 33,9 Alle år 26,0 22,4 18,7 15,6

20 Prosentvis produksjonstap av laks fylkesvis fordelt 1998 - 2009
Hele landet Øvrige fylker Rogaland Hordaland Sogn og Fjordane Møre og Romsdal Sør-Trøndelag Nord-Trøndelag Nordland Troms Finnmark 1998 22,8 22,7 18,5 16,9 20,7 23,6 34,3 17,3 21,5 29,1 31,5 1999 17,1 33,4 25,6 13,4 14,0 21,0 16,8 12,5 13,8 18,9 26,7 2000 15,0 27,6 11,4 18,2 14,7 12,0 11,2 19,6 2001 19,1 48,1 17,5 17,9 19,5 17,8 21,1 26,5 2002 22,1 48,0 26,6 22,2 16,4 24,9 24,8 20,1 27,5 2003 21,4 25,2 16,5 20,9 25,3 2004 17,4 28,0 23,0 11,6 20,2 18,3 14,9 11,1 15,2 11,5 2005 16,0 15,9 21,3 19,4 10,7 14,2 2006 19,9 16,1 22,5 28,3 34,0 16,2 11,3 13,3 16,7 17,0 2007 21,7 13,5 27,8 29,5 20,8 23,8 12,1 18,1 23,2 31,2 2008 13,0 32,1 24,6 32,5 14,8 19,7 20,4 2009 17,6 26,2 26,3 10,5 24,1 33,9 Alle år 26,0 22,4 18,7 15,6

21 Prosentvis produksjonstap av laks fylkesvis fordelt 1998 - 2009
Hele landet Øvrige fylker Rogaland Hordaland Sogn og Fjordane Møre og Romsdal Sør-Trøndelag Nord-Trøndelag Nordland Troms Finnmark 1998 22,8 22,7 18,5 16,9 20,7 23,6 34,3 17,3 21,5 29,1 31,5 1999 17,1 33,4 25,6 13,4 14,0 21,0 16,8 12,5 13,8 18,9 26,7 2000 15,0 27,6 11,4 18,2 14,7 12,0 11,2 19,6 2001 19,1 48,1 17,5 17,9 19,5 17,8 21,1 26,5 2002 22,1 48,0 26,6 22,2 16,4 24,9 24,8 20,1 27,5 2003 21,4 25,2 16,5 20,9 25,3 2004 17,4 28,0 23,0 11,6 20,2 18,3 14,9 11,1 15,2 11,5 2005 16,0 15,9 21,3 19,4 10,7 14,2 2006 19,9 16,1 22,5 28,3 34,0 16,2 11,3 13,3 16,7 17,0 2007 21,7 13,5 27,8 29,5 20,8 23,8 12,1 18,1 23,2 31,2 2008 13,0 32,1 24,6 32,5 14,8 19,7 20,4 2009 17,6 26,2 26,3 10,5 24,1 33,9 Alle år 26,0 22,4 18,7 15,6

22 Utvalgets tiltaksforslag (1)
Etablering av strømkatalog for hele kysten og fjordene Utrede pålegg til næringen om å gjøre hydrografiske observasjoner Kartlegging av kystsonen Produksjonsområder med egne utsettssoner hvor utsett og brakklegging koordineres Prosess for opprettelse av produksjonsområder og utsettssoner Lokalisering, saksbehandling, flytting, samlokalisering og samdrift I kapittel 10 som begynner på side 137 finner dere utvalgets forslag til tiltak, nummerert i 25 underkapitler. Jeg vil ikke ha tid til å gå nærmere inn på alle, og av de 6 første forslagene skal jeg se på 2 av dem; og

23 Eksempel på inndeling av området fra Stadt til Hustadvika
Eksempel på inndeling av området fra Stadt til Hustadvika. De skraverte områdene er skiller mellom produksjonsområder og de røde linjene skiller mellom utsettssoner. Så kommer vi til 10.4 på side 139 og utover, inndeling av kysten i produksjonsområder med utsettsoner. Dette er utvalgets forslag til strategisk grep for å utforme en ny, overordnet arealstruktur for akvakulturnæringen. Kortversjonen er at vi foreslår kysten delt inn i et 20 – 30 talls produksjonsområder, kanskje flere, adskilt med branngater som igjen er inndelt i utsettsoner som illustrert på kartet her. Her har vi gjort hele området Stad – Hustadvika til ett produksjonsområde med 4 utsettsoner pluss en stamfisksone (midt på til høyre på kartet). Jeg vil presisere at dette er ment som en ren illustrasjon av prinsippene bak forslaget. Vi har ikke gått inn og foretatt en detaljert faglig vurdering. For eksempel bør kanskje området fra et driftsmessig synspunkt deles i to produksjonsområder med tilhørende utsettssoner. Slike konkrete vurderinger må foretas i de prosessene som er beskrevet i kapittel 10.5. Forslaget om produksjonsområder går ut på at hver matfisktillatelse som en permanent ordning blir hjemmehørende i ett og bare ett produksjonsområde, der utsettene er synkronisert med felles brakklegging i hver sone. Vi foreslår at i minst 1 måned av brakkleggingstiden skal det være helt tomt for fisk i utsettssonen. En oppdretter som ønsker å sette ut fisk hver vår og høst i en toårig produksjonssyklus vil ha behov for lokaliteter i 4 utsettsoner. Produksjonsområdene blir etter forslaget den fremtidige forvaltningsenhet der en blant annet får et permanent opplegg for smitteforebygging. Produksjonsområdene, og med det de tilhørende utsettsonene, må minst være så store at de effektivt kan forebygger spredning av alle kjente typer virus og bakterier. I forhold til lus bør de være store nok til at brakklegging kan gi et positivt bidrag til å begrense spredning. Utvalget er ikke blind for at gjennomføring av forslaget vil innebære mange utfordringer som må løses, noe som det er gjort forsøk på å belyse og forsøksvis besvare i kapittel 10.4 – Her skal nevnes én utfordring, nemlig at små oppdrettere vil ha problemer med å drifte lokaliteter med stor avstand imellom. For små aktører stiller derfor forslaget økte krav til driftssamarbeid. Dette illustrerer også at det vil være en underliggende målkonflikt mellom ønske om vekst og høyest mulig bærekraftig produksjon – og et ønske om å legge til rette for uavhengig småskala produksjon. Mange små, uavhengige aktører i et produksjonsområde vil innebære begrensninger på hvordan produksjonen mest effektivt kan lokaliseres, og således bety at mulig nivå for bærekraftig produksjon er lavere enn om antall uavhengige aktører var mindre.

24 Utvalgets tiltaksforslag (2)
Lokaliteter til bruk under krise- og sykdomssituasjoner Oppheve laksetildelingsforskriftens § 34, den såkalte – 6 regelen Endret beregning og statistikkføring av tap i oppdrett Plikt til å rapportere hvor settefisken kommer fra Indikatorer - Handlingsregler – viktige verktøy for god samfunnsstyring Handlingsregel for regional justering av MTB og adgang til miljøbegrunnet flytting Prinsipp for utvikling av handlingsregel for å redusere lusepress på villaks og sjøørret Handlingsregel for å sikre villaks mot genetiske påvirkninger fra rømt laks Av våre neste 8 forslag skal jeg konsentrere meg om de 4 siste om handlingsregler. Diskusjonene det siste året omkring næringens bærekraft har synliggjort behovet for å operasjonalisere regjeringens bærekraftsstrategi. Hva er irreversible konsekvenser, hva er akseptable fotavtrykk/miljøkonsekvenser; og ikke minst; hva gjør en hvis noe vurderes til ikke å være akseptabelt. Vårt svar er indikatorer, grenseverdier og handlingsregler. I kapittel argumentere vi for at i en stadig mer komplisert verden er handlingsregler viktige verktøy for god samfunnsstyring. Vi peker blant annet på hvor vellykket det har vært å styre forvaltning og kvotefastsetting i fiskeriene på denne måten. For akvakultur foreslår vi at både måling av indikatorer og gjennomføring av avbøtende tiltak knyttes opp til det enkelte produksjonsområde som forvaltningsenhet. For lus er ikke FoU kommet langt nok til at det foreligger et forslag til en faglig omforent indikator; altså hva, hvor, hvordan og når man skal måle; videre hvilke grenseverdier man skal sette; og endelig hva tiltakene skal være hvis grenseverdier overskrides. Det pågår imidlertid forskning på dette området som forhåpentligvis kan bidra til å besvare disse spørsmålene. Tilsvarende gjelder for rømming. Her er det imidlertid rimelig klart at det er det genetiske innslaget av oppdrettsfisk i elvene som er den nærliggende indikator, og utvalget foreslår som handlingsregel at hvis dette innslaget i en gitt elv overskrider det nivå som måtte bli fastsatt som akseptabelt, så får oppdrettsaktørene i produksjonsområdet der elven munner ut et kollektivt ansvar for å få fjernet rømt fisk fra elven.

25 Handlingsregel knyttet til tap i produksjonen
Dersom gjennomsnittlig tap i et produksjonsområde de to foregående generasjoner er høyere enn a %, reduseres tillatt biomasse for hver enkelt tillatelse som er lokalisert i produksjonsområdet med x % Dersom det gjennomsnittlige tapet i et produksjonsområde er lavere enn b %, kan Fiskeri- og kystdepartementet, dersom øvrige miljøhensyn tilsier det, øke den samlede tillatte biomasse i produksjonsområdet med y % Når det gjelder tap i produksjonen som på sett og vis er den mest arealrelaterte bærekraftighetsutfordringen av de tre som jeg har nevnt, har vi imidlertid et konkret forslag til indikator og handlingsregel å komme med. Det som mangler er ambisjonsnivået en ønsker å legge seg på med hensyn til å redusere tap. Som jeg understreket innledningsvis er dette i siste instans et politisk og ikke et faglig spørsmål. Forslaget lyder som vist her. Hvis tapet er over a % lyser det altså rødt, hvis det er under b% er det grønt. Dersom det lyser rødt i et produksjonsområde innebærer forslaget at MTB blir redusert med en viss, begrenset prosent. Dersom det neste år fortsatt lyser rødt kommer en ny reduksjon, helt til produksjonen er tilpasset hva området tåler med det gitte ambisjonsnivået for tap. Dersom det derimot lyser grønt vil FKD kunne øke MTB eller gi nye tillatelser i vedkommende område. Lyser det gult, det vil si at prosenten er mellom b og a, skjer ingen av delene .

26 Handlingsregel knyttet til tap i produksjonen
Klarering av lokalitet i et annet produksjonsområde enn der akvakulturtillatelsen er tilknyttet tillates ikke Uten hinder av dette forbudet kan det gis tillatelse til permanent flytting av akvakulturtillatelser fra produksjonsområder med tap over a % til områder med tap under b %. Ved slik flytting skal tillatt biomasse for akvakulturtillatelsen som flyttes justeres til den som gjelder i det produksjonsområdet det flyttes til I dag er en tillatelse bundet til en av Fiskeridirektoratets 7 regioner. Men, etter at vi i første avsnitt foreslår dette innskrenket til binding til et produksjonsområde, så foreslår vi en liberalisering ved å åpne for miljøbetingete flyttinger av tillatelser fra røde til grønne produksjonsområder.

27 Handlingsregel knyttet til tap i produksjonen
Store tap representerer en lite effektiv utnyttelse av kystsonen Vil redusere biomassen i produksjonsområder med vedvarende høye tap – tilpasse biomassen til områdets bæreevne – motvirke risiko for at tapene skal akselerere og komme ut av kontroll (jf. Chile) Stimulere flytting til områder med lave tap og bedre lokalitetsstruktur Skape rom for bedring av lokalitetsstrukturen for gjenværende aktører i områder det flyttes fra Realisere økonomiske gevinster i form av reduserte tap Ivareta hensynet til fiskevelferd Redusere smittefaren til ville bestander Stimulere næringen til økt kollektivt ansvar for fiskehelse og fiskevelferd – man er faktisk prisgitt hverandre, enten man liker det eller ei Her ser det de viktigste argumentene våre for en handlingsregel knyttet til tap. (Gå gjennom listen)

28 Handlingsregel knyttet til genetisk påvirkning
Etablering av indikator som måler om bestanden i utpekte lakseelver er påvirket utover det bestanden tåler Avbøtende tiltak pålegges akvakulturnæringen i produksjonsområdet Uttak av rømt oppdrettsfisk Fiskefeller, utplukking ved hjelp av dykkere Klipping av fettfinne

29 Utvalgets tiltaksforslag (3)
Ingen nye tillatelser eller økning av MTB før produksjonsområder er etablert Friere etablering av lukkede anlegg i sjø Oppheve grensen på 250 gram for settefisk - friere etablering av akvakultur på land Forsterket miljøovervåkning av store lokaliteter og grupper av lokaliteter Prioritere søknader om etablering eller utvidelse av settefiskanlegg Av de neste 5 forslagene skal jeg begynne med å kort nevne der vi viser til at dersom vårt forslag om omlegging til produksjonsområder tas til følge, så vil det være så pass krevende, både arealmessig og på andre måter, at vi tilrår ikke å dele ut nye tillatelser mens dette pågår. Rett og slett for å få albuerom til å gjennomføre prosessen. Så skal jeg å si noe om og 18. Vi har jo sikkert skuffet noen da vi innledningsvis postulerte at laksen også om 10 år i all hovedsak vil befinne seg i åpne merder. Sannsynligheten for at vi kan ha tatt feil på dette punktet vil øke dersom det gis et kraftfullt insentiv til innovasjon på feltet . Det gjør vi ved å foreslå fritak fra kravet om antallsbegrenset tillatelse for denne type anlegg. Da vil de som måtte ha gode ideer og konsepter samt tilgang på risikovillig kapital kunne gå i gang uten å måtte investere i en av de antallsbegrensede laksetillatelsene for oppdrett i sjø. Tilsvarende ser vi ingen grunn til å fortsette med en særlig begrensning på landbasert produksjon, det være seg størrelsen på smolt eller produksjon av sjøvannstilpasset fisk av ulik størrelse, Ja helt opp til slaktestørrelse på kg dersom noen mot formodning skulle se på det som en god forretningside. Utvalget har for å få til en mest mulig effektiv bruk av sjøarealene vært spesielt opptatt av fordelene og mulighetene til å få sjøsatt større, mer robust og motstandsdyktig settefisk. For ordens skyld, de to forslagene innebærer selvsagt ingen liberalisering av krav vedrørende utslipp, fiskehelse, bruk av ferskvannskilder, reguleringsplaner osv.

30 Utvalgets tiltaksforslag (4)
Anbefaling til næringen om organisering rundt felles tiltak i produksjonsområdene Statlige forventninger til akvakultur i regionale og kommunale planer Pilotplaner for bærekraftig akvakultur i utvalgte områder Utarbeiding av veileder for planlegging av akvakultur Evaluering av eiendomsskatteordningen etter at produksjonsområder er etablert Forskningsbehov Og her er de 6 siste forslagene våre: I kapittel har vi, inspirert av hvordan oljenæringen har organisert sitt beredskapsarbeid gjennom NOFO, Norsk Oljevernforening for operatørselskap, kommet med en anbefaling til oppdrettsnæringen om å vurdere sin organisering av felletiltak i produksjonsområdene etter en lignende modell. 10.21 – er alle forslag til tiltak som kan bidra til bedre arealplaner i kystsonen. En av de tingene vi påpeker er behovet for interkommunalt plansamarbeid. Økosystemer i sjøen følger sjelden kommune eller fylkesgrenser. Utvalget fremmer ikke forslag om arealleie til kommunene selv om vi ser mange fordeler med det. Grunnen til at vi ikke har gått videre med dette er at regjeringen jo nettopp har fått utredet spørsmålet og endte som kjent opp med en eiendomsskatteordning. Vi foreslår imidlertid at eiendomsskatten evalueres etter å ha virket en tid, så vi legger ikke ballen død.

31 Takk for oppmerksomheten
Rapporten Areal til begjær kan lastes ned fra Fiskeri- og kystdepartementets hjemmeside Takk for oppmerksomheten