folkestyrets utvikling i norge

Presentasjon om: "folkestyrets utvikling i norge"— Utskrift av presentasjonen:

1 folkestyrets utvikling i norge

2 Folkestyre Folkestyre, eller demokrati, kan være forskjellige ting. Det norske folkestyret er et representativt parlamentarisk demokrati. Det betyr at landet styres av representanter som er valgt av folket, og at folkets representanter i Stortinget kontrollerer regjeringen. Det norske folkestyret har funnet sin form gjennom en lang prosess fra 1814 til i dag. De største endringene skjedde i de første 100 årene etter Etter at også kvinner fikk stemmerett i 1913 var rammeverket for det norske folkestyret slik vi kjenner det i dag på plass. Kvinnestemmeretten var den siste seieren i en nesten 100 år lang utvikling der nye rettigheter ble kjempet igjennom trinn for trinn. Derfor skal det meste av dette foredraget handle om utviklingen fra 1814 til Likevel har folkestyret fortsatt å være i endring også i årene som har gått siden Det norske demokratiet har blitt utviklet for å gjøre det enda mer representativt, og for å sikre at alle grupper i størst mulig grad har reell innflytelse og reelle muligheter for deltakelse. Den lange linjen i historien om det norske folkestyret har først og fremst vært preget av at det har vært et robust demokratisk system. Fra første stund og til i dag har det på ulike måter vært utfordret utenfra og innenfra, men til nå har det alltid vært i stand til å takle truslene. I de fleste tilfeller har folkestyrets motstandere blitt absorbert av systemet og endt med å slutte opp om, og bidra til, demokratiet. I andre tilfeller har de blitt beseiret. For et levende folkestyre er det ikke nok at befolkningen er garantert rett til å delta. Det er også avhengig av faktisk deltagelse, ikke bare i valg men også i diskusjoner og på andre arenaer. Bildet: Feiring av det norske folkestyret på Oslo hovedgate den 17. mai. Presentasjon

3 Folkestyrets forutsetninger
Stemmerett ved valg Styrkeforholdet mellom statsmaktene Infrastruktur og kommunikasjon Samfunn i endring Et fungerende folkestyre er avhengig av en rekke forutsetninger. I dette foredraget skal vi se på hvordan de viktigste av disse etter hvert var til stede i Norge, og hvordan de har endret seg over tid. En grunnleggende forutsetning er at folket faktisk gis adgang til å delta i styret av landet gjennom deltagelse i valg. Et viktig tema i den videre presentasjonen er derfor utviklingen av stemmeretten i Norge fra 1814 og fremover. Maktfordelingsprinsippet setter grenser for hvor stor makt de enkelte statsmaktene kan ha. Slik systemet var fra 1814 var det Stortinget som representerte det som var av folkelig makt, mens folkets makt ble balansert av kongemakten/regjeringen og Høyesterett. Styrkeforholdet mellom statsmaktene var en annen viktig side ved utviklingen av folkestyret i Norge. En tredje faktor av stor betydning er de sosiale og økonomiske rammebetingelsene som finnes i samfunnet. For at folkestyret skal kunne utvikle seg, må samfunnet ha vært utviklet til et visst nivå. I Norge foregikk det en slik utvikling på 1800-tallet. Et fungerende folkestyre er for det første avhengig av et opplevd fellesskap og en følelse av at en deler noen felles interesser og oppgaver. I tillegg må det være mulig å nå hverandre med kunnskap og meninger. Viktige rammer for meningsdannelse og diskusjon legges av infrastruktur og kommunikasjon. Norge var i 1814 et bondesamfunn der det lokale var den viktigste referanserammen. Gjennom urbanisering og industrialisering ble forskjellene i levesett og verdensbilde mindre mellom de ulike delene av landet. Den felles nasjonale kulturen ble utover på 1900-tallet styrket av NRKs monopol i radio og fjernsyn. Gjennom de seneste tiårene har enkelte utviklingstrekk igjen pekt i retning av et mer variert og sammensatt samfunn. Nye kanaler, særlig Internett, har åpnet nye arenaer for debatt. Det offentlige rom er åpent for flere enn tidligere, og ideer og meninger dannes, formes og spres raskt og i ulike miljøer. Demokrati utspiller seg ikke bare innenfor politiske partier og det parlamentariske systemet. Også arbeidslivsorganisasjonene og folkelige bevegelser spiller en viktig rolle. Med fremveksten av et mangfold av organisasjoner, foreninger og bevegelser tas debatter, og til dels også beslutninger, utenfor de tradisjonelle kanalene. Dette er også en utvikling som forsterkes av den nye medievirkeligheten. Samtidig er det en viktig oppgave for et velfungerende folkestyre at det ikke bare sørger for at flertallets vilje får gjennomslag. Det må også være innrettet på en sånn måte at det sikret minoritetenes rettigheter og vern mot overgrep fra flertallet. Også det er en problemstilling som har vært aktuell i utviklingen av det norske folkestyret. Folkestyret er med andre ord stadig i utvikling, og må tilpasse seg endrede tider. I det følgende skal vi se på noen hovedtrekk i dets utvikling til nå. Bildet: Postkort i anledning Grunnlovens 100-årsjubileum i Stortingsarkivet. Presentasjon

4 Det norske folkestyrets fødsel: 1814
Grunnloven av 1814 Maktfordeling Folkesuverenitet En hører ofte at demokratiet ble innført i Norge i Det er ikke helt riktig, men rammene for utviklingen av det norske folkestyret ble lagt gjennom de store og dramatiske prosessene det året. Grunnloven av 1814 Kort fortalt ble det norske politiske systemet fullstendig endret i Norge gikk fra å være en del av den dansk-norske staten til å bli et selvstendig rike med sin egen grunnlov. Frem til 1814 var styreformen i Norge enevelde. Det betyr at kongen i hvert fall formelt hadde all makt, og bestemte alt i riket. Med Grunnloven av 17. mai 1814 ble eneveldet erstattet med et konstitusjonelt monarki, der kongens makt var begrenset av Grunnlovens bestemmelser. Det som gjorde Grunnloven av 1814 så liberal var særlig at den ga stemmerett til en etter tidens målestokk stor del av befolkningen. Et av hovedfundamentene i Grunnloven av 1814 var maktfordelingsprinsippet, som sier at makten i staten skal fordeles mellom statsmaktene for at ingen av dem skal få for stor kontroll. De tre statsmaktene skulle være den lovgivende (Stortinget), den utøvende (kongen/regjeringen) og den dømmende (Høyesterett). Til en viss grad var maktfordelingsprinsippet i konflikt med et av de andre hovedfundamentene: folkesuverenitetstanken, at folket selv skulle bestemme. Spenningen mellom maktfordelingsprinsippet og folkesuverenitetstanken var et av de viktigste slagfeltene i kampen om det norske folkestyrets utvikling det første hundreåret etter 1814. Folkestyret ikke fullt ut gjennomført i 1814 Samtidig var det slik at det politiske systemet som ble etablert med Grunnloven av 1814 ikke i praksis betød at folkestyret var innført i vår moderne betydning. Selv om Norge fikk en nasjonalforsamling som var valgt av (en del av) folket, og som hadde reell makt, var innflytelsen forbeholdt de få. Derimot etablerte det rammer som åpnet for at folkestyret kunne vinne frem innenfor det politiske systemet av 1814. Bildet: Grunnloven av 17. mai Stortingsarkivet. Presentasjon

5 Kampen for stemmeretten

6 Stemmeretten etter 1814 Stemmeretten i Grunnloven av 17. mai 1814 (§ 50.): Stemmerett gis bare til norske borgere som er over 25 år, har bodd i landet i 5 år og enten, a. er eller har vært embetsmenn, b. eier eller i mer enn 5 år har leid matrikulert jord, c. er byborgere eller eier eiendom i byer til en verdi av minst 300 Rigsbankdaler. I løpet av 99 år ble stemmeretten i Norge utbredt fra å gjelde en del av den mannlige befolkningen i 1814, til å gjelde alle nordmenn over 25 år i Den endringen var resultat av en langvarig stemmerettskamp som ble vunnet gjennom flere delseire. Samtidig kunne de store utvidelsene av stemmeretten bare skje ved at synet på hva stemmeretten egentlig skulle være også forandret seg. Endret syn på stemmeretten I 1814 og en god stund fremover var det vanlige synet på stemmeretten at den bare måtte gis til frie og uavhengige borgere med tilstrekkelig innsikt i politiske og samfunnsmessige spørsmål. Han skulle dessuten være «solidarisert med riket», ved å ha eiendom og andre verdier som gjorde at han hadde interesse av at landet ble styrt på en forsvarlig og stabil måte. Derfor inneholdt Grunnlovens bestemmelser om stemmerett begrensninger som krevde at den som fikk stemmerett enten hadde utdanning, det vil si var embetsmann, eide jord eller var skattebetalende byborgere. Den som hadde stemmerett måtte ikke være avhengig av noen andre, for eksempel ved å ha gjeld eller leve i fattigdom. Da de store stemmerettsutvidelsene kom rundt 1900 hadde denne oppfatningen om stemmeretten endret seg. Fra å være en rettighet som ble betrodd enkelte kvalifiserte borgere, hadde en begynt å se på stemmerett som en rettighet som skulle sikres alle voksne innbyggere i landet. Stemmeretten hadde blitt en personlig rettighet. Færre hadde stemmerett utover på 1800-tallet Stemmerett var ikke nødvendigvis en rett en hadde livet ut selv om en fikk den. Fordi det å ha stemmeretten ble koblet til å eie, eller å ha så store inntekter at en betalte over et bestemt beløp i skatt, var det også mulig å miste den hvis en fikk økonomiske problemer. På grunn av dårlige økonomiske tider utover på 1800-tallet ble det derfor færre som faktisk hadde stemmerett. Ved det første stortingsvalget, i 1815, hadde 65 av 1000 nordmenn stemmerett (det vil altså si 6,5% av totalbefolkningen) Fra 1815 sank dette tallet ganske jevnt, helt til det nådde bunnen i 1879, da 46 av 1000 innbyggere i Norge (4,6 % av totalbefolkningen) hadde stemmerett. I 1884 ble det gjort justeringer i reglene for stemmerett. Det førte til at andelen stemmeberettigede steg igjen fra 1880-årene. I takt med de store stemmerettutvidelsene rundt 1900 steg selvfølgelig andelen kraftig. I våre dager har mellom 70 og 75% av totalbefolkningen stemmerett. (alle tall her er hentet fra Statistisk Sentralbyrås statistikker over stemmerett og stortingsvalg) Bakdør til stemmerett – «Myrmenn» Når det gjaldt kravet om å eie jord, så var det ikke stilt spesifiserte krav til hvor stort dette jordstykket måtte være. Det åpnet en bakdør til stemmerett for mindre velstående bønder. De såkalte «myrmennene» var en betegnelse på bønder som sammen kjøpte et stykke jord uten verdi, som de så delte opp i småstykker og registrerte i matrikkelen. Dermed fikk de stemmerett for en billig penge. Denne muligheten ble fjernet ved at det i forbindelse med stemmerettsreformer før valget i 1885 ble innført en regel om at jordstykket måtte ha en verdi på minst 20 kroner for å gi stemmerett. Stemmerettsutvidelser Etter 1814 har stemmeretten blitt utvidet i flere omganger ved å senke og etter hvert fjerne kravene til inntekt og formue, ved å senke alderskravene og ved å inkludere nye grupper. De viktigste milepælene var først allmenn stemmerett til menn i 1898 og deretter for kvinner i 1913. Presentasjon

7 1898: alminnelig stemmerett for menn
Krav om stemmerettsutvidelser et av de viktigste kravene for opposisjonen fra 1860-tallet Utvidelse i etapper I 1898 ble alminnelig stemmerett for menn innført. Det skjedde etter at kravet om stemmerett hadde vært reist flere ganger i løpet av 1800-tallet. Det hadde også skjedd en gradvis utvidelse til nye grupper, etter hvert som kravene om stemmerettsreformer ble fremmet. Krav om stemmerettsutvidelser Kravet om utvidelse av reglene for hvem som skulle ha stemmerett var viktige for flere sosiale og politiske bevegelser på 1800-tallet. De som motsatte seg kravene om utvidet stemmerett gjorde det stort sett enten fordi de fortsatt mente at stemmerett måtte være knyttet til kunnskap eller økonomiske bidrag til statens liv, eller fordi de fryktet at det ville få store politiske konsekvenser dersom retten til å stemme ble gitt til flere. De norske stemmerettsforkjemperne arbeidet gjerne etter mønster fra lignende bevegelser i utlandet, særlig i England. Marcus Thrane og hans arbeiderforeninger reiste i tiden rundt 1850 kravet om alminnelig stemmerett for menn, sammen med flere andre politiske krav. Fra 1860-tallet var alminnelig stemmerett et av de viktigste kravene til den brede opposisjonsbevegelsen som i 1884 ble partiet Venstre. Den fremvoksende arbeiderbevegelsen krevde også utvidelser i stemmeretten. De krevde særlig at stemmeretten måtte gis til de som tjente mindre enn grensene for inntekt. Fra 1891 hadde Venstre alminnelig stemmerett som en av sine viktigste politiske saker. Da partiet fikk grunnlovsflertall på Stortinget etter valget i 1897, kunne det vedta allmenn stemmerett for menn i Valget i 1900 ble det første stortingsvalget der alle norske menn over 25 år hadde rett til å stemme uavhengig av inntekt eller eiendom. Utvidelser i etapper I 1884 kom den første seieren for de som kjempet for utvidet stemmerett. Fra da ble stemmerett tildelt i henhold til det såkalte «censusprinsippet». Det betyr at alle som hadde en skattbar inntekt på minst 500 kroner på landet eller 800 kroner i byene fikk stemmerett. Stemmerettsreformen i 1884 hadde nokså stor betydning i byene, men betydde ganske lite på landet. På landsbasis økte antallet stemmeberettigede fra litt under personer til nesten personer etter reformen i 1884. Det virkelig store gjennombruddet var innføringen av alminnelig stemmerett for menn i 1898. Norge var ikke først ute med å innføre allmenn stemmerett for menn. Flere land var tidligere ute, bl.a. Frankrike (1848), Tyskland (1884) og England (1884) Innen 1898 hadde New Zealand til og med rukket å innføre alminnelig stemmerett for kvinner. Det skulle ta enda 15 år før utviklingen i Norge kom like langt. Bildet: Marcus Thrane, stifter av arbeiderforeningene og en tidlig forkjemper for alminnelig stemmerett for menn. Presentasjon

8 1913: alminnelig stemmerett for kvinner
Begrenset kommunal stemmerett 1901 Begrenset stemmerett i stortingsvalg 1907 Alminnelig kommunal stemmerett 1910 For norsk kvinnebevegelse var kampen for stemmerett den klart viktigste saken. Fra 1880-tallet og fremover ble flere kvinnesaksforeninger stiftet. Disse foreningen sto gjerne bak forslag som ble fremmet av mannlige stortingsrepresentanter til støtte for kvinnesaken. Norsk kvinnesaksforening (1884) Kvinnestemmerettsforeningen (1885) Landskvinnestemmerettsforeningen (1898) Kampen for kvinners stemmerett Kampen for kvinnestemmeretten ble til en viss grad utkjempet som en del av kampen for allmenn stemmerett for menn. Men ikke bare. Det var også en del av dem som støttet mennenes krav om stemmerett som ikke ville stille seg bak kravet om stemmerett for kvinner. Noen av disse gjorde det av taktiske årsaker, fordi de var redd for at kravet om stemmerett for alle var for radikalt, og at det ville hindre også stemmerett for menn. Andre argumenterte mot stemmerett for kvinner ut fra forestillinger om at kvinner ikke var modne for å ta det ansvaret stemmeretten innebar. Etapper på veien mot stemmerett Fra kravene om stemmerett for alvor kom på dagsorden fra midten av 1880-årene, ble stemmerett for kvinner innført trinnvis gjennom en rekke reformer. Flere og flere kvinner fikk stemmerett på enkeltområder, først i lokalvalg og senere i stortingsvalg, før den endelige seieren i 1913. Det første grunnlovsforslaget om stemmerett for kvinner kom i 1886, og ble fremmet av sentrale stortingsrepresentanter fra Venstre. Viggo Ullmann er den mest kjente av dem. Dette grunnlovsforslaget ble behandlet i en stortingsinnstilling i 1890, og senere debattert og nedstemt i Stortinget i 1890, 1893 og For hver gang forslaget var oppe til behandling i Stortinget ble flertallet som stemte mot mindre. I 1901 vant kvinnesaksforkjemperne en første seier, da det ble vedtatt å innføre begrenset kommunal stemmerett for kvinner. På samme måte som det hadde vært for menn inntil allmenn stemmerett ble innført for dem, ble bare kommunale stemmeretten gitt til kvinner som hadde formue eller inntekt over et visst nivå (400 kroner). Etter innføringen av begrenset kommunal stemmerett i 1901 gikk utviklingen litt saktere. Argumentene da var at en måtte se hvordan det gikk med kvinnene og valgdeltagelsen deres ved kommunevalg, før en gikk videre til at de også fikk stemmerett ved stortingsvalg. Inntektsgrensen for den kommunale stemmeretten ble imidlertid senket i 1904. Det andre større gjennombruddet i kvinnestemmerettskampen kom i Da ble det innført begrenset stemmerett for kvinner også i Stortingsvalg. Dermed var kvinner også valgbare til Stortinget, I mars 1911 møtte den første kvinnelige representanten på Stortinget. Det var vararepresentanten Anna Rogstad fra Frisinnede Venstre. Fra 1910 ble det så vedtatt å innføre alminnelig stemmerett for kvinner i kommunevalg. Likevel ble ikke allmenn stemmerett for kvinner også ved stortingsvalg innført da saken var oppe i 1911. Som vi vet, ble den i stedet innført i Dermed hadde alle voksne (minst 25 år) norske borgere oppnådd retten til å stemme, nesten nøyaktig 99 år etter at Grunnloven ble vedtatt i 1814, som en av sin tids mest liberale grunnlover. Underskriftsaksjonen i 1905 En av grunnene til at støtten til kampen for kvinnelig stemmerett ble større etter 1905 var at norske kvinner grep sjansen til å vise seg som politisk bevisste og nasjonalt ansvarlige under unionsstriden. Da det ble arrangert folkeavstemning om unionsoppløsningen i august 1905, krevde kvinnestemmerettsforeningene at også kvinner skulle få stemme. Det fikk de ikke lov til. Landskvindestemmeretsforeningen svarte da med å arrangere en storstilt innsamling av underskrifter. På svært kort tid samlet kvinneforeningene inn i underkant at underskrifter til støtte for unionsoppløsningen. Etter 1905 ble kvinnenes meget vellykkede underskriftsaksjon tolket som et bevis på at norske kvinner var modne til å ta politisk ansvar, og at de dermed også burde få rett til å stemme. Bildet: Kvinnesakspioneren Frederikke Marie Qvam taler til Det nordiske kvinnesaksmøtet i Riksarkivet. Presentasjon

9 stemmeretten etter 1913 Stemmeretten utvidet ved senkning av aldersgrensen 1920 – til 23 år 1946 – til 21 år 1967 – til 20 år 1977 – til 18 år Også etter 1913 var det mulig å miste stemmeretten hvis en ikke kunne forsørge seg selv eller ble tiltalt for straffbare handlinger. Den største gruppen av disse var de som fikk fattigunderstøttelse – gikk på «fattigkassa», men fra 1919 fikk også disse stemmerett. I 1954 ble også reglene for tap av stemmerett når ved tiltale i straffesaker fjernet. I dag blir en bare fradømt stemmeretten dersom en dømmes for landsforræderi eller forsøk på statskupp. Stemmeretten utvidet ved å sette ned stemmerettsalderen I årene etter 1913 har gruppen av stemmeberettigede norske borgere blitt utvidet flere ganger. Etter at hele den norske befolkningen over 25 år hadde fått stemmerett, måtte senere utvidelser skje ved at stemmerettsalderen ble satt ned. Det har skjedd flere ganger siden 1913. 1920 – til 23 år 1946 – til 21 år 1967 – til 20 år 1977 – til 18 år Nå diskuteres det om stemmerettsalderen skal senkes ytterligere ved lokalvalg. Ved kommunevalget i 2011 gjennomførte flere kommuner forsøk med stemmerett for 16-åringer. Bildet: Utdeling av stemmesedler på Sagene i Oslo ved valget i Fotograf: Dagbladet. Eier: Norsk Folkemuseum. (Creative Commons 3.0 lisens) Presentasjon

10 Valgordningen 1814: Indirekte valg 1905: Flertallsvalg i enkeltmannskretser 1919: Forholdstallsvalg Det er ikke bare begrensninger i stemmeretten som kan være et hinder for folkets deltagelse i valg. Også valgordningen inneholder demokratiske begrensninger. I Norge har valgordningen gjennomgått store endringer siden Fra begynnelsen i 1814 var valgordningene relativt kompliserte, og krevde kunnskap og innsatsvilje fra den som skulle stemme. Det kan også ha vært en medvirkende årsak til at valgdeltagelsen lenge var lav, selv blant de forholdsvis få som hadde stemmerett. Fra indirekte valg til forholdstallsvalg Valgordningen som ble etablert i 1814 var et indirekte valgsystem. Valgene foregikk i to trinn. Først valgte de stemmeberettigede valgmenn. Deretter møttes valgmennene i de ulike distriktene for å velge det antallet stortingsrepresentanter som distriktet skulle ha. Fra begynnelsen var det ikke hemmelige valg, men det ble endret i 1884. I 1905 ble det besluttet å gå bort fra de indirekte valgene med valgmenn. I stedet gikk en fra valget i 1906 over til et system med enmanns valgkretser, der flertallet i den enkelte valgkrets bestemte hvilken representant som ble valgt derfra. I 1919 ble det igjen vedtatt å endre valgordningen i Norge. Da ble det innført såkalt forholdstallsvalg. Det betyr at mandatene i Stortinget eller kommunestyret fordeles ut fra stemmefordelingen mellom de valglistene som deltok i valget. Det gir et bedre samsvar mellom partienes faktiske oppslutning i befolkningen og deres representasjon i de folkevalgte organene. Det er fortsatt forholdstallsvalg i Norge, selv om ordningen har vært justert på ulike måter i tiden etter Justeringene har i hovedsak hatt til hensikt å bedre representativiteten i valgsystemet. To viktige justeringer, som har stor betydning for sammensetningen av Stortinget, er innføringen av sperregrense og utjevningsmandater fra 1989. Sperregrensen er innført for å forhindre at små partier får for stor innflytelse. Utjevningsmandater ble også innført i 1989, for å sørge for bedre samsvar mellom det antallet stemmer partiene får i valg på landsbasis og hvor mange mandater de får på Stortinget. Av de 169 plassene på Stortinget velges 150 direkte fra de ulike valgdistriktene. De 19 utjevningsmandatene fordeles deretter i henhold til valgresultatene. Utjevningsmandatene er knyttet til sperregrensen. Bare de partiene som kommer over sperregrensen på 4 prosents oppslutning i valg får være med på fordelingen av utjevningsmandatene. Valgdeltagelse etter 1814 Fra 1814 og frem til 1880-tallet, da de første reformene i valgordningene ble gjort, lå valgdeltagelsen mellom 40 og 50% av de stemmeberettigede. I og 1890-årene var det norske samfunnet preget av store politiske kamper og store omveltninger. Da steg også valgdeltagelsen til over 70 og 80 %, før den nådde toppen ved stortingsvalget i 1894 med en valgdeltagelse på over 90%. Dette var mens både unionsstriden med Sverige, kampen om stemmeretten og fremveksten av arbeiderbevegelsen hadde begynt å gjøre seg gjeldende. Rett etter 1900 nådde valgdeltagelsen ett bunnivå, med en valgdeltagelse på under 60%. Etter innføringen av forholdstallsvalg har valgdeltagelsen vært høyere. Fra 1930 har den alltid vært høyere enn 70%. Den høyeste valgdeltagelsen var i 1965, da over 85% deltok i valget. Selv om valgdeltagelsen har falt jevnt siden 1965, holdt den seg over 80% helt til slutten av 1980-tallet. Fra 1990-tallet har valgdeltagelsen fortsatt å synke til mellom 75 og 78%. Ved valget i 2013 var valgdeltagelsen bedre enn den hadde vært siden 1980-tallet, med en valgdeltagelse på litt over 78%. Lenge lå menns valgdeltagelse noe over kvinnenes, men det jevnet seg ut mot slutten av 1980-tallet. Nå kan noe tyde på at kvinnene er i ferd med å passere mennene, slik at kvinner har høyere valgdeltagelse enn menn. Valgdeltagelsen i Norge er på europeisk gjennomsnittsnivå, men jevnt over noe lavere enn i Sverige, Danmark og Island, som pleier å ligge over 80%. Bildet: Valgseddel fra Bergen Stortingsarkivet. Presentasjon

11 Opposisjon og forholdet mellom statsmaktene 1814-1884

12 Forholdet mellom Statsmaktene 1814-1884
: Grunnlovs- konservatisme : Sterk regjering : Kamp om parlamentarisk kontroll Grunnloven fastslo at Norge skulle styres etter maktfordelingsprinsippet. Det innebar at makten var delt mellom statsmaktene slik at de kunne kontrollere hverandre. Ingen av dem skulle kunne styre egenrådig. I praksis varierte maktforholdet mellom statsmaktene over tid. I tillegg var perioden frem til i hvert fall ca preget av at en av de gruppene som hadde stemmerett og dermed var deltagere i det politiske livet hadde mye større makt enn de andre. Det dreier seg om embetsmennene. Derfor kalles ofte den perioden i norsk historie som strekker seg fra 1814 til 1884 for «embetsmannsstaten». Grunnlovskonservatisme Forholdet mellom statsmaktene ble påvirket av unionen mellom Norge og Sverige. På grunn av at kongen var både norsk og svensk konge, utgjorde kongemakten på mange måter en fjerde statsmakt. De første drøyt tyve årene etter 1814 foregikk det en maktkamp mellom Stortinget på den ene siden og kongen på den andre. I denne perioden var regjeringen i en mellomposisjon, og støttet av og til Stortinget og av og til kongen. Kongen, Carl Johan, forsøkte i perioden fra 1818 og frem til 1836 å svekke det norske selvstyret. Målet for kongen var å svekke Stortingets makt til fordel for kongemakten. I denne perioden stod Stortinget i spissen for forsvaret av nasjonenes interesser ved å motsette seg alle endringer som svekket Grunnlovens bestemmelser om folkesuverenitet og demokratiske friheter. Det betyr at Stortinget brukte Grunnloven i sitt forsvar mot kongens forsøk på å styrke sin makt. Denne strategien omtales gjerne som stortingets «grunnlovskonservatisme». I og med at kongen ikke vant frem i disse forsøkene, var resultatet at kongens makt ble svekket utover på 1800-tallet. En del av den makten kongen opprinnelig hadde hatt ble i praksis overført til regjeringen og til Stortinget. Fra 1830-tallet klarte Stortinget å styrke sin makt i forhold til kongen på flere viktige saksfelt. Et viktig slikt felt var kontrollen med rikets finanser. : En sterk og styrende regjering Fra 1840-tallet hadde den norske regjeringen styrket seg så mye i forhold til kongen at den var selvrekrutterende. Det vil si at det ikke lenger var kongen som i praksis valgte sine statsråder, men at det var regjeringen selv som rekrutterte eventuelle nye medlemmer. Det var ennå ikke snakk om noen parlamentarisme, så Stortinget hadde heller ikke noen innflytelse over valget av regjeringsmedlemmer. Det gjorde regjeringen til en sterk politisk makt i perioden fra ca og til dens makt ble utfordret fra opposisjonen på Stortinget fra omkring 1870. Fra 1814 til 1869 var forholdet mellom regjeringen og Stortinget preget av at Stortinget bare møttes en kort stund hvert tredje år. Det styrket regjeringens mulighet til å styre uten for stor innblanding. Perioden kalles ofte «embetsmannsstatens storhetstid». Samtidig var dette en periode der det gradvis ble etablert en opposisjon mot embetsmennenes sterke posisjon. Denne opposisjonens maktbase ble etter hvert Stortinget. Den ble i stor grad bygget opp utenfor Stortinget, blant annet gjennom utbygget lokaldemokrati og fremveksten av organisasjoner og offentlige debatter. : Kamp om makten I 1869 mistet embetsmennene og deres allierte i byborgerskapet flertallet på Stortinget. Samtidig kom vedtaket om å innføre årlige storting. Det styrket Stortingets posisjon overfor Regjeringen. Fra denne tiden kom dragkampen i utviklingen av det norske folkestyret til å stå mellom Stortinget på den ene siden og kongen og regjeringen på den andre. Opposisjonen på Stortinget besto av ulike grupper, som nå fant sammen i enkelte viktige saker. Dermed rystet de regjeringen og embetsmannseliten ved å vise at de nå hadde faktisk makt. To saker var spesielt viktige symbolsk og etter hvert konstitusjonelt. Begge styrket folkestyret i Norge. Det ene var vedtaket om årlige storting. Den andre var vedtaket om å gi statsrådene adgang til Stortinget. Dette vedtaket ledet frem til det parlamentariske gjennombruddet i 1884, som vi kommer tilbake til om litt. Bildet: Stortinget Midt i bildet, høyt oppe, ser vi den senere venstrelederen og statsministeren Johan Sverdrup. Presentasjon

13 moderniserende embetsmannsregime
I den perioden der embetsmennene hadde sterkest politisk kontroll i Norge, fra 1840 til 1870, gjennomførte de en storstilt modernisering av det norske samfunnet. Dette reformarbeidet ble ledet av en forholdsvis liten krets av embetsmannspolitikere med stor makt. Samtidig levde denne embetsmannseliten i nokså stor grad isolert fra de øvrige samfunnsgruppene. Så lenge det varte. Frem til 1869 dominerte embetsmannseliten både på Stortinget og i regjeringen, og hadde derfor stor gjennomslagskraft. Anton Martin Schweigaard var embetsmannselitens sterke mann på Stortinget Frederik Stang var den sterke mann i regjeringen Modernisering ovenfra som forutsetning for utvikling av folkestyret En rekke av de reformene og samfunnsutviklingene de sto i spissen for var nødvendige forutsetninger for at det kunne vokse frem et folkelig demokrati. Utbygging av kommunikasjon innad i Norge var blant de viktigste satsningsområdene for dette regimet. Målet var å knytte Norge sammen til et økonomisk integrert samfunn. Utviklingen på samferdsels- og kommunikasjonsfronten foregikk på flere plan: Veier, skipsfart og etter hvert jernbanen ble utbygget Post og telegraf ble utviklet Samtidig ble det satt i gang store undervisningsreformer, med et kraftig utbygget skolevesen. Skolen gikk fra å være en religiøst orientert konfirmasjonsskole, til å bli en allmenndannende skole. Argumentet var blant annet at en opplyst befolkning var nødvendig i et moderne og «konstitusjonelt» samfunn. Dette skapte også grunnlag for etablering og spredning av aviser og tidsskrifter. Moderniseringen som slo tilbake Selv om embetsmannselitens idealer for styring av samfunnet nok kan sies å ha hatt mer til felles med det opplyste eneveldet, med sin vektlegging av kunnskap og fornuft som basis for makt, bidro reformene deres samtidig til å undergrave deres egen maktposisjon. Nettopp den storstilte utbyggingen av samferdsel og kommunikasjon, sammen med at utbygget utdanning gjorde flere i stand til å lese og skrive, skapte grunnlaget for at en offentlig debatt og opinion kunne oppstå også ut over et helt lokalt plan. Samtidig svekket satsingen på utdanning over tid embetsmennenes monopol på kunnskap. Dermed ble de etter hvert i økende grad utfordret også på sin egen hjemmebane, av opplyste bønder og andre utenfor embetsmannsstanden. Bilder: Anton Martin Schweigaard (t.v.) og Frederik Stang. Presentasjon

14 «Uvitenhetens triumf og barbariets forløper»
Folkelig opposisjon «Uvitenhetens triumf og barbariets forløper» Fra 1830-tallet og fremover vokste det etter hvert frem flere opposisjonelle bevegelser, både på Stortinget og utenfor. Bondeopposisjonen Stortinget i 1833 kalles for Bondestortinget, fordi det ved valget året før ble valgt inn et stort antall bønder på Stortinget. I 1830 hadde det vært 21 bonderepresentanter på Stortinget, i 1833 var det 45. Samtidig mistet embetsmennene mange representanter, og fikk bare inn 35, men hadde allierte blant handelsborgere. Bøndene fikk derfor ikke flertall på Stortinget, men ble en sterk opposisjonsbevegelse. Bøndenes plutselige styrke på Stortinget skremte enkelte av deres motstandere. En stortingsrepresentant beskrev det som «uvitenhetens triumf og barbariets forløper». Den store lederskikkelsen for bondeopposisjonen på og 1840-tallet var Ole Gabriel Ueland. Bondeopposisjonen varierte i styrke over tid, men hadde kommet for å bli som en betydelig opposisjonell kraft overfor embetsmannsregimet. På 1860-tallet ble det nytt liv i bøndenes politiske opposisjon, da Søren Jaabæk dannet de såkalte «Bondevennerne», som var en mer organisert bevegelse. Jaabæks bondevennbevegelse skulle noen år senere utgjøre en viktig del av den brede venstrekoalisjonen som stod bak det parlamentariske gjennombruddet i 1884. Bøndenes to viktigste kampsaker var begrensning av byråkratiet og en sterk sparepolitikk for å holde statens utgifter nede. Bondebevegelsene utga aviser og tidsskrifter og drev til dels aggressiv agitasjon på bygdene. Bondebevegelsens to største politiske seire kom på Stortinget i : opphevelse av direkte statsskatt og opprettelse av kommunale selvstyreorganer (Formannskapslovene) Opposisjon i byene På 1840-tallet hadde den økonomiske og sosiale utviklingen også dannet grunnlag for opposisjonelle bevegelser i byene. Disse bevegelsene var særlig knyttet til håndverkere, kjøpmenn og enkelte radikale akademikere. Deres politiske motivasjon var særlig koblet til økonomiske spørsmål. På grunn av gjentatte krisetider. Dessuten begynte det å komme mer konstitusjonelle krav knyttet til stemmerett og parlamentarisk kontroll. Marcus Thrane og Arbeiderforeningene Fra 1848 til 1851 gjorde dessuten Arbeiderforeningene seg gjeldende som en kraftig opposisjonsbevegelse utenfor Stortinget. Arbeiderforeningene var i første omgang stiftet av læreren og redaktøren Marcus Thrane, som stiftet den første foreningen i Drammen i 1848. Arbeiderforeninger ble deretter stiftet mange steder, særlig på Østlandet, Sørlandet og i Midt-Norge. En regner med at det innen 1850 var etablert ca. 300 lokallag med opp mot medlemmer. Medlemmene var særlig husmenn på landsbygdene, men det var også arbeidere og håndverkere i byene. Arbeiderforeningene arbeidet først og fremst for allmenn stemmerett, bedre allmennskoler og forbedrede kår for husmenn. Bruk av ytringsfriheten til å agitere for demokratiske reformer gjennom aviser, tidsskrifter og petisjoner var arbeiderforeningenes viktigste aksjonsformer Den raske veksten i Arbeiderforeningene skapte frykt for revolusjon i Norge. Til tross for at ytringsfriheten var grunnlovsfestet, slo myndighetene hardt ned på Marcus Thrane og bevegelsen. Thrane selv ble arrestert i juli 1851 og dømt til tukthus. Det samme ble mer enn 120 andre medlemmer av bevegelsen. Med arrestasjonene og dommene var bevegelsen knust. Bildet: Dette er ikke fra Bondestortinget i 1833, men viser en gruppe representanter fra Stortinget Stortingsarkivet. Presentasjon

15 Embetsmannsstatens fall og parlamentarismens gjennombrudd

16 Lokalt selvstyre formalisert: formannskapslovene 1837
Lokaldemokratiet som springbrett for det nasjonale folkestyret Sentralisert kontroll eller lokalt selvstyre 14. januar 1837 sanksjonerte kong Carl Johan en lov som betød et viktig gjennombrudd for den videre utviklingen av folkestyret. Den såkalte Formannskapsloven etablerte reglene for det lokale selvstyret i Norge. Fra da ble lokalstyret i Norge ordnet etter de samme grunnleggende demokratiske prinsippene som i henhold til Grunnloven gjaldt for stortingsvalg. Lokalt selvstyre som grunnlag for utviklingen av det nasjonale demokratiet Formannskapslovene åpnet for etableringen av et levende demokrati på lokalt nivå. Det innebar en reell utbredelse av folkestyret ved at folk fikk innflytelse over styret der de bodde. Samtidig fikk det at flere ble involvert i styre og stell på lokalt nivå både interessen for å drive politisk arbeid til å bli større, i tillegg til at forståelsen for politisk arbeid ble større. Derfor hadde Formannskapslovene både en direkte og en indirekte positiv virkning på utviklingen av det norske folkestyret. Kompromiss mellom sentralisert kontroll og lokalt selvstyre Formannskapsloven var et kompromiss mellom ønskene fra sentrale myndigheter om å opprettholde en sentral kontroll med driften av kommunene og krav fra lokale krefter, og særlig bondeopposisjonen, om lokalt selvstyre. Det første forslaget om en lov om lokalt selvstyre ble fremmet på stortinget i Etter det var det oppe i ulike former på hvert eneste storting frem til det ble vedtatt i På veien mot den ferdige loven endret forslagene seg fra å gjelde et rådgivende organ på lokalt nivå til å bli krav om lokalt selvstyre. I 1833 fremmet en del bonderepresentanter på Stortinget et radikalt forslag som ville ført til fullstendig desentralisering av makten over kommunenes ressurser. Innholdet i forslaget er kjent som «bondekommunalisme». Det gikk blant annet ut på at kommunene skulle få full frihet til å ilegge skatter og disponere skatteinntektene slik de selv ønsket, uavhengig av staten. Den som sto i spissen for dette forslaget var den kjente bonderepresentanten og agitatoren John Gundersen Neergaard. Neergaard er kjent som forfatteren av den såkalte «Ola Boka» (eller «En Odelsmands Tanker om Norges nærværende Forfatning», som den egentlig heter). «Ola Boka» var ment som en veileder for bønder ved valg av valgmenn og representanter, og er regnet som et viktig innlegg i kampen for å utbre folkestyret i Norge. Bondekommunalismen var svar på et forslag til formannskapslov som regjeringen la frem i Regjeringen gikk blant annet inn for en innsnevring av myndighetsområdene til de folkevalgte organene. Stemmerett som ved stortingsvalg Stemmerettsbestemmelsene ved lokalvalg ble de samme som ved stortingsvalg. Likevel regnes valgreglene ved lokalvalgene helt fra starten som mer demokratiske enn stortingsvalgordningen, selv om det ikke var flere som fikk stemmerett. Bakgrunnen er at lokalvalgene foregikk som direkte valg på representanter til formannskapene og kommunestyrene (representantskapene), og ikke gikk via valg på valgmenn. Bildet: John Gundersen Nergaard, bondepolitiker, agitator og forfatter av «Ola Boka». Presentasjon

17 Venstrekoalisjonen mot embetsmennene
Folkesuverenitetstanken fra 1814 En sammensatt koalisjon Fra 1860-årene og fremover ble det bygget opp en bred opposisjonell koalisjon som besto av veldig ulike grupperinger. Det de hadde til felles var opposisjon mot det etablerte embetsmannsregimet og mot kongemaktens innflytelse over folkestyret. Da opposisjonskreftene fant sammen i felles motstand mot embetsmannsregimet førte det til skarpe fronter i norsk politisk liv, i første omgang frem mot 1884. Videreføring av det demokratiske elementet fra 1814 Disse opposisjonelle gruppene oppfattet seg selv som videreførere og forsterkere av de demokratiske linjene fra 1814. For dem var det folkesuvereniteten som var det viktige, ikke maktfordelingsprinsippet. Det betyr at de så på kampen for styrket folkestyre som en naturlig forlengelse av gjennombruddet i 1814. En sammensatt koalisjon Denne koalisjonen var sammensatt av opposisjonelle grupper som i utgangspunktet var motivert av ganske forskjellige politiske interesser. En del av koalisjonen var bondeopposisjonen, som allerede hadde eksistert en stund. I tillegg kom radikale intellektuelle fra byene. Særlig fra Kristiania (Oslo) og Bergen. Opposisjonsgrupper var også sterke utenfor byene. Flere hadde sin maktbase i distriktene: Folkehøyskolebevegelsen, som var inspirert av dansk grundtvigianisme. Et rikt lokalt foreningsliv, ofte med lærere i spissen. Denne mangehodede koalisjonen av opposisjonskrefter samlet seg etter hvert bak konstitusjonelle krav om forsterket folkestyre på bekostning av regjeringen og kongen. Blant de ledende ideologene var dikteren Bjørnstjerne Bjørnson og historikeren Ernst Sars viktige. Politisk var koalisjonen samlet bak en førerskikkelse, Johan Sverdrup. Bildet: Venstrekoalisjonens førerskikkelse Johan Sverdrup. Stortingsarkivet. Presentasjon

18 1884: embetsmannsregimets fall
Forfatningsstriden: Kampen om folkestyrets utstrekning Statsrådssaken Vetostriden Valgkamp og riksrett Kongelig statskupp? I 1884 ble maktkampen mellom stortingsopposisjonen på den ene siden og kongen og regjeringen på den andre avgjort. Den såkalte «forfatningsstriden» handlet dypest sett om fortolkningen av Grunnlovens bestemmelser om maktfordeling, og den hadde vart i mer enn 10 år. Noen av dens røtter gikk helt tilbake til Den endret det politiske systemet i Norge. Ikke bare kan vi si at vi fikk det parlamentariske gjennombruddet i 1884, men på veien dit hadde de første politiske partiene i Norge blitt etablert som et utslag av striden. Forfatningsstriden. En kamp om folkestyrets utstrekning. Forfatningsstriden gjaldt grunnleggende konstitusjonelle spørsmål. Det handlet om styrkeforholdet mellom de ulike statsmaktene. Spørsmålet var om kongen og regjeringen skulle kunne stanse grunnlovsvedtak som ble gjort av Stortinget. Derfor stod striden også om graden av folkestyre i forhold til maktfordelingsprinsippet. Den saken det helt konkret gjaldt var et forsøk fra venstreopposisjonen på å endre Grunnloven slik at statsrådene fikk adgang til å møte i Stortinget. Utgangspunktet: Statsrådssaken I 1872 vedtok Stortinget at statsrådene skulle ha adgang til å møte i Stortinget. Poenget var at debattene mellom regjeringen og Stortinget skulle kunne foregå der. Det var inntil da i strid med Grunnloven, og høyresiden ønsket ikke noen endring fordi de fryktet at det nettopp ville øke stortingets makt på bekostning av regjeringen. Det var under debatten om denne Grunnlovsendringen venstreopposisjonens leder, Johan Sverdrup, sa det som ble et ofte misforstått sitat: «(…) al Magt og Kraft samles her i denne Sal til Afgjørelse af Samfundets høieste og vigtigste Anliggender». Sverdrups ønske var altså ikke at Stortinget skulle ha all makt i landet, slik det ofte har blitt tolket, men at statsmaktene skulle samles i stortingssalen for å debattere. Kongen nektet å sanksjonere grunnlovsendringen både i 1872 og de to neste gangene Stortinget vedtok den. Derfor ble striden satt på spissen da han nektet sanksjon for tredje gang, i Det var da striden gikk over til å dreie seg om virkelig følsomme konstitusjonelle spørsmål. Vetostriden Grunnloven var ikke tydelig i spørsmålet om kongens rett til å legge ned veto mot grunnlovsendringer. I vanlige lovsaker hadde han bare utsettende veto. Det vil si at han måtte sanksjonere lovendringer etter at Stortinget vedtok dem for tredje gang. Spørsmålet var om det samme gjaldt for grunnlovsendringer. Det fantes tre prinsipielle standpunkter i det spørsmålet. Det første pekte på maktfordelingslæren, og hevdet at kongen hadde absolutt veto. Dette var standpunktet til høyresiden, regjeringen og kongen. Det andre likestilte grunnlovsendringer med andre lovendringer og argumenterte for utsettende veto. Mer moderate krefter på venstresiden stod på dette standpunktet. Det tredje tok et radikalt standpunkt for folkesuvereniteten, og hevdet at kongen ikke hadde noe som helst veto i Grunnlovssaker. Dette var standpunktet til de mest radikale gruppene i venstreopposisjonen. For opposisjonen var hensynet til folkesuvereniteten viktigere enn maktfordelingsprinsippet. Dermed gikk «statsrådssaken» i 1880 over til å bli «vetostriden». Spørsmålet var ikke nytt, men det var fra 1880 det ble satt på spissen. Valgkamp og riksrett I det berømte 9. juni-vedtaket i 1880 vedtok Stortinget å gjennomføre grunnlovsendringen til tross for kongens manglende sanksjon. Regjeringen stilte seg på kongens side, og ble av opposisjonen på Stortinget anklaget for å handle i strid med Grunnloven. I slike tilfeller kunne det reises riksrettssak mot statsrådene, men det krevde flertall i Stortinget. Dommerne i riksretten ville være sammensatt av Høyesterett og Lagtinget i Stortinget. Juristene i Høyesterett tilhørte embetsmannseliten og støttet kongen og regjeringen. Derfor var styrkeforholdet på Stortinget helt avgjørende for utfallet av en eventuell riksrettssak. Opposisjonen på Stortinget ventet til etter Stortingsvalget i 1882 før den gjorde noe aktivt i saken. Valget i 1882 ble derfor i praksis et partivalg, selv om partier fortsatt ikke fantes i Norge. Venstreopposisjonen vant valget i 1882 med stort flertall, og sikret seg full kontroll på Stortinget og i Lagtinget. Det ble besluttet å reise riksrettssak mot regjeringen. Riksretten satt fra mai 1883 til mars 1884, og endte med at regjeringen ble felt. Kongelig statskupp eller ny regjering? Kong Oscar selv spilte en rolle i dramaet. Til syvende og siste var det han som eventuelt måtte gi etter, akseptere riksrettsdommen og dermed også Stortingets standpunkt om at han bare hadde utsettende veto også i grunnlovssaker. Kongen vurderte en stund å gjøre statskupp i Norge ved hjelp av militære styrker. Det ble også gjort forsøk på å etablere ny regjering med utgangspunkt i embetsmannselitene, men uten at det lyktes. Til slutt valgte likevel Oscar 2. å akseptere venstreopposisjonens seier, og lot Venstres førerskikkelse Johan Sverdrup danne regjering. Dermed hadde embetsmannsregimet mistet makten både i Stortinget og i regjeringen, og utviklingen av det norske folkestyret rundet enda en milepæl. Oscar 2.s ettergivenhet i Norge rystet svenske konservative, og var en viktig årsak til at klimaeti den svensk-norske unionen ble hardere etter 1885. Bildet: Riksretten Stortingsarkivet. Presentasjon

19 1884: de første politiske partiene
Ved siden av det parlamentariske gjennombruddet, var et viktig resultat av forfatningsstriden at de første norske politiske partiene ble etablert. De første politiske partiene Etableringene av de politiske partiene innebar en utvidelse av folkestyret, blant annet ved å åpne muligheter for at flere kunne engasjere seg politisk og arbeide med politikk. Partiene var også arenaer der medlemmene fikk kunnskaper om politikk og hvordan de kunne påvirke samfunnsutviklingen. Det første partiet som ble stiftet var Venstre, i januar I august 1884 ble Høyre stiftet, selv om de konservative kreftene som stod bak partiet i utgangspunktet var motstandere av at politiske partier skulle spille en rolle i det politiske liv. Etableringen av partiene kom etter at Norge politisk hadde vært splittet i to ganske adskilte leire helt siden 1870-årene. Selv om det ikke fantes formelle partier, ble de to sidene i forfatningsstriden gjerne omtalt som «venstre» og «høyre» også før 1884. I begynnelsen av 1883 kom partietableringene et steg nærmere da den første venstreforeningen ble dannet. I løpet av 1883 ble det etablert venstreforeninger over hele landet. Flere partier Det som bandt partiet Venstre sammen fra starten var opposisjonen mot embetsmannsregimet, som fikk sitt parti i Høyre. Med embetsmannsregimets fall og det parlamentariske gjennombruddet som slutten på forfatningsstriden i Norge, forsvant også det som holdt Venstres mange ulike interesser samlet. Derfor kom de ulike interessene i partiet i konflikt med hverandre allerede fra I 1888 sprakk Venstre for første, men ikke siste, gang. Fra slutten av 1890-årene og ble det dannet stadig nye politiske partier. Noen få ble varige, mens andre forsvant igjen etter kortere eller lenger tid. Allerede i 1887 ble Arbeiderpartiet dannet. Eksempler på partier fra mellomkrigstiden som ble mer varige er Bondepartiet (Senterpartiet), som ble dannet i 1920, Norges Kommunistiske Parti, som ble dannet i 1923 og Kristelig Folkeparti, som ble dannet i 1933. Antallet småpartier har økt kraftig i etterkrigstiden. Blant de varige partidannelsene etter andre verdenskrig har vi blant annet Fremskrittspartiet (1973) og Sosialistisk Venstreparti (1975). Bildene: De to første partiene representert ved hhv Selmers regjering, som ble felt i riksrettssaken og Johans Sverdrups første venstreregjering fra Stortingsarkivet. Presentasjon

20 1884: parlamentarismens gjennombrudd
Johan Sverdrup og parlamentarismen Når ble parlamentarismen innført? Det er vanlig å snakke om 1884 som parlamentarismens gjennombrudd i Norge. Mange sier også at parlamentarismen ble innført i Den første påstanden er nok riktig, mens den siste er feil. Det norske folkestyret fikk en start og et viktig gjennombrudd i 1814, men måtte gjennom en langvarig utvikling i mange etapper før det var utviklet til et moderne folkestyre slik vi kjenner det i dag. Parlamentarismens historie er på mange måter lik. Johan Sverdrup og parlamentarismen Johan Sverdrup, som ofte kalles «parlamentarismens far» hadde hatt som politisk mål å erobre makten fra embetsmannseliten og Høyre, men han hadde ikke kjempet for noe politisk systemskifte. Da han kom i posisjon opptrådte han heller ikke i tråd med parlamentariske prinsipper. Det Venstre han var den ubestridte lederen for frem til 1884 begynte ganske fort å rakne. Sverdrups regjering mistet etter hvert støtten på Stortinget i perioden etter 1885, men Sverdrup klamret seg til makten og gikk ikke av. Når ble parlamentarismen egentlig innført? Spørsmålet om når parlamentarismen egentlig var innført i Norge har vært diskutert blant jurister, historikere og statsvitere. Meningene er fortsatt delte, og kandidatene flere: Noen har pekt på at regjeringen til høyremannen Emil Stang gikk av etter å tapt et kabinettspørsmål i 1891, og har ment at Stang var den første regjeringssjefen som opptrådte parlamentarisk. Men Stang gikk ikke av da han igjen var statsminister i 1893 og 1894 og fikk mistillitsforslag mot seg. I 1903 gikk regjeringen til Otto Blehr av etter at Venstre tapte valget. Andre har pekt på 1905 som det parlamentariske gjennombruddet, både fordi samlingsregjeringen til Francis Hagerup gikk av da Stortinget ville føre en annen politikk i unionssaken enn det regjeringen ville, fordi det norske folk etter unionsoppløsningen fikk parlamentarisk kontroll over utenrikspolitikken også og ikke minst fordi kongen fra 1905 hadde mistet sin utøvende myndighet ved at den ble overført til regjeringen. Andre igjen har pekt på 1928 da landets første arbeiderpartiregjering gikk av etter bare 28 dager, da den fikk mistillitsvotum mot seg i Stortinget. 1932 er enda et alternativ. Da ble Ansvarlighetsloven innført. Den inneholder straffebestemmelser som gjelder hvis medlemmer av regjeringen, Stortinget eller Høyesterett blir dømt for riksrett. Parlamentarismen grunnlovsfestet i 2007 Det som i hvert fall er sikkert er at parlamentarismen ikke ble formelt grunnlovsfestet før i Frem til da var parlamentarismen i Norge det som kalles «konstitusjonell sedvane». Det betyr at den i praksis var innført, og hadde samme juridiske tyngde som Grunnloven. Bildet: Norges nye konge, Haakon 7., avlegger ed til Stortinget 27. november Fra og med kongeskiftet i 1905 overtok regjeringen den utøvende makten fra kongen. Presentasjon

21 Unionsoppløsningen i 1905 Utenrikspolitikken under parlamentarisk kontroll Nytt konstitusjonelt kongedømme Unionsoppløsningen i 1905 kom blant annet som følge av at unionspartnerne Norge og Sverige hadde hatt svært ulik demokratisk utvikling. Kampen for norske rettigheter i unionen ble av de norske unionsradikalerne selv fremstilt som en direkte fortsettelse av begivenhetene i 1814 og 1884. Unionsoppløsningen som fullføring av 1814-verket Under unionsstridens siste fase ble koblingen til 1814, 1884 og folkesuvereniteten gjort helt tydelig. Bakgrunnen var at Norge i løpet av 1800-tallet hadde gått gjennom en mye raskere og sterkere demokratisering enn det Sverige hadde gjort. Da unionen sprakk i 1905 som resultat av norske krav om eget konsulatvesen og etter hvert egen utenriksminister, var begrunnelsen nettopp folkesuverenitet og det norske folkestyret. Etter 1884 begynte svenske konservative å frykte at det skulle komme «demokratiske smitte» fra Norge. Derfor forlangte de at Oscar 2. skulle føre en hardere politikk overfor Norge og særlig overfor norske radikalere. De var dessuten redde for at radikale nordmenn skulle få innflytelse over den unionelle utenrikspolitikken. Det var det eneste politiske feltet som ikke var under Stortingets kontroll etter 1884. Mens svenske konservative presset på for at kongen skulle begrense Norges innflytelse over utenrikspolitikken, var det nettopp et slikt krav som ble reist av Venstre. I folkesuvereniteten og nasjonens navn krevde Venstre å få også utenrikspolitikken under parlamentarisk kontroll, enten med egen utenriksminister eller en parlamentarisk unionell ordning. Striden om utenriksstyret og konsulatvesenet ble den dominerende politiske saken i både Norge og Sverige fra 1890 til unionen ble oppløst i 1905. Unionsoppløsning og nytt konstitusjonelt kongedømme Etter Stortingets 7. juni-beslutning ble unionen endelig oppløst høsten 1905 etter forhandlinger mellom Norge og Sverige. Det hadde vært et dramatisk år, med både krigsfrykt og beskyldninger om revolusjon fra både Sverige og de europeiske stormakten. I stedet for å gjøre som mange ventet, og innføre republikken, gikk regjeringen og stortinget inn for å velge en ny konge og etablere et konstitusjonelt kongedømme i stedet. Mye av årsaken var behovet for å finne en ordning som både virket samlende innad i landet og virket beroligende overfor utlandet. Regjeringen fikk folkets tilslutning til kongevalget i en folkeavstemning i november Den nye kongen fikk praktisk talt ingen reell politisk makt i fredstid, og har først og fremst en representativ funksjon. Fra 1905 har den utøvende myndighet, det vil si ansvaret for beslutninger som tas i kongens navn, ligget hos regjeringen og ikke hos kongen. Bildet: Postkort fra junivedtaket ble fremstilt som en fullføring av selvstendighetsverket fra Statsminister Christian Michelsen ble sidestilt med stortingspresident Wilhelm F. K. Christie fra Nasjonalbiblioteket. Presentasjon

22 kanaler utenom stortinget

23 Norske folkeavstemninger
1905 (august): Om unionsoppløsning 1905 (november): Om Norges fremtidige statsform 1919: Om brennevinsforbud 1926: Om brennevinsforbud, forbudet opphevet 1972: Om norsk medlemskap i EF Om norsk medlemskap i EU Folkeavstemninger er ikke hjemlet i Grunnloven, og er i Norge ikke bindende for de politiske myndighetene. Derfor har denne formen for direkte demokrati egentlig ikke noen formell rolle i det norske folkestyret. De må oppfattes som råd fra befolkningen til myndighetene. I Norge har folkeavstemninger vært brukt i spørsmål om statsform, nasjonal suverenitet og brennevin. Stortingsflertallet har alltid bøyd seg for resultatet av folkeavstemningene, selv om det formelt ikke er nødt til å gjøre det. 1905 – union og monarki De to første folkeavstemningene i Norge ble fremstilt som en mulighet for det norske folk til selv å delta direkte i fullføringen av 1814-verket, med unionsoppløsning og etableringen av eget kongehus. I den første av dem ble det norske folk bedt om å ta stilling til unionsoppløsningsbeslutningen 7. juni. Dette var Nordens første folkeavstemning. Utenfor Norge ble den oppfattet som enda et uttrykk for Norge sterke demokrati. Før valgdagen 13. august var landets aviser og kirker preget av en nasjonal propagandakampanje som var full av referanser til Eidsvoll og 1814. Regjeringen fikk det resultatet den ville ha. Valgdeltakelsen var over 85 prosent, og 99,95 prosent stemte ja til unionsoppløsningen. I november 1905 var det igjen klart for folkeavstemning. Denne gangen var spørsmålet om Norge skulle være republikk eller monarki. Norske republikanere krevde ny folkeavstemning om kongevalget og fikk støtte fra den påtenkte kongen, danske prins Carl. Regjeringen fikk det enda en gang som den ville i avstemningen, som endte med klart flertall for monarki (79 mot 21 prosent). Mellomkrigstiden – brennevin og forbudstid De neste to folkeavstemningene gjaldt et av de virkelig langvarige og brennbare spørsmålene i norsk politikk: brennevin og tilgangen på alkohol. I folkeavstemningen i 1919 stemte 62 prosent for et forbud mot salg av brennevin i Norge. Stortinget fulgte folkets råd, men forbudet var stadig mer upopulært. I 1926 stemte 56 prosent for å oppheve forbudet i en ny folkeavstemning. 1972 og 1994: Europa og folkesuvereniteten igjen Både før EF-avstemningen i 1972 og EU-avstemningen i 1994 ble årene 1814 og 1905 brukt aktivt i kampanjene i forkant, særlig av nei-siden. Ut fra Nei-bevegelsens resonnement ble friheten fra 1814 og den endelige løsrivelsen fra unionsbånd i 1905 satt på spill gjennom arbeidet for å melde Norge inn i den EF/EU. Begge folkeavstemningene endte med nei til norsk medlemskap. Norge er dermed det eneste landet som to ganger har sagt nei til EF/EU etter folkeavstemning, etter først å ha søkt medlemskap. Bildet: Presentasjon

24 arbeidslivsOrganisasjonene i politikken
1935: Kriseforliket Hovedavtalen «korporativ pluralisme» Mellomkrigstiden var i Norge som i de fleste andre land preget av økonomiske problemer og politisk uro. Fra 1920 til 1935 var det 12 regjeringsskifter i Norge. Arbeidsgivere, arbeidere og bønder hadde alle ulike interesser og syn på hvordan krisen skulle håndteres. Arbeidskonflikter, streiker og lock-outer gjorde sitt til å skape harde fronter mellom de ulike klassene i samfunnet. For å håndtere krisene i mellomkrigstiden ble det i 1935 inngått to kompromisser som var viktige for utviklingen av det norske samfunnet. Kriseforliket 1935 – ”by og land hand i hand” Ved stortingsvalget i 1933 ble AP landets i særklasse største parti, med 40 prosent av stemmene. I 1935 fant de gamle motstanderne i Bondepartiet og Arbeiderpartiet sammen i et felles kompromiss for å løse krisen – det såkalte «kriseforliket» Bøndene fikk støtte til landbruket og AP fikk regjeringsmakt og mulighet til å iverksette sine kriseplaner mot arbeidsledigheten. Kriseforliket ble innledningen på en 30 år lang periode med regjeringsmakt for Arbeiderpartiet. I de første 20 årene etter 1945 var Arbeiderpartiets dominans så sterk at perioden har vært kalt «ettpartistaten», som et motstykke til uttrykket «embetsmannsstaten». Begge begrepene stammer fra historikeren Jens Arup Seip. Hovedavtalen av 1935 –«arbeidslivets grunnlov» Det andre viktig kompromisset som kom ut av forsøkene på å overvinne krisene i 1935 var den såkalte Hovedavtalen, som ble inngått mellom LO og Norges Arbeidsgiverforening. Det viktige med Hovedavtalen var at den fastsatte regler for hvordan partene i arbeidslivet skulle forholde seg til hverandre, og hvordan avtaler skulle inngås og konflikter håndteres. Samtidig ga det arbeidslivsorganisasjonene større innflytelse over politiske beslutninger, fordi de på en ny måte ble parter i de politiske beslutningsprosessene. «Korporativ pluralisme» Særlig etter andre verdenskrigs slutt i 1945, da landet skulle gjenoppbygges etter krigen, ble arbeidslivsorganisasjonene viktige som partnere til forvaltningen i utformingen av den viktige politikkområder. Det systemet som oppsto da, som er preget av at arbeidslivsorganisasjonene har betydelig innflytelse over de politiske beslutningene har av statsvitere vært kalt en form for «korporativ pluralisme». Korporativ pluralisme betyr at interesseorganisasjoner har forskjellige former for mer eller mindre formalisert samarbeid med myndighetene og dermed vinner innflytelse den veien. Folkestyre gjennom organisasjonene For det norske folkestyrets utvikling har organisasjonenes stadig større politiske innflytelse hatt den betydningen at veiene til politisk makt også går gjennom organisasjonene, i tillegg til de politiske partiene.   Presentasjon

25 Aktivisme og særinteresser
Interesseorganisasjoner Lobbyvirksomhet Nye påvirkningskanaler I løpet av de siste tiårene har også andre organisasjoner enn arbeidslivsorganisasjonene fått økende innflytelse over de politiske beslutningsprosessene. Ulike organisasjoner som arbeider for særinteresser av forskjellige slag bruker sine kanaler for å øve press på myndighetene, og påvirke beslutninger som angår dem. Medlemskap i interesseorganisasjoner har dermed blitt en vei å gå for enkeltpersoner som ønsker politisk innflytelse. Disse gruppene, som arbeider utenfor de tradisjonelle partiene, har dratt nytte av nye massemedier gjennom de siste hundre årene. Internett er det siste og antagelig viktigste tilskuddet til denne floraen. Lobbyvirksomhet En side ved dette er såkalt lobbyvirksomhet, som er en betegnelse på systematisk aktivitet for å fremme sine synspunkter overfor beslutningstagerne utenfor de offisielle kanalene. Lobbyvirksomheten har i økende blitt profesjonalisert, og drives i dag ofte av egne ansatte i store organisasjoner og foretak, eller ved profesjonell hjelp fra kommunikasjonsrådgivere. Enkelte vil hevde at mens medlemsstyrte ideelle organisasjoner og interesseorganisasjoners veier til påvirkning kan være en styrke for folkestyret, kan den økende profesjonaliseringen av lobbyvirksomheten ha den motsatte effekten fordi det skaper skiller mellom pressgrupper med store ressurser og dem som ikke har det. Av den grunn har enkelte land innført lovgivning som regulerer lobbyvirksomhet. Bildet: Fra demonstrasjon i Oslo, ca Oslo Museum, Ukjent fotograf (Creative Commons 3.0 lisens) Presentasjon

26 Folkestyret under press

27 okkupasjonstiden: grunnloven satt til side
Den eneste gangen Grunnloven og det demokratiske Norge har vært slått tilbake siden 1814 var under den tyske okkupasjonen Krig i Norge – myndighetene i eksil Den tyske invasjonen 9. april 1940 endte den skandinaviske fredsperioden. I løpet av 1940 sluttet alle Norges grunnlovshjemlede statsmakter å fungere. De ble i stedet erstattet av et illiberalt okkupasjonsregime. Allerede 9. april evakuerte to av de tre statsmaktene fra Oslo. Under et møte på Elverum samme kveld bemyndiget Stortinget Kongen og hans regjering til styre landet inntil Stortinget igjen kunne samles – den såkalte «Elverumsfullmakten». Stortingets fullmakt ga regjeringen legitimitet da den og kongen fra sitt eksil i London fortsatte å opptre som Norges lovlige myndigheter. Grunnloven tilsidesatt under okkupasjonen Deler av stortingets presidentskap forhandlet sommeren og høsten 1940 med den tyske okkupasjonsmakten i de såkalte «riksrådsforhandlingene». De gikk blant annet med på å trekke tilbake Elverumsfullmakten og be kongen abdisere. Kong Haakon avviste dettet kravet, og hevdet sin plikt til å fortsette som Norges statsoverhode i henhold til Grunnloven. Etter at riksrådsforhandlingene strandet i september 1940 var Stortinget helt ute av funksjon. Den tyske Reichskommissar, Josef Terboven, oppløste de politiske partiene og innførte et regime styrt av Reichskommissariatet og en regjering av såkalte kommissariske statsråder. Den siste gjenværende statsmakten, Høyesterett, fortsatte å fungere til desember Da nedla de sine embeter i protest mot opphevelsen av Høyesteretts grunnlovsfestede rett til å prøve lovligheten av de lover og forordninger som ble innført av de kommissariske statsrådene. Omtrent et og et halvt år senere innsatte okkupasjonsmakten et regime utgått av Nasjonal Samling under ledelse av Vidkun Quisling. Quislings regime ble sittende krigen ut. Presentasjon

28 Antidemokratiske trusler
Grunnloven og det norske folkestyret har flere ganger vært truet av bevegelser og grupper som ville stanse eller styrte det. Men det har alltid vært i stand til å håndtere angrepene. Mellomkrigstidens antiparlamentariske strømninger Den første alvorlige prøven for det norske demokratiet i det 20. århundre kom med første verdenskrig og dens etterdønninger. Mange mente at første verdenskrig viste at det parlamentariske demokratiet ikke fungerte, ettersom de demokratiske statene ikke hadde greid unngå en katastrofal krig som ingen egentlig ønsket. Resultatet var en radikalisering på begge sider av det politiske spekteret. I 1919 meldte Arbeiderpartiet seg inn i Den kommunistiske internasjonale (Komintern) og sluttet opp om det nye kommunistiske regimet i Moskva og dets arbeid for verdensrevolusjon. Samtidig skjedde det en radikalisering på høyresiden. Mange begynte å se til Italia og Benito Mussolinis fascistregime som et mulig forbilde. Fascinasjonen for fascismen strakte seg langt inn i de vanlige borgerlige partiene, som Høyre og Bondepartiet (Senterpartiet). Både Arbeiderpartiets revolusjonære marxisme og flørten med fascismen på høyresiden ble ganske raskt nøytralisert av krefter innenfor disse partiene. De antidemokratiske elementene ble presset ut, mens partiene forsterket sin oppslutning om det parlamentariske demokratiet. Arbeiderpartiet forlot i Komintern i 1923, og var 12 år senere det statsbærende partiet i Norge. Den revolusjonære kommunismen fortsatte sin eksistens innenfor Norges Kommunistiske Parti. Fascismen ble tilsvarende presset ut av de borgerlige partiene, og henvist til Nasjonal Samling og andre småpartier. Kommunistpartiet forble en del av det partipolitiske demokratiet, selv om det ble marginalisert under de harde ideologiske frontene under den kalde krigen etter 1945. Nasjonal Samling fikk aldri noen oppslutning av betydning, men kom som vi vet til makten ved hjelp av den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig. Etterkrigstidens antidemokratiske bevegelser Også etter andre verdenskrig har det eksistert en rekke politiske bevegelser og grupper med røtter både på høyresiden og venstresiden. Fra ytterkantene av det politiske spektrumet har de kjempet for å forkaste Grunnloven og folkestyret i Norge. Mønsteret har likevel vært at revolusjonære partier og bevegelser også i etterkrigstiden enten har forvitret på grunn av manglende oppslutning eller har blitt absorbert av det parlamentariske systemet. Enten hele bevegelsen eller enkeltmedlemmene i den har gått over til å virke innenfor folkestyrets rammer. På venstresiden gjaldt det for eksempel den marxist-leninistiske bevegelsen på og 1980-tallet, med partiet AKP (ml) i spissen. På høyresiden har det vært tilløp til nynazistiske bevegelser, men de har aldri blitt mer enn små grupper av individer på utsiden av samfunnet. I noen grad har de også tydd til politisk vold, med terrorangrepet den 22. juli 2011 som det i særklasse mest dramatiske eksempelet. Ekstremisme i dag I dag ser det ut til at politisk ekstremisme av en viss betydning først og fremst finnes innenfor to ideologiske retninger. Innvandringsfiendtlig høyreekstremisme. Radikal og antidemokratisk islamisme. Det gjenstår å se hvordan deres forhold til det norske demokratiet vil utvikle seg. Stabilt og moderne demokrati At det demokratiske tenkesettet og ideen om allmenne verdier og menneskeretter likevel er robuste og levedyktige her til lands kom kraftfullt til uttrykk etter terrorangrepet 22. juli Da trusselen mot fellesskapet plutselig ble en realitet, reagerte en samlet befolkning med å slutte opp om og løfte frem det som i 200 år har vært oppfattet som kjerneverdiene i «det norske»: demokrati, rettsstat og fredelige virkemidler. Bildene: Antiparlamentariske ytterpunkter fra mellomkrigsttiden: Det kommunistiske Mot Dag og Fedrelandslagets fascismevennlige ABC. Begge representerte grupperinger som i utgangspunktet stilte seg kritiske eller avvisende til det parlamentariske demokratiet, men der det store flertall ganske snart endte opp med å slutte opp om demokratiet. Presentasjon

29 minoritetenes plass: fornorsking
Nasjonsbygging som grunnlag for utviklingen av folkestyret Medaljens bakside: Fornorsking av urfolk og minoriteter Utviklingen av det norske samfunnet fra 1814 til i dag har vært en nasjonsbyggingsprosess. Nasjonsbyggingen har vært praktisk, ved at Norge har blitt knyttet sammen økonomisk, kommunikasjonsmessig og på andre måter. Samtidig har den vært følelsesmessig, ved at det over tid har oppstått en identitet der vi oppfatter oss som norske. Det har vært avgjørende for utviklingen av det norske folkestyret. Samtidig har det hatt enkelte skyggesider, fordi ønsket om likhet har rammet minoritetsgrupper. Hvem er «vi»? Ofte etableres nasjonale identiteter i konkurranse med andre identiteter, som lokalsamfunn, region eller union. Det handler om grunnleggende spørsmål: hvem er vi, og hvem er «vi»? Fra tiden rundt 1814 ble det å være norsk og tilhøre nasjonen Norge gradvis viktigere, også i forhold til å være fra for eksempel Haugesund eller Hamar, eller å være bonde, fisker eller lærer. På den ene siden hadde det de positive sidene at det utviklet fellesskap, forståelse og samfølelse mellom landsdeler og folk. Dette fellesskapet og samfølelsen har vært en forutsetning for utviklingen av det norske demokratiet. Pressede minoriteter Samtidig hadde nasjonsbyggingsprosessen også negative konsekvenser. Så lenge utviklingen gikk i retning av større vekt på likhet og oppslutning om felles kultur og verdier, rammet det de gruppene som ikke passet inn i det bildet. I tiårene rundt 1900 var idealet at befolkningen skulle utvikle seg til en relativt ensartet gruppe. Det gjorde at forståelsen for urfolk og minoriteters behov og rettigheter lenge var svak i Norge. Blant annet rammet det samer og kvener, men også en rekke andre minoriteter, hardt. Fornorskingen av samer og kvener Det ble ført en ganske hardhendt fornorskingspolitikk fra siste halvdel av 1800-tallet og frem til tiden rundt andre verdenskrig. Samer og kvener ble utsatt for overvåking, fornorskning og angrep mot sin etnisk identitet. Norske myndigheter førte en autoritær assimileringspolitikk mot disse gruppene. Målet var å «hjelpe» den samiske befolkningen til å knytte seg til norsk kultur i stedet for samisk, både med tanke på språk, kulturuttrykk og livsstil. Organiserte protester mot fornorskingsarbeidet begynte å komme fra ca Fra 1960-tallet og fremover oppnådde samene større forståelse for kravene om respekt som folkegruppe og for sin kulturarv. Et viktig krav var å bli anerkjent som urfolk, for å oppnå urfolksrettigheter i tråd med internasjonale avtaler. Mot slutten av 1980-årene ble det vedtatt flere lover som sikrer samenes rettigheter. I 1987 om det en egen samelov, som legger til rette for at den samiske folkegruppen i Norge kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. I 1988 ble samenes rett til å utvikle sin kultur, språk og samfunnsliv tatt inn i Grunnloven. I 1990 ratifiserte Norge som første land ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter. Konvensjonen har blant annet klare bestemmelser om urfolks rett til selv å bestemme over sin kulturelle utvikling, til å lære å bruke eget språk og til å opprette egne institusjoner til å representere seg overfor myndighetene. I Norge er det den samiske befolkningen som omfattes av urfolkskonvensjonen. Kvenene har hatt en lignende historie som samene. Kvenene er etterkommere etter finske innvandrere i Nord-Norge. Også kvenene ble utsatt for forsøk på fornorsking. Dette arbeidet ble forsterket overfor kvenene etter Finlands selvstendighet i 1918. Fornorskingen av kvenene hadde en sikkerhetspolitisk dimensjon. Norske myndigheter fryktet «den finske fare» og til dels også kommunistisk orientering blant kvenene. I 1998 fikk kvenene status som nasjonal minoritet i Norge. Kvensk ble anerkjent som minoritetsspråk i Norge i 2005. Bildet: Samefamilie ca Fotograf: Anders Beer Wilse. Nasjonalbiblioteket. Presentasjon

30 Manglende interesse? Lavere valgdeltagelse Færre medlemmer i partiene Manglende interesser for folkestyret? Lavere deltagelse Et fungerende folkestyre er avhengig av at befolkningen faktisk engasjerer seg. Aldri har så store deler av befolkningen hatt rett til å delta i valg og bli representert i folkevalgte organer. Likevel har det over tid vært flere utviklingstrekk som tyder på at interessen for å engasjere seg er dalende. I hvert fall innenfor de tradisjonelle kanalene. Valgdeltagelsen har vært fallende og ser nå ut til å ha stabilisert seg på gjennomsnittlig europeisk nivå. Det er både lavere enn det var tidligere, og lavere enn i våre naboland. Samtidig har det vært stor nedgang i de politiske partienes medlemstall. Andre kanaler? Spørsmålet er om lavere deltagelse ved valg er uttrykk for manglende interesse, eller om det betyr at påvirkning skjer andre steder enn før? Pressgrupper som arbeider, demonstrerer og aksjonerer for spesielle saker er i dag en etablert del av det demokratiske systemet. Samtidig som valgdeltagelsen har gått ned, har andelen som deltar i demonstrasjoner og skriver under på opprop i enkeltsaker steget. Bildet: Jublende folk på Karl Johans gate etter Norges seier over Brasil i fotball-vm Stortingsarkivet. Presentasjon

31 Deltagelse og representasjon. Et moderne folkestyre

32 Kvinnenes deltagelse Økende samfunnsdeltagelse
Høyere andel kvinner i utdanning og yrkesliv Reell politisk representasjon Økende andel folkevalgte Høyere valgdeltagelse Grunnloven av 1814 var basert på forestillingen om at det finnes noen universelle menneskerettigheter. Den var imidlertid også et produkt av sin tid. Likhet for «alle» betød ikke det samme i 1814 som i 2014. Selv om kvinner oppnådde alminnelig stemmerett i 1913, var det langt igjen til reell representasjon og deltagelse i politikk og samfunnsliv på lik linje med menn. Kvinners deltagelse i samfunnslivet Etter våre dagers begreper innebærer ikke likestilling bare politiske rettigheter, men adgang til hele samfunnslivet på samme vilkår for begge kjønn. Utover på 1900-tallet ble det langsomt vanligere og mer akseptert at kvinner tok utdanning og arbeidet utenfor hjemmet og i andre yrker enn de tradisjonelle kvinneyrkene. Likevel holdt troen på en naturlig arbeidsdeling mellom kjønnene seg til langt opp mot vår egen tid. Den gode husmoren forble kvinneidealet helt til slutten av 1960-tallet. Som følge av den nye kvinnekampen på 1970-tallet ble det for alvor fart på kampen for likestilling på alle andre arenaer. Etter hvert kom det lovreguleringer og sosiale tiltak som har lagt til rette for kvinners fulle deltagelse i yrkes- og samfunnslivet på lik linje med menn. I dag er det norske samfunnet et av de mest likestilte i verden. Reell politisk representasjon I takt med kvinnenes generelt endrede plass i samfunnet har veien til politiske verv og posisjoner også i praksis ligget mer åpen. Siden Norge fikk sin første kvinnelige statsråd med Kirsten Hansteen fra Norges Kommunistiske Parti i 1945, har andelen kvinner i regjeringen økt. Både i den forrige og den nåværende regjeringen er det like mange statsråder av hvert kjønn. I 1981 ble Gro Harlem Brundtland fra Arbeiderpartiet Norges første kvinnelige statsminister. Erna Solberg fra Høyre er fra 2013 den andre. Også på Stortinget har kvinneandelen økt kraftig etter at Anna Rogstad møtte som første kvinne i Den er nå på omkring 40%. Den første kvinnen som ble valgt inn på Stortinget som fast møtende representant var Karen Platou fra Høyre, som ble valgt i 1921 og møtte fra 1922. Fire av de åtte partiene på Stortinget har kvinnelig partileder. I kommunestyrene og fylkestingene er andelen kvinner omtrent som på Stortinget, men bare hver femte ordfører i Norge er en kvinne. Bildet: Kirsti Kolle Grøndahl, Norges første kvinnelige stortingspresident ( ). Stortingsarkivet. Presentasjon

33 Sametinget. Urfolksrettigheter og representasjon
Sametinget åpnet i 1989 Velges av de oppførte i sametingets valgmanntall Representerer den samiske befolkningens interesser I 1987 ble Sametinget etablert, og det åpnet etter valget i Det var et viktig tilskudd til det norske folkestyret, for å sikre politiske rettigheter og representasjon for den samiske befolkningen i Norge. En forløper for Sametinget fantes i Norsk Sameråd, som eksisterte fra 1964 til det ble nedlagt ved Sametingets åpning i 1989. Valg til Sametinget Valg til Sametinget holdes samtidig med Stortingsvalgene hvert fjerde år. De som er stemmeberettigede til i sametingsvalget er de som står i sametingets valgmanntall. Valgmanntallet består av personer over 18 år som erklærer at de oppfatter seg som samiske. I tillegg må en enten ha minst en oldeforelder som hadde samisk som sitt hjemmespråk, være barn av en person som står/stod i valgmanntallet eller selv ha hatt samisk som sitt hjemmespråk. I 1989 besto sametingets valgmanntall av personer, og det har økt jevnt siden da. I 2013 er det på noe over personer. Sametingets arbeidsområder Hvilke saksområder Sametinget skal ha myndighet er en pågående diskusjon. Derfor skjer det stadig endringer på dette området. Sametinget representerer den samiske befolkningen overfor statlige myndigheter i saker som berører dem. Dette er blant annet forankret i den såkalte «Konsultasjonsavtalen» av 2005. Sametinget forvalter også enkelte myndighetsområder som er delegert fra staten. I tillegg behandler Sametinget alle spørsmål og saker som det vurdere som viktige for den samiske befolkningen. Bildet: Sametingsbygningen, åpnet i Foto: Jaro Hollan, Sametinget - fri lisens Presentasjon

34 Globalisering – «en mindre verden»
På samme måte som bedre og raskere kommunikasjoner på og 1900-tallet førte landsdelene i Norge sammen, har den videre utviklingen ført til at inntrykk og påvirkninger fra resten av verden på en helt ny måte preger Norge i dag. En side ved dette er at beslutninger som angår norske borgere direkte oftere fattes utenfor landets grenser. EU, som Norge ikke er medlem av, er den viktigste av disse arenaene. Nye impulser og mer variasjon Økt tilgang på ulike impulser og kunnskap har åpnet for mer variasjon i interesser. Lokal tilhørighet og hvor vi bor avgjør ikke i samme grad som før hvordan verden ser ut fra vårt eget hjørne av den. En annen side ved vår mer globaliserte hverdag er at innvandring fra fjernere kulturer både har tilført Norge nye impulser og samtidig utfordret enkelte sider ved det tidligere så ensartede norske samfunnet. Til sammen gir dette nye oppgaver og stiller andre spørsmål til det norske folkestyret og dets utvikling enn tidligere. Bildene: Europeiske ungdommer søker nye impulser i Goa i India (t.v.) og Id-feiring Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat Norway moskeen i Oslo. Foto: Anders Bettum. Oslo Museum. (Creative Commons 3.0 lisens) Presentasjon

35 Folkestyret gjennom 200 år
I de 200 årene som har gått siden 1814 har det norske folkestyret gjennomgått store endringer. Samfunnsendringene er resultat av både indre utvikling og påvirkninger utenfra. Enighet om grunnideene Utviklingen av det norske folkestyret har stort sett vært kjempet frem nedenfra. Når vi ser på det norske demokratiet i et langt perspektiv, er likevel hovedtendensen at det har vært et politisk system som har vært preget av enighet om de viktige prinsippene og få grunnleggende motsetninger og konflikter. Like rettigheter for alle Utviklingen i folkestyret har i det store og hele gått i retning av at flere grupper, og større deler av disse gruppene, har fått adgang til å delta. Troen på en naturlig arbeidsdeling mellom kjønnene holdt seg til langt opp mot vår egen tid. I dag er det norske samfunnet et av de mest likestilte i verden, og kvinners faktiske deltagelse i politikk og samfunnsliv er reell, ikke bare en formell rettighet. Grunnloven inneholdt også etnisk og religiøs diskriminering. Den berømte og beryktede §2 slo fast at jøder, jesuitter og munkeordener ikke hadde adgang til riket. For disse gruppene ble Grunnloven endret i henholdsvis 1851, 1897 og 1956. Lenge førte norske myndigheter en politikk som ikke anerkjente samebefolkningens status som urbefolkning, men i stedet forsøkte å viske ut den samiske kulturen og ”fornorske” samebefolkningen. De siste 40 årenes innvandring og de tilhørende samfunnsendringene har igjen aktualisert spørsmålet om likhet i rettigheter og plikter på nye måter. Vi har over tid fått lover som i Grunnlovens ånd sikrer menneskers like rettigheter ved å forby diskriminering på basis av etnisk og kulturell opprinnelse, religiøs overbevisning eller seksuell legning, og forsøker å legge til rette for alle gruppers samfunnsdeltagelse. Bildene: 17. mai-tog i 1870 og på 2000-tallet. Stortingsarkivet. Presentasjon

36 diskusjonstemaer

37 Til diskusjon Hvordan bør fremtidens folkestyre se ut? Presentasjon

38 Til diskusjon Hva er folkestyrets utfordringer i dag? Direkte trusler?
Dalende interesse og engasjement? Presentasjon