I ET HISTORISK PERSPEKTIV 1.1.3

Presentasjon om: "I ET HISTORISK PERSPEKTIV 1.1.3"— Utskrift av presentasjonen:

1 I ET HISTORISK PERSPEKTIV 1.1.3
FAGBEVEGELSEN I ET HISTORISK PERSPEKTIV 1.1.3

2 Thranittbevegelsen Marcus Thrane 1817 – 1890
Stiftet Norges første fagforening med 160 medlemmer, Drammen Arbeiderforening Vokste til 270 foreninger i løpet av 2 år med medlemmer Utfordringer etter Napoleonskrigene Store fødselskull Menneskelige/økonomiske ressurser Samfunnets organisering Ikke organisert arbeidsliv Norges tradisjonelle eksportnæringer svikter Thranes politiske program: Stemmerett for de lavere klasser Verneplikt for alle, ikke bare husmannsgutter Bedre skoler for underklassens barn Lavere eller ingen toll på nødvendige varer Arbeidstidsbegrensning for husmenn

3 Etableringen av den nye fagbevegelsen 1870-1905
Streikebølge , håndverksfag, kun enkelte arbeidsplass, kortlivet 1880 opprettes nye forbund, mer varige Sammenslutninger i landsomfattende forbund og lokale fellesorganisasjoner Norsk Centralforening for Boktrykkere 1882 første fagforbund Fagbevegelsen oppsto som et resultat av den industrielle revolusjon på slutten av 1800 tallet. Interessemotsetningene mellom bedriftseiere og arbeidere økte. Opprettelse av fagforeninger med kortsiktige mål, fant ikke fellesgrunnlag etter å ha fått gehør FASE 2 Følte seg truet av industrialiseringen og raske prisstigning Perioden preget av oppgangstide, sterkt politisk engasjement og høy foreningsaktivitet Partiet venstre i ferd med å bli etablert Det norske Arbeiderparti stiftet 1887

4 Postkoms første aner Christiania Postbudforening opprettet 1881
Postfunktionærenes Forening, Christiania 1884 Bergen Postbudforening 1892 Trøndelag?Nordland? Det Norske Postnmannslag (DnP) 1894 Postbudenes Landsforbund

5 LO Stiftes Arbeidernes faglige Landsorganisation stiftet 1. april 1899
Kun 5 forbund med fra begynnelsen, ingen av de store LO organiserte av organiserte Ingen maktfaktor i samfunnet Fra Stiftelse av Det Norske Arbeiderpart og frem til stiftelsen av LO fungerte Arbeiderpartiet som en faglig Landsorganisasjon Men Venste varet større arbeiderparti en Arbeiderpartiet frem til århundreskiftet. Bakgrunnen for stiftelsen av LO var et vedtak på den 5. skandinaviske arbeiderkongressen i Stockholm i 1897 som oppfordret de enkelte lands fagforbund til å slutte seg sammen i nasjonale landsorganisasjoner. De 5 første: Bakerforbundet, Bokbinderforbundet, Formerforbundet, Stenhuggerforbundet og Trearbeiderforbundet 3 sentrale stridsspørsmøå allerede ved stiftelsen: Forholdet til Det Norske Arbeiderparti, Forslag om at bare de foreninger som var med i DNA kunne bli medlem av LO avvist, menvedtok at det skulle være en gjensidig representasjon i Los og DNAs ledelse 2) Organisasjonsform og regler for godkjenning av støtte til arbeidskonflikter (sentralisert). Til gode for de små forbundene, avhengig av hjelp og dro nytte av samordnende tiltak. De store ønsket ikke å bli dradd inn i konflikter som ikke direkte angikk dem og å måtte finansiere dem gjennom streikestøtte. Vedtak: alle streiker måtte forhåndsgodkjennes dersom man ønsket økonomisk støtte eller kunne bli utvidet. Slik er det enda. 3) Lokale samorganisasjoner på tvers av fagområder eller landsomfattende avtaler. Skjøvet til side ved stiftelsen, 2 år senere: kun nasjonale fagforeninger eller lokale forbund uten naturlig tilknytning til eksisterende forbund kan bli medlem.

6 Kamp om organisasjonsretten
Rett til å organisere seg og rett til å inngå kollektive avtaler på vegne av arbeiderne Første landsomfattende overenskomst: 1907 Norsk Jern og metallarbeiderforbund Kampen sto om retten til å organisere seg fram til 1905. Innen håndverkfagene var det inngått avtaler allerede i 1890 årene, mens det i industrien praktisk talt ikke eksisterte avtaler før 1902. I 1905 begynte kollektive avtaler å bli alminnelig akseptert av arbeidsgiverne Jernavtalen regulerte: Minstelønn, arbeidstid, anerkjennelse av organisasjonsretten + ARBEIDSGIVERS rett til å lede og fordele arbeidet og rett til å bruke uorganisert arbeidskraft Avtalen fikk stor symbolverdi: Jern og Metall ledende, overtatt typografenes posisjon. Industri var blitt viktigere næringsgren enn håndverk. Styrket FORBUBDENES posisjon innen fagbevegelsen Grunnleggende var avtalen et viktig tegn på at både fagbevegelsen og arbeidsgiverne anerkjente at begge parter måtte akseptere motpartens grunnleggende interesser og at de slik fikk den beste ivaretakelsen av egne interesser.

7 Kampårene Vekst i LO, fra til medlemmer frem til 1929 Mannsdominert og bydominert Håndverk og industri toneangivende 1919 melder flere statsforbund seg inn i LO Fokus: kontroll med arbeidsvilkår og landsomfattende avtaler Fram til 1920: En fagbevegelse på offensiven både i forhold til arbeidsgiverne og som politisk maktfaktor. Neste tiår er maktforholdene snudd og fagbevegelsen må forsvare seg mot angrep både fra arbeidsgiverne og den politiske høyresiden’ Utover 1930 tallet ble det arbeidet for kompromisser og ny maktbalanse I 1920 var bare 6 % av medlemmene kvinner, i 3 forbund var kvinnene i flertall: Skredderforbundet, Bokbinderforbundet ogTobakkarbeiderforbundet. 74% av medlemmene var bosatt i byene. NPF går inn i LO i 1919 DnP først i 1951 Kommunene utenfor fremdeles pga markerte forskjeller mellom funksjonærer, noe som gjorde felles opptreden vanskelig. 8 timers arbeidsdagen lovfestet i 1919 FERIE: Jern og Metall oppnår 4 dagers sammenhengende ferie med lønn i 1916, lovfestet i uke ferie med lønn Landsomfattende avtaler førte til omfattende arbeidskonflikter. Arbiedsgiverne utnyttet den muligheten det gav dem. I 1907 ble den første landsomfattende lockouten gjennomført. Arbeidsgiverne regnet med at fagbevegelsen ville få problemer med å skaffe streikestøtte når de streikende ble for mange, men resultatet ble at arbeiderne styrket sin stilling. I 1911 utfordret arbeidsgiverne nok en gang fagbevegelsen med en lockout som omfattet flere industrigrener. I Sverige hadde nettopp arbeiderne lidd et knusende nederlag i en storstreik. I Norge kom fagbevegelsen nok en gang styrket ut av konflikten. Saken løst ved voldgift (1 øre lønnsforhøyning), første gang i Norge at regjeringen grep inn i en konflikt. Førte til tiltak for å regulere streiker og lockouter (arbeidstvistloven 1915) 1907: Møtet på isen, Sulitjelma. Blant historikerne regnes møtet på isen som gjennombruddet for fremveksten av fagbevegelsen i vår landsdel (Nordland)

8 1920 årene i Norge Prisfall innen alle næringer
Sosial krise og forsvarskamp Krav om lønnsreduksjoner Historiens største arbeidsledighet i streik og lockout i 6 uker De arbeiderfiendtlige lover streikebryteri Høykonjekturen etter første verdenskrig ble erstattet av lavkonjektur med synkende priser og dårlige avsetningsmuligheter. Plutselig står mange uten arbeid og i løpet av få år mister LO en tredjedel av sine medlemmer Arbeidsgiverne på offensiven og fagbevegelsen måtte drive hard kamp for å prøve å å forsvare det den hadde oppnådd. Selv om lønnen sank, steg reallønnen fordi prisene sank fortere enn lønningene. 1921: STORSTREIK. Konjunkturomslaget våren 1921 førte til at arbeidsgiverne krevde 33 % lønnsnedslag. LO nektet å gå med på noen som helst lønnsnedslag og erklærte storstreik. Nesten samtlige av LOs medlemmer ble tatt ut i streik. ”faglig generalstreik”. Streiken ført uten vanlige streikebidrag, kunne ikke holde på særlig lenge. Måtte godta meklingsforslag utpå sommeren med lønnsnedslag på 17 %, altså halvparten av det arbeidsgiverne krevde. Men mange fikk ikke tilbake jobbene sine og LO ble tappet for medlemmer. Kampviljen hold seg oppe og flere lockouter og ulovlige streiker på 1920 tallet skjerpet det allerede dårlige klimaet i arbeidslivet. Også regjeringen og de borgelige partiene på Stortinget ville begrense fagbevegelsens handlefrihet. I 1924 vedtok de en serie lover som er blitt omtalt som ”de arbeiderfiendtlige lover” ved å endre arbeidstvistloven fra Fagbevegelsens økonomiske ansvar ble vesentlig utvidet, mulighet for regjeringen til å forby enhver streik. Loven ble brukt under tariffoppgjøret i 1928 som påtvang arbeiderne i bygningsindustrien et betydelig lønnsnedslag. ”Tukthusloven” var den tredje i rekken med lover. Den gav rett til å idømme tukthus til den som forfulgte eller sjikanerte streikebrytere. Streikebryteri var et stort og vanskelig problem for fagbevegelsen i 20 og 30 årene. Ettersom streik var viktigste maktmiddel måtte streikebryteri bekjempes med alle midler. (Offentliggjøring av navn, forfølging av streikebrytere på åpen gate, trusler og bank). Hvis ikke streikebryterne ble tatt var kampen tapt. Stor arbeidsledighet førte til at det var vanskelig å takke nei til arbeid selv om det var streikebryteri. Det var ingen allmenn offentlig arbeidsledighetstrygd og den lille støtten stat og kommune gav ledige ble stadig kuttet. Fagorganisasjonenes egne arbeidsløshetskasser var ikke store nok til å møte den massive og langvarige ledigheten. Arbeiderbevegelsen stilte krav om hjelp til de ledige uten å bli hørt. Så etter andre tiltak; rasjonering av arbeid til de som trengte det mest. Vedtak på LO kongressen i 1925: Motarbeide at både mann og hustru tar fast arbeid. Dvs hindre kvinnen i en familie å ta jobb. Omgjort i 1936 etter press fra fagorganiserte kvinner og Arbeiderpartiets kvinnesekretæriat. I Posten var det også særlig vanskelige kår i perioden 1923 til Stadige angrep på antall stillinger og tjenesteordninger skapte uro, misnøye og fortvilelse for mange. Som i dag søkte myndighetene å balansere budsjettet ved lønnsreduksjoner, innskrenking av personalet og forringelse av de goder som tidligere var avtalt

9 1930 årene Norgeshistoriens største arbeiderkonflikt
Industrien lammet i 25 uker i lockout og streik i 5 måneder Tap – Tap situasjon mellom LO – NAF Hovedavtalen blir til i 1935 Da verdenskrisen kom til Norge høsten 1930, følte arbeidsgiverforeningen at tiden var inne for et storoppgjør med fagbevegelsen. De gikk til tarifforhandlingene med et krav om lønnsreduksjon på 25 %, en reallønnsnedgang for alle. LO svarte med å kreve innføring av 7 timers arbeidsdag uten reduksjon i daglønn (politisk trekk overfor de arbeidsledige) samt å beholde reallønnen. 1/3 av de organsierte var arbeidsledige rundt 1930 og verdenskrisen førte til at arbeidsløsheten økte ytterligere. Motsetningene måtte føre til storkonflikt. I april erklærte arbeidsgiverforeningen lockout for LO svarte med å ta ut i sympatistreik. Samtidig ble fagbevegelsen og arbeiderbevegelsen utsatt for angrep fra mange hold. Et utrygt politisk klima førte til at arbeiderbevegelsen følte seg truet og mange følte demokratiet var i fare. Fascismen i fremgang i Europa, høyreekstreme kretfer hadde stor fremgang både i Norden og Norge. Quisling var forsvarsminister i Bondepartiregjeringen som gav ordre til å sende 3 torpedobåter og 2 mineleggere til Menstad etter at det store slagsmålet mellom de streikende arbeiderne og statspolitiet ahdde funnet sted (Menstadslaget) Etter valget i 1930 la DNA bort sitt revolusjonære program og la om poslitikken i samarbeid med LO. ”Hele folket i arbeid” var en del av et reformprogram som ble fremlagt i AP vant valget i 33, men ikke Stortingsflertallet, dannet likevel regjering. (Johan Nygårdsvold). Stor lockouten førte til en roligere periode og forholdet mellom de to hovedorganisasjonene i LO og NAF ble i 1935 regulert gjennom den førtse hovedavtalen. Den omfattet alle LO organiserte i privat sektor. Først i 1973 ble det opprettet en hovedavtale for de statsansatte. Hovedavtalen symboliserte en ny vilje til samarbeid under nye politiske forhold.

10 Vekst og velstand 1935 - 1965 Solidarisk lønnpolitikk
Lov om alderstrygd 1936 Barnetrygd 1946 3 uker ferie med lønn 1946 (4 uker 1964) Likelønn ratifisering av ILO avtalen 1959 Likelønnsavtale inngås mellom LO og NAF 1961 Ny politisk situasjon innebar ikke bare nye muligheter, men påla også nye begrensinger. Arbeiederbevegelsens erobring av regjeringsansvaret bidro til å forskyve tyngdepunktet fra faglig til politisk virksomhet. Bevegelsen prioriterte nå politiske reformer fremfor tariffkrav. Det politiske arbeidet måtte ikke forkludresved at fagbevegelsen sprengte de politisk fastsatte rammene.. Dette var et karakteristisk trekk på slutten av 1930 tallet, et trekk som ble forsterket etter 1945. De store konfrontasjonene mellom hovedorganisasjonene ble borte og dukket ikke opp igjen før på 1980 tallet Solidarisk lønnspolitikk: De høytlønte arbeiderne måtte gi avkall på noe av sin lønnsvekst for at flere skulle komme i arbeid og for å muliggjøre større lønnsvakst for de lavtlønnte. Økt produksjon måtte føre til flere arbeidsplasser, derfor måtte ikke de fagorganiserte tappe bedriftenes overskudd. Utjevning av lønnsforskjeller var viktig for rekruttering til fagbevegelsen for rekruttering av den store gruppen med lavtlønte som strømmet til fagbevegelsen. Statlige tiltak som prisregulering, skatteendringer, boligstrøtte og sosiale reformer var mer effektive i utjevningspoiltikken enn tariffavtalene. Føtre til at de som ville solidarisere seg med lønnspolitiken måtte støtte regjeringen. Viljen til samfunnsansvar var tydelig hele etterkrigsperioden. Moderate lønnskrav og økt produktivitet ble belønnet med økt medbestemmelse etter krav fra fagbevegelsen. Viljen til ansvar ga fagforbundene og LO innpass i den politiske beslutningsprosessen. Det utviklet seg et system med råd og utvalg med ulike organisasjoner representert. Her ble politikken diskutert og brakt til enighet før spørsmålet ble brakt frem til formelle vedtak i åpne politiske organer. Hvorfor er tre-partssamarbeidet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og stat så viktig for likestilling, familievennlige or.dninger og produktivitet i arbeidslivet ? Hva er en "folketrygd" der tre parter forplikter seg og betaler inn ? Den solidariske lønnspolitikken ga praktiske resultater i utjevningen mellom høytlønte og lavtlønte, men ikke mellom kvinner og menn. Krav om at forskjellen mellom manns og kvinnelønn skulle opphøre fremmet i på LO kongressen i 1946 av Los kvinnenemd. Kravet ble fremmet igjen i 1957, men ført ved tarifforhandlingene i 1961 ble kravet reist. Det var to år etter at Stortinget hadde ratifisert ILO-konvensjonen fra 1951 om ”lik lønn for arbeid av lik verdi”

11 Demokrati i hverdagen 1965 - 86
Motkonjunkturpolitikken Bedriftsdemokrati Arbeidsmiljøloven 1977 Likestillingsloven 1978 Kraftig vekst i norsk økonomi frem til 1970-tallet. Betydelig reallønnsvekst og ingen arbeidsledighet. Fra 1960 til midten av 70 årene var den roligste perioden i norsk arbeidsliv. Så kom konjunkturomslaget. Store deler av industrien fikk vanskeligheter og behovet for omstillinger meldte seg. Arbeidsløsheten begynte å stige. Arbeidsløsheten begynte å stige.. Arbeidskonfliktene ble flere og toppet seg med storlockouten i 1986. Samordnete oppgjør siden Men 1 74 var frustrasjonen stor over at lønnsveksten ikke holdt tritt med prisveksten. Ville ha forbundsvise oppgjør. Regjeringen var usikker på hvordan uroligheter på verdensmarkedet ville påvirke norsk økonomi og grep inn i oppgjøret. Kom med ”Kleppepakken” (etter finansminsiter Per Kleppe): skattelette, økte subsidier og økning av trygdene og bidra til økt reallønn selv ved moderate tariffkrav. Var svært vellykket og 74 oppgjøret gav en lønnsvakst som var en av de største i fagbevegelsens hiistorie. Regjeringen ble direkte part i oppgjørene i 75, 76 og 77. Såkalte kombinerte oppgjør, begrunnet ut fra en felles målsetning om at prisstigningen måtte bringes under kontroll. Må ses i sammenheng med den såkalte motkonjunktur politikken som hadde som mål å unngå at det internasjonale økonomiske problemene smittet over på norsk økonomi. Motkonjunktur politikken var en viktig årsak til at Norge unngikk massearbeidsløshet i første omgang, sammen med resten av Europa. Sysselsettingen økte markert, først og fremst i offentlig sektor. Men politikken forsinket også en nødvendig omstilling i deler av industrien. Tilbakeslaget kom da krisen viste seg å være langvarig og arbeidsledighet og omstillingskrav kom med full tyngde innover Norge på begynnelsen av 1980 årene. Pris og lønnsstopp innført i 1978, i 1980 redusert til en avtale om begrenset lønnsglidning. Willoch-regjeringen ville la markedskreftene styre og det førte til en lønns og prisspiral som ga liten eller ingen lønnsvekst. Kaotiske oppgjør, uenighet og konkurranse mellom LO, YS, Akademikerne og førte til mange konflikter. Medbestemmelse og bedriftsdemokrati var sentrale spørsmål for fagbevegelsen på 1960 og 70 tallet. De som stilte sin arbeidskraft til disposisjon skulle være med å styre bedriftene. Styrerepresentasjon og bedriftsdemokrati bygd på avtaler. Tatt opp av LO og NAF i samarbeidsavtale i 1966 Arbeidsmiljøloven av 1977: Et høydepunkt for arbeidslivsreformene i Norge. LO spilte en sentral rolle i arbeidet med loven og lyktes i å skape et stort engasjement på grunnplanet studiegrupper var i aktivitet og lovutkastet ble sendt til høring i foreninger og klubber. Styrket kravene til arbeidsmiljø ut fra hensyn til de ansattes sikkerhet, velferd og helse. Arbeidsgivernes og arbeidstakernes plikter Arbeidstid, oppsigelsesvern LIKESTILLING: Kvinnenes dramatisk økte deltakelse i arbeids og samfunnsliv var det viktigste utviklingstrekket i 60 årene. En demokratisk utfordring, ikke minst for fagbevegelsen. Kvinnene har måttet jobbe hardt for å oppnå likestilling. For det første måtte de presse gjennom at kvinners rettigheter og likestilling settes på dagsordenen. I tillegg måtte de kjempe hardt for å oppnå innflytelse og representasjon internt i organisasjonen.

12 Ut av industrisamfunnet 1986 - 99
Avtalefestet 37,5 timers arbeidsuke 1986 Lockout i privat sektor Arbeidsledighet på over i 1989 AFP ved 66 år i 1989 Lønnet svangerskapspermisjon 42 uker, 4 forbeholdt far i 1993 AFP ved 1986 var et dramatisk år som markerte et viktig skille både i det politiske liv og i arbeidslivet. Den borgerlige Willoch regjeringen gikk av og ble erstattet av Gro H Brundtlands regjering. Dette førte til dramatiske endringer i den økonomiske politikken, med store følger for bla fagbevegelsen. Samme år hadde NAF iverksatt den første store LOCKOUTEN siden Den ble en fiasko for NAF og førte på kort sikt til en betydelig svekkelse av arbeidsgiversiden. NHO ble opprettet i 1989 for å forsøke å komme på offensiven igjen. LO ble styrket av motpartens problemer.

13 Marcus Thrane 1817-1890 Marcus Thrane
Forfatter: Svein Damslora / Redaksjonen Sist endret: Marcus Thrane fotografert i Chicago i 1870-årene. Marcus Thrane, Marcus Møller Thrane, født 1817, død 1890, født i Oslo, norsk politisk aktivist, sønnesønn av Paul Thrane, nevø av Waldemar Thrane, gift med Josephine Thrane. Marcus Thrane var leder for den første norske arbeiderbevegelsen, thranitterbevegelsen, som samtidig var den første organiserte politiske massebevegelsen i Norge. Thranes far var direktør i Rigsbanken, der han gjorde seg skyldig i underslag; Thrane vokste derfor opp i en skandalisert borgerfamilie. Før han tok examen artium i 1840 hadde han drevet kontorarbeid og reist utenlands. 1841–46 drev han privatskole på Lillehammer; deretter var han bl.a. lærer ved Modum blåfargeverk begynte Thranes politiske løpebane med stillingen som redaktør i Drammens Adresse. Februarrevolusjonens sosialistiske ideer passet imidlertid ikke abonnentene, og Thrane ble oppsagt fra nyttår Da hadde han nettopp stiftet Drammens Arbeiderforening. Våren 1849 stiftet han Christiania Arbeiderforening, og begynte samme år å utgi Arbeider-Foreningernes Blad, som skulle bli thranitterbevegelsens fremste virkemiddel. Bevegelsen vokste med eksplosiv fart i 1849–50 og nådde sannsynligvis opp i et medlemstall på ca i omkring 300 lokalforeninger. Tilslutningen i byene kom fra håndverkere og arbeidsfolk; på landet var det særlig husmenn og småbrukere som sluttet seg til bevegelsen, men også mange jevne bønder kom etter hvert med. Bevegelsen nådde ikke Nord-Norge og i liten grad Vestlandet. Thranittenes program forbindes ofte med den «petisjonen» til Kongen som med underskrifter ble levert 19. mai «Kravene» var bl.a. allmenn stemmerett, avskaffelse av vernetoll, reform av allmueskolen og bedring av husmennenes kår. Myndighetene lot ikke Thrane og thranittene være i fred. Thrane fikk en dom for gudsbespottelse som Høyesterett siden opphevet. Men 7. juli 1851 ble Thrane og flere ledende thranitter arrestert. I alt ble 127 thranitter dømt, og Thrane selv fikk fire års tukthus. Da de ledende thranittene ble arrestert og dømt, var det snart ute med bevegelsen. Thrane kom ut av fengselet i 1858 og arbeidet som omreisende fotograf til han 1863 utvandret til Amerika, der han levde som foredragsholder og skribent. Thranes politiske virke hadde utgangspunkt i hans opplevelse av den skrikende ulikheten mellom fattig og rik. For å gjøre noe med «Rigdommens Opdyngen på enkelte Hænder» ønsket Thrane å endre på eiendomsforholdene til produksjonsmidlene. Hans sosialisme var preget av tanken om felleseie, det vil si kooperasjonssosialisme. For jordbruket synes han i hovedsak å ha gått inn for privateie, men gårdenes størrelse skulle begrenses. Uten å være påvirket av Karl Marx hadde Thrane et skarpt blikk for interessemotsetningene i samfunnet. Thranes bevisste vilje til «å sette den ene stand opp i mot den annen» stod i skarp kontrast til tidens politikerideal som en som skulle ivareta det allmenne vel. Utdypning (NBL-artikkel) Lærer, publisist, pressemann og politisk reformator. Foreldre: Kjøpman og riksbankdirektør David Thrane (1780–1832) og Helene (“Lena”) Sophie Bull ( ... Les mer Anbefalt litteratur Ved sitat oppgi: Store norske leksikon, snl.no, Redaksjonen for politiske og historiske fag, , Kommentér og diskutér

14 Matpauser og oppholdsrom
Tilbakeblikk…. Oslo på 50-tallet Bygningsarbeiderforbundet Hva legger vi vekt på i dag?!! Bygningsarbeiderforbundet satte i årene etter krigen søkelyset på de elendige brakkeforholdene som ble tilbudt arbeiderne på mange av byggeplassene i Oslo. Brakkene var trekkfulle og kalde, med dårlig renhold og uten mulighet for å få tørket våte arbeidsklær og gjennombløtt fottøy. Ved overenskomsten i 1952 fikk forbundet igjennom kravet om bestemmelser for hvordan oppholdsrom og brakker på arbeidsplassene skulle være.

15

16

17

18

19